The Suicide Club av Rhys Thomas = EPICNESS!

"Call me Ishmael. Apparently, you have to have a good line to start a book so I stole that one from Moby-Dick, which is a book about a whale that I've never read."

Slik begynner "The Suicide Club" av Rhys Thomas og fra denne episke begynnelsen går det bare oppover (og også nedover, men på en helt annen måte som jeg skal komme tilbake til). Og jeg er så glad for at jeg kjøpte denne boka, noe jeg gjorde av en eneste grunn, nemlig at en karakter i boka skriver en lapp til hovedpersonen i boka der det står "My mother says I'm not allowed to speak to you anymore" og så svarer hovedpersonen med å skrive på lappen "Are you going to listen to her? og så svarer hun med å tegne de to som to eskimoer og skriver under "Eskimo Friends" og tidligere i boka har det kommet frem at det er navnet hennes på deres team og siden hun har tegnet det betyr det at hun vil at de fortsatt skal treffes. Og jeg forklarer meg veldig dårlig, men det er en veldig søt tegning som faktisk er med i boka som en illustrasjon for liksom å skape en illusjon av at dette ikke er ren og skjær fiksjon kanskje og det er liksom et sånt øyeblikk som glitrer av naivitet og skjønn barnlig harmoni, noe boka ellers ikke akkurat har så mye av.

Og jeg ELSKER denne boka (og det føles nesten litt feil å elske en bok med en sånn tittel, men jeg kan ikke noe for det) og skal bable videre i vei om den i dette innlegget som kan bli både langt og subjektivt og med en dårlig skjult agenda om at jeg vil at nettopp DU, kjære leser, skal løpe til tog eller t-bane eller hest og kjerre for den saks skyld, dra til Norli bokhandel i Oslo sentrum og kjøpe denne boka med en gang (eller bestille den på nettet eller sette den på to-read lister eller hva som helst). Jeg er betatt og dette er desidert den flotteste, herligste, mest intense og engasjerende boka jeg har lest i hele år!


"The Suicide Club" er debutromanen til forfatteren Rhys Thomas og dette er synopsiset på baksiden av boka:

Craig Bartlett-Taylor was always trying to kill himself, but when he took an overdose at the back of Mrs Kenna's classroom, Richie thought he'd finally succeeded: it was a real-life Worst Case Scenario. But then the new kid, Freddy, steps in and saves Craig's life, and for Richie the lure of this mysterious newcomer is irresistible. Freddy is like nobody Richie has ever met. Dark, sardonic and dangerous, he gives flight to Richie's imagination, introducing him to a way of life he'd never thought possible.But when a night-time prank goes gut-wrenchingly wrong, Richie begins to question Freddy's motives, and all too soon he finds himself committed to a sinister pact, with inescapably tragic consequences. It's true that Freddy saved a life – but could he take one, too? With great wit and an unflinching eye for the muddle and drama of adolescence, "The Suicide Club" is a pitch-perfect portrait of teenage disaffection that sets boy against boy, imagination against reason – and, ultimately, life against death.

Jeg kan egentlig ikke fortelle så veldig mye mer om plottet for jeg vil at alle skal oppleve denne boka selv og dessuten er det en sånn bok som man ikke elsker på grunn av hva som skjer, men på grunn av skrivestilen og hvor intenst det er. For intenst er det. Jeg leser veldig masse, men en sånn opplevelse som denne boka ga meg har jeg ikke opplevd på lenge, kanskje aldri. Her var det sånn at jeg streket under vakre avsnitt og setninger (noe det er masse av), skrev notater i margen der det skjedde noe ekstra fascinerende og i det hele tatt var så sykt engasjert at det er nesten ubeskrivelig. Jeg hadde store problemer med å legge fra meg boka fordi det skjedde noe hele tiden og det er ikke altså dermed sagt at det var massevis av action, men det var en sånn murring ved boka (om man kan bruke et sånt ord om en bok). Den var som sagt intens og det på en sånn stille måte der ting fortelles å, så hverdagslig hele veien og det samtidig skjer sånne grusomme greier som at personer begår selvmord og en fyr dreper skolens maskot (en ørn) og det er dramatikk hele veien, men så gjør det ekstra sterkt inntrykk siden det fortelles på samme måte som bokas mindre dramatiske øyeblikk, det gir en sånn ekkelhet til boka som på samme tid er både pirrende og berusende og gjør alt så levende og dessuten så ekte. Jeg håper folk forstår hva jeg mener for jeg syns det er ekstra vanskelig å skrive om denne boka siden den ga meg så mye og likevel så fortjener boka jo å bli bablet om, den fortjener obsessing og egne fansider, fanfiction og massevis av oppmerksomhet. Den er nemlig så fin <3

