musikalartikkel og generell babbel

Jeg har VELDIG LYST på kommentarer til det forrige innlegget mitt siden jeg likte det ganske godt selv og svarte på utfordring fra Kristine/Nattfall der og sånt og egentlig så hadde jeg tatt en barnslig beslutning om å ikke blogge før det innlegget var kommentert siden jeg svært sjelden får kommentarer til gamle innlegg når jeg har posta et nytt ett. Men så klarer jeg ikke å la være å blogge lenger nå, behovet for å blogge var i hvert fall helt altoppslukende nå. Og jeg har følt meg enormt patetisk siden jeg de siste dagene nærmest har tigget om kommentarer på Facebook, men jeg skjønner bare ikke hvordan blogger der temaet bare er tull som dagens anntrekk og sånt stadig har sånn 20, 30 kommentarer på et innlegg, mens jeg som regel er heldig hvis jeg får to, tre kommentarer. Det er ikke det at jeg trenger så mye oppmerksomhet og jeg liker faktisk veldig godt at jeg ikke har så mange lesere, men om jeg bare kunne fått sånn tre, fire kommentarer på hvert innlegg hver gang hadde jeg vært fornøyd. For jeg vet faktisk at jeg skriver bra og jeg vet at det ikke er noe galt med bloggen min. I følge en venninne skriver jeg riktignok litt for lange innlegg og jeg mangler visst evnen til å fatte meg i korthet, men jeg er engasjert i de tingene jeg skriver om og jeg tror i alle fall at det skinner i gjennom. Så, visst dette innlegget kommenteres og du i samme slengen kommenterer mitt forrige innlegg er du en knupp og jeg er din største fan 😉
***
Men nok om det. Jeg liker egentlig livet mitt veldig godt nå. Jo da, jeg hadde et "jeg hater meg selv"-øyeblikk i går der jeg var lastet med de teiteste tanker, men når jeg har sånne øyeblikk så varer det heldigvis aldri lenge og aller mest så er jeg bare så fornøyd fordi det skjer så mye flott fremover. Som neste helg da jeg sannsynligvis har jævlig (unnskyld språket) mange planer grunnet Oslo Bokfestival og 23. september da jeg skal på musikal og dagen etter det igjen da det er Oslo Kulturnatt og det også er et drøss med arrangementer som roper "kom, Karoline, opplev oss, du vet du vil". Og jeg elsker høsten, jeg har tenkt at jeg liker sommer best, men høsten er jo den perfekte årstid for meg. Jeg er inne-menneske, jeg elsker varme drikker som te, kakao og solbærtoddy, jeg liker internett, lesing og filmtitting og jeg blir bare superinspirert når trærne ikler seg de flotteste gevanter og man kan kle seg i deilige varme jakker (som den fantastisk episke jakka jeg fikk i stad siden jeg har verdens beste mor). Og nå har jeg ellers fått en ide om å skrive innlegg om musikaler oftere og ta de for meg på et mer analytisk og saklig vis, noe jeg nettopp gjorde i en slags artikkel jeg nettopp skrev og som jeg skal poste her nettopp fordi jeg vurderer å sende den inn til avisa som kronikk om musikaler eller noe sånt. Og jeg har veldig lite peiling på både artikler og kronikker, debattinnlegg og saklighet generelt, men jeg HAR peiling på musikaler og jeg har veldig lyst på tilbakemeldinger før jeg eventuelt sender av gårde denne artikkelen til for eksempel VG. Så her er den og god fornøyelse:

Om å ta sjanser musikalmessig


Når det settes opp musikaler har det stadig vært faste gamle travere teatrene vender tilbake til. Dette er forståelig i og med at det nesten er umulig å sette opp for eksempel «Les Miserables» uten at både kvalitet og publikum er på plass og det er også fakta at Andrew Lloyd Webber er et navn som funker utmerket som trekkplaster. Personlig er jeg også veldig glad i nettopp «Les Miserables» og, mens jeg i grunnen ikke er så glad i Lloyd Webber som jeg ser på som ganske overvurdert, så ser jeg at han har et helt eget talent for å skape melodier som setter seg i bevisstheten. Som for eksempel «Memory» der vi kan berømme T.S. Elliott for teksten, men melodien virkelig bringer frem teksten på et vis som er bedårende. Og det er klart at å vende tilbake til noe som tidligere har fungert er en god ide. For det første er man nesten garantert et publikum, alt fra folk som har sett musikalen før til folk som bare har hørt at «oi, denne musikalen skal visst være flott» vil nok komme og som med alt annet handler det i bunn og grunn om økonomi når teatre velger hva de skal satse på og å si det er ikke kynisme, det er bare realismen i dagens samfunn. For det andre er det tross alt mange personer som egentlig ikke er så glad i musikaler og sjansen for at de skal dra på en musikal er nok i grunnen større når det er snakk om noe kjent og kjært enn når det er noe nytt som står på timeplanen. Videre er det jo lett å trekke den slutning at ting nok er populært av en grunn. Med for eksempel «Twilight»-fenomenet (selv om det ikke er snakk om en musikal) så treffer den riktig når det gjelder uttallige ungjenter og man kan like eller mislike serien i seg selv, men noe har den jo utvilsomt gjort rett. Og det er nok litt det samme med musikaler.


Samtidig er det lett å gå i den fella og være for trygg og jeg var en stund bekymret for at dette var situasjonen i Norges musikalverden. I fjor sattes både «Les Miserables» og «Jesus Christ Superstar» opp, musikaler som så absolutt har sine flotte sider, men som samtidig ikke viser den store originaliteten tatt i betraktning at begge disse musikalene er satt opp flere ganger før. Og riktignok var Folketeateret innovative og satte opp «Mamma Mia», men de hadde filmen rett bak seg og da var det kanskje ikke så overraskende likevel. Og generelt sett har jeg de siste årene følt at teatrene ikke tar nok sjanser. Riktignok ser jeg at å ta sjanser har sine fallgruver. For det første er det slettes ikke sikkert at folk vil dra å se en musikal hvis navn ikke ringer noen bjeller og utenom dette er oversettelsesjobben desto enklere hvis musikallåtene har blitt oversatt til norsk før for da har man noen eksempler å se til. Like fullt tenker jeg at det aldri bør handle kun om penger eller et publikum, musikaler som alle andre teaterstykker handler tross alt aller mest om å formidle. Og musikalene har et ekstra våpen i lomma i forhold til andre teaterstykker og det er musikken, det er dansen, det er det imponerende ved å ha utøvere som kan synge, danse og spille. I en musikal kan man bruke sangen til å formidle de vanskeligste følelsene, la melodiene sette seg under huden, underholde og skape en flott og inspirerende atmosfære. Kort sagt; man har en rekke muligheter når man setter opp en musikal og det er også lettere å unngå en spesiell sjanger med en musikal har jeg følelsen av. Det finnes komedier og det finnes drama og i en og samme musikal kan en finne begge deler, noe som igjen er en av grunnene til at jeg elsker dette mediet.


Likevel er musikalen et misforstått medium. Hvis man ikke er så glad i musikaler er det lett å tenke at det bare er en sånn rar greie der folk bryter ut i sang i tide og utide. Og musikalskaperne selv har i stor grad bidratt til dette bildet ved å skape musikaler som underholder, som er fulle av sjarm og liknende, men likevel fremstår som overfladiske ved senere ettertanke. Eksempelvis har vi musikaler som «Mary Poppins» og «Singin in the rain», musikaler fra musikalenes gullalder i Hollywood som er flotte og engasjerende, men ikke egentlig kan skryte av en dyp historie. Og hvis man altså har denne tanken om musikaler som en overfladisk sjanger vil en nok ikke ta seg tid til å lete i musikalenes verden og går glipp av det store spekteret som faktisk finnes. For det finnes en mengde musikaler som ikke har noe stort annet poeng ved dem enn å underholde med glans, men som de siste årene har vist så er musikalens muligheter uendelig mye mer. De siste årene har gitt oss blant annet «Last 5 years», «Spring Awakening», «Rent», «Avenue Q» og «Wicked», musikaler som er svært forskjellige, men som alle på hver sin måte viser at musikalsjangeren har større spekter enn hva førsteinntrykket tilsier. «Avenue Q» er for eksempel en av de musikalene som virkelig kan åpne musikalporten for de som ikke liker musikaler. Her har vi genial humor, dukketeater for voksne og tekster som virkelig får deg til å smile og dette på en måte som gjør at man gjerne søker opp sangene på youtube og i grunnen glemmer at det faktisk er snakk om en musikal. Med andre ord er den med på å vise at musikaler kan være noe helt annet enn «Phanom of the Opera» og «Grease». «Rent» og «Spring Awakening» på sin side tar opp viktige temaer og har et fascinerende persongalleri og Jason Robert Brown viser virkelig originalitet med for eksempel «Lasr 5 years» og hans andre musikaler som med sine gode melodier og gjennomtenkte tekster kan vekke assosiasjoner til en av musikalens store mestre; Stephen Sondheim. Sondheim på sin side viste at man kan lage musikaler om blodige paier og hevnlystne barberer (Sweeney Todd), personer som vil drepe presidenter (Assassins) og om eventyr gone bad (Into the woods) med en slik kvalitet at det er helt vidunderlig. Her har vi en musikalskaper som lager melodier som er flotte, umulige å synge hvis man ikke har veldig god sangstemme riktignok, men flotte like fullt og tekster som en kan analysere nøye. Og musikken her er kanskje ikke like umiddelbar som hos Lloyd Webber, men den er desto mer tankevekkende og gir deg igjen for tålmodigheten. Så det er mange musikaler som bryter med illusjonen om et overfladisk rart «oi, han brøt nettopp ut i sang»-medium.


Og de siste årene har musikalene stadig oftere vist at de kan handle om alt mulig rart. Eksempelvis har vi tidligere nevnte «Spring Awakening» som handler om seksuell oppvåkning og har sanger som gjør at man nesten får en rockekonsertfølelse. Eller så har vi «Next to normal» som forteller om en noe dysfunksjonell familie og blant annet tar opp psykiatri på en måte man aldri i verden forventer seg i en musikal. Og det er nettopp derfor musikalene må satse på nye ting. Hvis det bare letes litt så finner man skatter som er verdt å kjempe for, musikaler som viser at dette ikke er en overflatisk sjanger, men en sjanger full av muligheter. Med det i bakhodet er dette et år verdt å merke seg. Dette året startet med at Oslo Nye Teater satte opp «Spring Awakening», en musikal som har hatt stor suksess på Broadway, men aldri før var satt opp i Norge. Personlig har jeg elsket denne musikalen dypt og inderlig siden jeg fikk tak i cden i juni i fjor og var fra meg av lykke da jeg leste at den skulle settes opp i Oslo, men utenom det var dette også en flott ting fordi det viser at teatrene endelig satser på noe nytt. Og i ettertid var kanskje ikke «Spring Awakening» et så vellykket prosjekt som Oslo Nye Teater hadde håpet på, men for meg som så den var den en magisk opplevelse. Med strykerarrangement og rocka musikk, flotte tekster og fantastisk skuespill var det en opplevelse jeg alltid vil minnes med et smil og en teateropplevelse jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk. Utover året har flere teatre fulgt opp denne villigheten til å satse på noe nytt. I Bergen ble «Company» til Stephen Sondheim satt opp tidligere i år og mens denne musikalen ikke er like ny som «Spring Awakening» så er den så vidt jeg vet en ny opplevelse i Norge. Senere i høst skal så «Buddy Holly» settes opp på Folketeateret, en musikal som var ukjent selv for meg før jeg nå i det siste har lest meg opp om den og nå for tida har Det Norske Teateret imponert meg med valget om å sette opp tidligere nevnte «Next to normal», en musikal jeg skal se om tolv dager (noe jeg gleder meg utrolig til) og som ikke bare settes opp for første gang i Norge. Dette er også Europa-premieren så vidt meg bekjent. Med andre ord viser teatrene at de tør å ta sjanser og det er dette som vil utvide musikalfanskaren. Jukeboxmusikaler (deriblant «We will rock you» som har norgespremiere neste år) forteller historier via sangene til et band eller en artist, for eksempel Queens og da har vi plutselig vekket interessen til både musikalfans og Queens-fans, noe som jo utvider publikummet. Musikaler som «Spring Awakening» og «Next to normal» som tar opp temaer man ikke forventer seg i musikaler gjør at folk ser at musikaler kan være så uendelig mye mer enn «Annie» og «Cats». Musikaler som folk ikke kjenner til kan gjøre at de søker opp informasjon om denne musikalen på nettet og samtidig oppdager andre musikaler de ikke kjente til og så kanskje lytter til en og så en annen og så etter hvert tenker «jøss, det er jo masse flott musikk i musikaler, jo». Og at teatrene satser på nye musikaler som er mer ukjente er kanskje nettopp det som skal til for at det skal skapes flere nye og innovative musikaler. Man ser at man kan skape musikaler om bipolare morsskikkelser, om sex og orgasmer, om det aller, aller meste og det vil musikalmediet bare tjene på i lengden.


Og jeg mener ikke at man skal gi blaffen i de gamle, gode, men ha en balanse. Satse på «Les Miserables», men også «Spring Awakening», la ønsket om å formidle skinne gjennom uansett. Og så la meg for min del føle en yr glede over nye satsninger som gjør at drømmen om en dag å se «Last 5 years» bare føles så mye nærmere for når de tør å satse nå så tør de kanskje satse senere også og om noen år er det kanskje Jason Robert Brown og Stephen Schwarts man ser på norske teatre. Uansett; jeg er klar, jeg! =D

***

Og så skal jeg blogge igjen om noen dager uansett hva som skjer kommentarmessig sett og i mellomtiden satser jeg på at alle har det toppers og at artikkelgreia mi om musikaler får deg til å like musikaler enda mer enn du gjorde før 😉

9 kommentarer
    1. Du er så flink og smart <3
      seriøøøøst.
      Og jeg har btw litt dårlig samvittighet for at jeg ikke kommenterer bloggen din så ofte, fordi jeg leser den alltid og jeg syns stort sett alt du skriver om er veldig interessant, men så er jeg surrete og dum og du vet. Jeg skal prøve å forbedre meg!

    2. Oi, jeg er flink og smart? Kuuult! Og jeg mente ikke å gi deg dårlig samvittighet da, det var ikke meningen og håper eventuell dårlig samvittighet går over for du tar igjen for at du ikke gir kommentarer så ofte ved at kommentarene du faktisk gir uten unntak er episke =D

    3. Hm, sånn reint teknisk (hvis du, som du sier, har seriøse planer om å sende den inn til ei avis) er det kanskje greit å vite at det ikke er en artikkel i og med at du lar personlige meninger skinne tydelig imellom, men det er vel heller et slags leserinnlegg. Jeg veit ikke åssen det er med de store, nasjonale avisene, i og med at jeg ikke leser dem sånn altfor mye, men Drammens Tidende har i væffal en gang i uka plass til lengre brev fra leserne, sikkert på lengde med ditt. Så ja?
      Men i væffal: kanskje kjekt å ha med seg at bandet heter Queen uten S på slutten, og at du godt kan bruke litt flere kommaer, særlig etter “og.” Hvis du binder sammen to helsetninger med “og”, skal det grammatisk sett eeeegentlig være komma der. Men innholdsmessig har jeg nada å pirke på!

    4. Planene om å sende det inn var ikke så seriøs, men jeg er kjempeglad for tipsene altså og noterer meg dem bak øret og alt det der. Og fint at du ikke hadde noe å pirke på innholdsmessig, Kristine. Og fint at du i alle fall fant det informativt da, Anne-Mari, det er jo bedre enn ikke noe 😉
      Takker for kommentarer til begge =D

    5. Med det sagt så håper jeg det kommer frem at jeg er glad for konstruktiv kritikk og ikke hadde blitt det minste frustrert om du hadde noe å pirke på innholdsmessig heller da, må bare rette på meg selv 🙂 Uansett gir jeg sikkert mening…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg