Next to normal <3

Eg har sett ein musikal, ein framsyning i regi av Det Norske Teatret og den skal eg prata om her. Og fra og med denne setningen skal jeg vende tilbake til bokmål fordi jeg i grunnen er ganske dårlig på nynorsk og ender opp med å gjøre det for nynorsk på en måte sånn at resultatet blir ganske håpløst. Men nok om det. Jeg har sett en musikal, elsket en musikal, skal bable om den i et innlegg der risikoen for en viss lengde er nokså stor og er kjempehappy (selv om været dog ikke er noe å rope “hurra” for i dag, grått og regn, akk…)

Next to normal

Det var en vanlig junikveld i 2009 da jeg koste meg med å følge lenker på Amazon. Jeg leste om en musikalcd, ble opplyst om liknende musikalcder, leste om de og fulgte denne prosessen videre og videre frem til jeg fant en musikal som het “Next to normal”. Jeg bet meg fast i ordene om at det skulle handle om en bipolar dame og hennes familie og fortet meg hen til youtube for å se på klipp der jeg ble fascinert av sangene “Everything Else” og “Superboy and the Invisible Girl”, såpass fascinert at jeg bare dager senere bestilte cd med “Next to normal” og cd med “Spring Awakening”. Med “Spring Awakening” er jo historien velkjent for lesere av bloggen min. Jeg ble obsessed med musikken, fikk helt dilla og fikk enda mer dilla da jeg fikk sett den noen ganger i januar/februar i år og det er fortsatt min desiderte favorittmusikal. Med “Next to normal” var ikke kjærligheten like umiddelbar. Jeg lyttet til cden en gang i blant, syntes det var en god story, men følte på en måte at den ikke passet helt som musikal og den følelsen hadde jeg aldri opplevd med musikaler før da. Da jeg lyttet til cden så likte jeg musikken og alt sammen og, mens jeg ikke elsket sangene slik jeg elsket sanger i eksempelvis “Spring Awakening”, så følte jeg at det var en enda sterkere fortelling som ble fortalt, godt hjulpet av hvor realistisk det blir formidlet. Man får virkelig et innblikk i livet til en familie der et medlem har en psykisk lidelse og hvordan en slik diagnose ikke bare går utover den som har den og man får bare av å lytte til musikken et forhold til alle karakterene på en måte som er nærmest magisk. På samme tid følte jeg, nettopp på grunn av temaet som ble tatt opp og forholdet man får til karakterene, at jeg ønsket at det hadde vært en tv-serie eller noe som varte lenger enn en musikal for en musikal kan ikke vare i ti timer selv om det ikke hadde gjort meg noe som helst og det føles som om man ikke får nok, det er som å få servert et kakestykke og så ha lyst på hele kaka. Så fant jeg ut at “Next to normal” skulle settes opp i Oslo på Det Norske Teatret og ga cden et nytt forsøk og ble mer begeistret enn jeg hadde blitt før. Jeg hadde aldri en gang forestilt meg at dette var en musikal jeg noen gang ville få sett og nå lå muligheten foran meg. Og nå, nå har jeg jo sett den og min første tanke da jeg forlot salen var “jeg MÅ få sett denne musikalen igjen!” Dessuten har jeg ombestemt meg, jo historien i “Next to normal” kler virkelig godt å være en musikal og viser at musikalmediet kan være noe mer enn bare folk som bryter ut i sang i tide og utide. Det kan være like tankevekkende som et hvilket som helst teaterstykke, kanskje mer grunnet all dybden som ligger i musikken. Og jeg er så glad for at det finnes musikaler som “Spring Awakening”, “Next to normal” og “The last 5 years” som viser hvor mange muligheter som ligger i musikaler. Men nå skal jeg komme til poenget, anmeldelsen min av “Next to normal” på Det Norske Teatret…