Bokas hovedperson er unggutten Richard Harper og historien fortelles i jeg-form av ham og det syns jeg er fint for jeg liker jeg-form i bøker veldig godt (selv om jeg merkelig nok klarer bedre å skrive ting i tredjepersonsform når jeg skriver selv) og Richard Harper ble så ekte og levende for meg at det nesten var skremmende, han er i alle fall en av de desidert mest realistiske karakterene jeg har lest om og det kan ha litt med hvor selvanalytisk og tenksom han er. Her har vi en karakter som gjør dumme ting, sier ting han ikke mener og handler før han tenker og han anerkjenner det selv, men klarer ikke å stoppe seg selv og det er så lett å kjenne seg igjen i. Og det selv om man ikke nødvendigvis gjør så mye dumt, men er for ærlig eller for personlig og av og til tenker at uansett hvordan jeg formulerer det jeg tenker så vil det høres dumt ut, men så må man sette ord på det likevel og så angrer man kanskje og tenker at det hadde vært mye bedre om man bare holdt kjeft. Denne følelsen liksom er så godt formidlet og det gjør at man har mye sympati overfor Richard Harper selv når han gjør valg som man føler er så feil at man vil skrike til ham om å la det være. Han er rett og slett menneskelig og han tviler på seg selv, han lurer av og til på om han faktisk er ond og han analyserer seg selv hele tiden og i bunn og grunn så er han bare menneskelig, så inderlig menneskelig at det nesten er smertefullt, men aller mest engasjerende og følelsesskapende.

Og nå skal jeg trekke frem noen utdrag fra boka for å gi flere grunner til at den er episk (med små kommenterer i parantes som ikke er i kursiv etter hvert utdrag for å si litt om hvorfor jeg liker det.):

"Little cotton-wool balls of cloud were in the sky and I knew that the day was going to turn into one of those days that you look back on because something magical happens and it gets ingrained into your memory. Nothing ever happens on such days; there's just something in the air, you know?"

(Det der syns jeg er så fint fordi det er så lett å kjenne seg igjen i det og jeg har tenkt veldig likt selv før.)

"I returned to my window and looked down to the patio. I wondered what would happen if my skeleton fell limply on to it. It would take only a few seconds, perhaps less. The act of jumping would be instantaneous – that's all it would take; a snap decision, over in an instant. I had no intention of actually doing it, of course, but it started me thinking. Is killing yourself a slow steady climb, a decision reached by degrees? Or just an opportunity meeting a circumstance – the right place at the right time? One moment of madness or clarity and it could all be over, surely. I looked long and hard at the patio, at the lines running at right angles to one another between the slabs."

(Det jeg liker her er hvordan det beskriver en sånn situasjon der man sitter og ser på noe man har sett på tusen ganger før, men så gir det nye tanker og det er jo sånne opplevelser som gjør at selv det mest kjente opptil flere ganger kan kjennes helt nytt.)

"The whole room was turning like those slow-motion cameras that photograph the stars wheeling in the sky over the course of a whole night."

(Vakkerhet 1)

"I'm glad I still feel the pain because it reinforces the fact that I'm still human, but I don't feel any happiness any more. That end of the spectrum is closed to me now."

(Så trist og samtidig så kjenner jeg igjen den tanken litt om å føle lettelse over å kjenne følelser selv om de er ubehagelige siden de viser at man er menneskelig, men det kan være fordi jeg ikke er noe utpreget følelsesmenneske egentlig, jeg gråter sjelden og tenker at jeg kanskje kan virke mer kald enn jeg er fordi følelsene er på innsiden og ikke nødvendigvis syns på utsiden. Og sånn er det litt med Richard Harper i boka også, han er full av følelser, men noen ganger klarer han ikke å vise dem og virker dermed mer apatisk enn han er.)

"His words were so lucid they flowed over me like syrup. All of the others were now staring at their sheets of paper like they were in a trance. I took my friends in, one by one, a turn of the head for each of them. Their faces flickered in the candlelight, each in their own little world. My head spun a little with the vodka and nicotine. I forgot that I was holding the cigarette in my left hand and, as I looked at it's sulphuric embers and at the smoke washing up, out, twirling, spinning, pirouetting into the sky with the cryptic symbolism that I would never know but would always feel, I looked upon the opening line of Freddy's paper: The Official Charter of the Suicide Club."

(Det om sigaretten særlig er så vakkert syns jeg, så nydelig beskrivende at jeg smelter litt til hver gang jeg leser det.)

"The air was cool and refreshing, the clouds low and threatening rain. The wind was up and it felt like the whole atmosphere was writhing with life, like it was desperate to, I don't know, do something. Like it was restless. Just like me."

(På samme tid som det er poetisk og skaper fine bilder inne i hodet så er det også så jordnært og muntlig, hele boka har denne kombinasjonen og det skaper en oppriktig magisk leseropplevelse.)

"Added to this, I loved his philosophy. I know at our age lots of people spout their teenage musings, and there was an element of that to Freddy, but it didn't dampen the impact of what he said. What he believed ang true in me. He saw the world as a beautiful, poetic place where anything was possible, just as long as you didn't let anything get you down. If you looked into his tunnel of belief you didn't have to worry about what was going on to the right and the left. There was no room for explanation, for science, for coldness. Humans couldn't be explained."

(Så herlig skrevet <3)

"It was one of those nights where the air seems heavier than normal, like it's pregnant with rain."

(Vakkerhet 2)

"I kept looking at the water in my glass. There were two bubbles stuck to the bottom. I watched them closely. At last one of them set itself free and headed for the surface. As soon as it went. its friend joined it and they scorched for the surface, wobbling as they went to their inevitable deaths."

(Wow! Dessuten minner det meg om hvordan jeg av og til ikke vet hvor jeg skal se hen og så stirrer intenst på et mønster på en vegg eller noe sånt, det er liksom en sånn greie mange kan kjenne seg igjen i, men som ingen formidler i ord, men her er det. God fornøyelse eller noe sånt…)
*
Og jeg kunne sitert en hel masse mer ved boka for den er virkelig siterbar og full av nydelige setninger, men jeg kan ikke sitere hele boka for det ville blitt litt for mye selv for meg så jeg skal la det være med de utdragene og heller bable mer om andre aspekter ved boka litt. Jeg har nevnt at den er fantastisk skrevet, har en hovedperson som jeg ble kjempeengasjert i og at den er ekstremt intens, men det er liksom mer enn det. Den ga meg en sånn følelse av at jeg var med på noe som ikke var helt trygt og det var så berusende. Og man er så inne i boka når man leser, det er litt som en transe der man legger fra seg boka og må blunke noen ganger for å komme inn i virkeligheten igjen. En annen interessant ting ved boka er at den er noe av det mest deprimerende jeg har lest for den starter med et nesten-selvmord og derifra kommer det jeg nevnte i begynnelsen om at ting bare går nedover fra der av. Ting virker etter hvert bare mer og mer håpløst, men så er det et snev av håp likevel for om slutten ikke er hundre prosent idyll så virker det som om ting bedrer seg og det er det fine. Sånn sett blir det likevel en veldig optimistisk bok for det er et lys i horisonten og det at ting likevel ikke blir helt perfekt gjør at boka blir ekstra realistisk for det er sånn det er. Ting ordner seg som regel uansett hvor håpløst noe kan virke og samtidig så blir ikke verden plutselig fantastisk. Verden er en kombinasjon av fine ting og dårlige ting og da handler det om å møte det positive med et smil og det negative med et håp om at ting vil bedre seg for da har man i alle fall håpet og det er bedre enn ikke noe. Og jeg var faktisk litt bekymret for slutten på denne boka for det er en alt annet enn forutsigbar bok og man kunne aldri se for seg hvordan det ville ende, men jeg elsker slutten her (selv om jeg hater det litt for at det i det hele tatt er en slutt siden jeg syns det er noe deprimerende ved å bli ferdig med en bok man virkelig liker), den føles så riktig på en måte og jeg elsker det i bøker.

I tillegg så er boka veldig ungdommelig og det er kanskje det eneste å si noe negativt om for siden boka har referanser til ting som er aktuelle nå, men ikke nødvendigvis særlig aktuelle om for eksempel tjue år så kan det hende at den vil føles utdatert senere. Men jeg likte de popkulturelle referansene jeg da og jeg likte hvordan boka til tider var så realistisk ungdommelig språkmessig og stilmessig sett at det like gjerne kunne vært i en blogg eller noe, det falt i hvert fall i smak hos meg. Jeg elsker også karakteren Toby (og det har ikke noe med ungdommelighet i språket eller noe som helst av det jeg skriver om i akkurat dette avsnittet, men det var liksom også en ting jeg følte jeg ville nevne).

Og jeg har ikke så mye mer å si utenom å understreke hvordan jeg bruker ordet "elsker" mye nå, men det er faktisk det rette ordet å bruke for "The Suicide Club" av Rhys Thomas funket litt på samme måten som da jeg oppdaget "Spring Awakening" i fjor, at det klikket, at jeg hadde møtt på en sjelevenn, at vi hørte sammen på en måte. Jeg vet ikke når jeg vil lese "The Suicide Club" igjen, men jeg vet at jeg alltid vil huske den for det var en magisk opplevelse og det er som om å føle seg ekstra levende når man har vinden i håret, det var en sånn opplevelse i bokform og derfor dette innlegget. Derfor dette lange, snirklete innlegget som prøver å sette ord på noe som nesten føles umulig å sette ord på fordi det var så spesielt. Og jeg skal lese mer av Rhys Thomas, han er fra nå av en av mine yndlingsforfattere og jeg bøyer meg i støvet og takker ingen spesiell for at jeg fant denne boka på Norli. Den er <3 og jeg gir den terningkast 6 (for det er sikkert småting en kunne kritisert, men de gode tingene er så gode at en sekser er høyst fortjent. Å, fine boka 🙂 Tenk om jeg en dag kunne skrevet noe som ga noen den følelsen "The Suicide Club" ga meg, da hadde verden vært perfekt! (Innsett dagdrømming om samme forfattermessige episkhet her…)
***
Ellers så skal jeg ikke bable om noe annet nå, men jeg skal prøve å få blogget igjen på mandag og så bables vi. Karolinsk hilsen fra meg! =D

4 kommentarer
    1. Så, da vil du altså anbefale boka? :p :o) Joda, den hørtes riktig så spennende ut (sjekka nettopp andre anmeldelser på nettet, og de er ganske bra, de også). Blir nok til at jeg leser den etter hvert! Bet meg merke i noe du skrev: “Ting ordner seg som regel uansett hvor håpløst noe kan virke og samtidig så blir ikke verden plutselig fantastisk. Verden er en kombinasjon av fine ting og dårlige ting og da handler det om å møte det positive med et smil og det negative med et håp om at ting vil bedre seg for da har man i alle fall håpet og det er bedre enn ikke noe.”
      Kunne skrevet mye for å kommentere dette, men bør jo spare armene litt, så derfor: Me likey! Two thumbs up! (om jeg hadde hatt tre armer, hadde det selvsagt blitt three thumbs up!) :o)

    2. Tusen takk for en awesome anmeldelse/anbefaling/presentasjon av boka!
      Jeg har hørt om den før, men var litt sånn eeeeeh, men nå skal den definitivt på lista over ting jeg skal lese i framtida^^

    3. Værsågod for anmeldelse av boka og så bra at du har satt den på lista over ting som skal leses i fremtiden, den fortjener nemlig å leses 🙂 Og takk for kommentar og ha en fortsatt fin dag! =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg