Mary & Max <3

Denne helgen har jeg vært alene hjemme, sett to filmer, lest videre på "Moby-Dick" og sittet massevis på nettet uten å gjøre noe fornuftig. Med andre ord har det vært en helt typisk helg. Og så var jeg på biblioteket i går og innom Creare-møte. Men nok om det. Jeg har sett en fantastisk film (som jeg har tenkt å se igjen etterpå) og den skal jeg på omstendelig vis bable i vei om nå.

Mary & Max


(bilde funnet her: http://www.afi.org.au/AM/Images/2009_Mary_and_Max/Mary_Max_Poster_200x290_V2.jpg)

En gang i 2009 skrev jeg dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1243010920_22mai2009.html og det dreide seg i stor grad om en kunstner ved navn Eric Drocker. Han har skapt noen vidunderlig inspirerende grafiske romaner ved navn "Flood" og "Blood Song" og man kan se eksempler på bildene hans her: http://www.drooker.com/drawings.html. Og det som kjennetegner bildene hans i de to nevnte grafiske romanene er at de gjerne er hovedsaklig i gråtoner, men med en eller to ting som er i farger, noe som er særdeles effektfullt. Særlig på et bilde av en hund og en sommerfugl i boka "Blood Song" blir det inderlig vakkert. Og grunnen til at jeg nevner dette er at "Mary & Max" bruker akkurat det samme grepet og skaper en monokrom (blir ikke det en riktig beskrivelse?) verden i gråtoner der enkelte små ting gjerne er for eksempel rødt, noe som gjør at hele atmosfæren bare føles så gjennomført og det inn til fingerspissene. Sånn sett minner det om blant annet "Amelié", en annen film der fargebruk er gjennomtenkt hele veien, noe som bare bidrar til magien. Og det er noe av det første man legger merke til i "Mary & Max", en film jeg har funnet ut at jeg bare må få skaffet meg på dvd siden jeg er betatt av den og syns det er en av de aller herligste filmene jeg har sett i år.

"Mary & Max" handler om den åtte år gamle Mary Dinkle som er ensom og ønsker seg en venn. Så begynner hun ved en tilfeldighet å brevveksle med den 44 årige Max Horowitz som er overvektig, har Aspbergers Syndrom og er minst like ensom som Mary og de utvikler et nært vennskap dem i mellom. Og det er vel plottet i en film som dårlig lar seg oppsummere siden den er en av de filmene som forteller om de nære ting og de små øyeblikkene og som i det hele tatt er så deilig u-hollywoodsk at det er en fryd. Det er en magisk film i og med at den er så realistisk og ekte som den er og animasjonen er fantastisk, mer stop-motion enn dataanimert i stilen og med genialt blikk for detaljer, noe som videre bidrar til gjennomførtheten.

Og mye av grunnen til at jeg likte denne filmen så godt er karakterene Mary og Max som begge er så perfekte i sin uperfekthet og som begge er svært enkle å relatere seg til, man kjenner seg igjen i dem og vil dem det beste hele veien. Dessuten så skiller de seg ut fra mengden begge to og man syns samtidig hele veien at de to i grunnen virker mye mer "normale" enn de som alle tenker på som normale og dette gjelder særlig Max som på grunn av sin Aspberger tar verden fryktelig bokstavelig, lett misforstår ansiktsuttrykk og prøver å holde system på alt. Hvis vi bare prøver å se verden litt fra hans synssted så er det jo ikke det minste rart at den virker som et særdeles merkelig og usystematisk sted.

Ellers er musikken oppriktig perfekt og stemningen flott og alt er jo flott laget. Og hvis man skal kommentere på noe så er det kanskje fortellerstemmen. Personlig har jeg faktisk veldig sansen for fortellerstemmer i filmer for de gir meg en fin "leser en bok"-følelse og jeg syns sånt er herlig. Men jeg vet at det er mange som ikke er så glad i fortellerstemmer og voice-over og de vil kanskje ha et problem med "Mary & Max" siden fortellerstemmen, særlig i begynnelsen, i stor grad er til stede. Utover filmen så blir den litt mindre tilstedeværende og for min del er det jo en av tingene jeg likte best, men jeg føler det er en fin ting å advare om.

Utenom dette så er det i grunnen ingenting å kommentere på og personlig syns jeg det er ganske behagelig hvordan filmen bare varer halvannen time siden jeg har funnet ut at jeg av en eller annen grunn har litt problemer med konsentrasjonen når det gjelder film. Men på halvannen time rekker man ikke å begynne å kjede seg noe som helst sted og i tillegg er det kort nok til at jeg (den dagen jeg omsider får tak i denne filmen siden jeg altså har mål om å eie den en eller annen gang) kan se den flere ganger på et døgn om ønskelig. Forøvrig så nevnte jeg jo "Amelié" lenger oppe og jeg er overbevist om at de fleste som likte den filmen også vil like "Mary & Max" siden de i grunnen har en del likheter. De har begge oppriktig interessante karakterer, gjennomtenkt fargebruk og fortellerstemme og begge deler denne sansen for detaljer. Dessuten begynner de ganske likt i hvordan de lar små ting introdusere karakterene og så blir det nok til at vi får et bilde av hvem de er på betydelig bedre vis enn om man fikk en lang avhandling der alt ble lagt på bordet. Det er de små tingene som virkelig definerer noen er vel det inntrykket man får og det er jo et fint inntrykk.

Så jeg gir terningkast 6 siden dette er en av de filmene som er rørende, trist og morsom, sjarmerende og intelligent og aller mest bare ufattelig søt fra ende til annen. Og hvis du ikke er overbevist linker jeg til disse to klippene på youtube for å overbevise: http://www.youtube.com/watch?v=D-aN6Kd6ynY og http://www.youtube.com/watch?v=GMJV-6X9avs&feature=related. Nevnte jeg at jeg elsker musikken, jeg gjør det. <3 på musikken (og stilen og animasjonen og historien og bare elsk på hele greia) =D
***
Og nå skal jeg straks spise middag (Pizza), overbevise mamma om at det er en god ide at vi to ser på "Mary & Max" mens vi spiser og få skrevet litt på ett eller annet og så bables vi. Karolinsk hilsen fra meg!!!

3 kommentarer

Siste innlegg