Alt begynner med storslått orkestermusikk, et veldig sceneteppe som løftes opp og et gigantisk hus på en meget stor scene som med en gang får deg til å føle deg litt liten der du sitter i salen, men det på en god måte. Det blir på en måte enda sterkere enn på kino siden man får det så tett opptil seg og med den sterke musikken og den tilstedeværelsen som bare kan oppleves når noe er live og rett foran seg så blir det veldig suggerende og mektig for en spektator i publikum. Og man blir fort introdusert for familien, en familie som virker helt normal, men der det ligger ting og murrer under overflaten. Her har vi mor, Diana, med følelsene utenpå og tankene høyt og lavt fra de store topper til de dypeste bunner. Her har vi far, Dan, som er familiens trygge havn og prøver å holde alt sammen selv om ting rakner som gamle strømpebukser. Her har vi datter, Natalie, som er 16 år og flykter inn i musikken og bare ønsker å bli sett og her har vi sønn, Gabe, som er som attenåringer flest med festing, fotball og bandøving blant annet. Og utover i historien får vi visst mer og mer at det bildet vi presenteres for i første sang ikke er det rette bildet og det blir som et puslespill der biter sakte, men sikkert faller på plass og man får et mer og mer helhetlig bilde av familien som det handler om. Ellers har vi doktorne som prøver å hjelpe på hver sine måter og Henry som blir Natalies støtte og det mest søte og romantiske i stykket sånn jeg ser det. Og jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på handlingen eller karakterene, vil bare si at dette antakelig er den musikalen jeg har sett med det aller sterkeste plottet og med de mest nyanserte karakterene og det er ment som et kjempekompliment.

Og hovedgrunnen er musikken som igjen viser meg hvorfor jeg generelt sett er ganske kritisk til Andrew Lloyd Webber. I Lloyd Webber er melodiene virkelig umiddelbare, men hvis man ser forbi musikken så er plottet fryktelig tynt. I “Next to normal” er det på en måte omvendt, utenom at musikken slettes ikke er tynn, snarere flott og insmigrende, levende og interessant. Nei, det er ikke så umiddelbart, “Next to normal” er ikke en musikal der man kommer syngende ut og melodiene fester seg med en gang. Men de setter seg likevel, det er mer som om de bare fester seg med et lim som tørker saktere. Hvis man begynner å tenke over nyanser og ser på musikalen som en slags film der det er en score som er som en rød tråd gjennom hele greia så ser man hvordan “Next to normal” briljerer. Sangene er fantastisk formidlet og det kommer repriser av melodier der det som en gang handlet om noe plutselig handler om noe helt annet og videre har vi tekstene. Bare se her: http://www.youtube.com/watch?v=BAmqgDVST2g&feature=related på sangen “Eg sakner fjella” sunget av Heidi Gjermundsen Broch, her har vi en sang som kan tolkes helt konkret som om hun savner fjellene og skogen og det blir i seg selv en fin sang. Når man legger til at det også handler om å savne følelsene etter at medisinen har gjort at en ikke føler noe så blir det en enda bedre sang. Den kan handle om to forskjellige ting uavhengig av hverandre og det viser at teksten er fantastisk og er også noe jeg har merket meg på cden med musikken på engelsk. Tekstene har så mange nyanser og toner og det gjør at det er en musikal man alltid kan komme tilbake til og hver gang finne noe mer. Og andre bevis på dette er jo sangen til Gabe, “Eg er til”, som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=NLinoxaJ9rs, en sang som er supertøff i første akt og creepy på en herlig måte i andre akt. Og “Next to normal” er langt i fra å være den eneste musikalen med så herlig nyansert og intens musikk, men den er en av de musikalene som takler dette veldig godt og hvis man da også tar i betraktning at orkestreringen er helt rå og at alle aktørene synger fantastisk så blir det en virkelig magisk opplevelse live.

Og altså, skuespillerne. De er en annen grunn til at dette er en opplevelse alle bør få med seg. For det første har vi Heidi Gjermundsen Broch (som jeg ikke har sett i noen musikaler før av en eller annen grunn). Hun har en stemme som er vel så flott som Alice Ripley sin (Alice Ripley synger på den engelske cden min) og har en innlevelse som gjør at man nærmest føler smerten hennes selv, de høye toppene og de lave dalene, er med henne hele veien og ser det håpløse i situasjonen hennes. Og bare for å si det sånn, Heidi Gjermundsen Broch er fantastisk, helt fantastisk, man får gåsehud omtrent når hun tar i og stemmen hennes glir perfekt mellom kraft og trygg ro, glir perfekt gjennom alt. Videre har vi Jon Bleiklie Devik som faren, en skuespiller som får frem familiefaren som prøver å balansere alt på et utmerket vis, som ikke vet helt hva som bør gjøres, men som prøver og virkelig gjør sitt beste. Charlotte Frogner på sin side er Natalie og hun er Natalie, hun er en tenåringsjente på seksten, sytten som aller mest ønsker å bli sett og som i tillegg strever med all sin usikkerhet og følsomhet og som man bare føler så veldig for fordi alle har vært tenåring og lett etter anerkjennelse, søkt etter bekreftelse på at man er verdifull og blir sett. Og Natalie er på en måte min favorittkarakter i denne musikalen fordi hun er den man lettest kan se seg selv i (hvert fall hvis en selv er ung) og derfor også blir den man får mest lyst til å trøste mens man sier at alt vil ordne seg, det vil det i alle fall til en viss grad. Og så har vi Frank Kjosås som har rollen som sønnen Gabe, en rolle som desidert må være en virkelig krevende oppgave, og han er jeg i ferd med å utvikle en crush overfor tror jeg. A) Frank Kjosås er pen, oppriktig pen og det at han har litt androgyne trekk gjør ham på en måte enda mer attraktiv (det er jo det som gjør Cillian Murphy så pen også). B) Frank Kjosås synger ekstremt bra. Noen har liksom helt naturlig noe virkelig melodiøst ved stemmen sin som gjør at de kunne synget navnene i telefonkatalogen og likevel fått det til å høres vakkert ut og når arrangementet og sangene han synger også er så flotte som de er så blir det som en drøm å være seer og lytter til. Og han gjør en genial rolleprestasjon som Gabe, svinger fra det elskverdige til det litt skremmende og gjør det med så mye liv og tilstedeværelse at man blir helt betatt. Videre har vi Lasse Kolsrud som de to psykiaterne og mens jeg først ikke var så begeistret har jeg i ettertid kommet frem til at han var fantastisk. Han gestalter to roller uten at man tenker det minste over det og han spiller virkelig de karakterene man aller mest kan kjenne seg igjen i siden psykiaterne jo ser ting fra utsiden og det gjør vi i publikum også. Og han har ikke de sangene som treffer deg dypest inne i hjerteroten sånn som de for eksempel Natalie og Diana, men han synger 100% rent, viser at han har en stemme som kan favne vidt og bredt og blir i tillegg en aktør som er med på å gjøre stykket så realistisk siden han viser de ulike sidene ved psykiatrien og man likevel aldri blir oppfordret til å trekke noen konklusjon, men ser at det har sine gode sider og sine dårlige som alt annet. Til slutt har vi Thomas Bye, en skuespiller jeg faktisk ikke hadde hørt om en gang, men som jeg også sikkert kan ende opp med å få en crush overfor. Han er Henry, søte, gode Henry som blir Natalies støtte og er kul i den beste betydningen av ordet og som virkelig gjør at man sitter igjen og ønsker seg en Henry i livet sitt, en som ser at verden er langt i fra rett, men vil være rett for deg. Og Thomas Bye synger så behagelig liksom og er så real og god at man blir oppriktig glad i ham og glad for at Natalie har en som ham som en støtte i sitt ellers så kaotiske liv.Kort oppsummert, alle skuespillerne er episkhet deluxe =D

Med andre ord er “Next to normal” en virkelig flott forestilling der musikk og spill og story er utmerket formidlet og scenografien er flott og inviterende, orkestreringen gjør det hele enda bedre og det du helst vil er at det aldri skal ta slutt. Og hvis jeg skal kommentere på noe sånn pirk som at noen av sangene ikke har kledd oversettelse like godt som de andre (men sånn vil det alltid bli når man oversetter noe fra et annet språk og det er ikke noe stort problem) og at det i mine ører er litt rart med nynorsk siden det jo er et skriftspråk. Det er jo egentlig ingen som snakker nynorsk, de snakker dialekt og med for eksempel Henry som snakker rett frem oslo-mål (sånn hørtes det ut for meg hvert fall), men på nynorsk så blir det litt rart siden jeg liksom forventer dialekt også. Men det er bare meg som ikke er så vant med teater på nynorsk og ikke noe feil fra teatrets side da. Og det er jo bare pirk. Når alt kommer til alt er jeg jo først og fremst bare veldig fornøyd, veldig sikker på at jeg har sykt lyst til å se forestillingen en gang til og videre er dette en musikal som er tusen ganger bedre live enn på cd og klipp på youtube så løp og se den, løp, løp! Og sist, men ikke minst er dette en av de musikalene som virkelig passer for alle, virkelig, jeg tror rett og slett det er umulig og se den og ikke relatere seg til noen. Så terningkast 6 <3
***
Og da er jeg ferdig med å skrive grundig anmeldelse og skal nok blogge igjen på søndag tenker jeg. Vi bables!

9 kommentarer
    1. Hahaha til nynorsk/bokmål på begynnelsen. Og jeg tok advarselen din litt alvorlig, for jeg bør egentlig ikke sitte på pc’en noe mer, så jeg må skamme meg og si at jeg leste første og siste avsnitt av boggen din, men antagelig leser det hele siden. Anyawy, terningkast 6 er jo slettes ikke verst! (for det er best, duh!) men jeg er glad du har hatt en fin teateropplevelse og jeg lurer på om den settes opp i trondheim men sikkert ikke?

    2. En veldig bra (og lang!) anmeldelse! Morsomt at det finnes blogger som skriver så mye om musikaler. Likte NtN svært godt selv, så den i NY i sommer, og synes den norske levde greit opp til forventningene 🙂

    3. Jeg tror ikke det er noe planer om at den skal settes opp i Trondheim, men alt kan jo skje og ja, det var en utmerket teateropplevelse verdt en sekser på terningen 😉 Og du er tilgitt for å ikke ha lest hele innlegget, Marta, det ble jo litt langt for å si det sånn =D
      Takk for kommentar, Elise, og takk for fine ord. Heldiggris som har sett den i New York da (som har vært i New York generelt sett), det må ha vært herlig det og.
      Og ja, Imma, yay!!! <3

    4. TRAMPEKLAPP TIL NEXT TO NORMAL!
      Dett var en musikla som overskred forventningen enormt ikke et kjedelig sekund og ejg hadde lyst til å være med fordi det var så bra. Har også lyst til å se den igjen.

    5. Hurra, gratulerer med en fin teateropplevelse! Jeg er en av dem som aldri har skjønt hvorfor alle crusher på Frank Kjosås, da men. Han er jo en flink skuespiller.

    6. Jammen jeg har ikke skjønt det med Frank Kjosås jeg heller før nå i det siste, men jeg blir på en måte litt fascinert av ham (sikkert grunnet “Next to normal”, sikkert derfor) og ja, det var vidunderlig teateropplevelse =D

    7. Hei! Jeg har akkurat sett denne, og var ikke like fornøyd med alt :-X Spesielt ikke lyden!! Frank Kjoås og Thomas Bye er forøvrig helt nydelig *sukk* Har lagt ved en link inne hos deg over til denne utfyllende omtalen! Hvordan kan jeg bli følger av bloggen din…??
      Ciao!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg