The Secret History <3

Det må innrømmes at jeg har litt problemer med fantasien når det gjelder hva i huleste jeg skal skrive om i bloggen min for tida. På en måte er det kanskje like greit tatt i betraktning at blogging overhodet ikke vil være blant mine hovedprioriteringer i november og i tillegg så virker det som om dette er en problemstilling jeg slettes ikke er alene om. Likevel har jeg ikke lyst til å svikte bloggen min helt og det er da det er så bra at jeg nå faktisk har noe helt utmerket å bable om. Jeg ble nemlig nettopp ferdig med å lese en bok og den var genial nok til at jeg bare må bable om den.

“The Secret History” av Donna Tartt

“I suppose at one time in my life I might have had any number of stories, but now there is no other. This is the only story I will ever be able to tell.”

– Utdrag fra “The secret history”

“The Secret History” er en av de bøkene jeg har visst om lenge, men som jeg likevel aldri ble interessert i å lese før i sommer da jeg leste “The Suicide Club” og den ble sammenliknet med “The Secret History”. Like fullt var jeg litt skeptisk for coveret ropte ikke etter min oppmerksomhet akkurat og jeg var litt redd for å bli skuffet siden omtalen når det gjaldt “The Secret History” var veldig god, den hadde fått så mye postiv kritikk at jeg tenkte det var for godt til å være sant. Og så begynte jeg å lese den da for ni dager siden og det viste seg fort at alle bekymringer var bortkastede. “The Secret History” er nemlig fantastisk <3

“The Secret History” handler om unge Richard Papen (merkelig nok heter hovedpersonen i to av de beste bøkene jeg har lest i år Richard, det er mystifistisk og har sikkert en eller annen dypere mening) som ved en ren tilfeldighet (han syntes skolebrosjyren var fin) starter på Hampden College og har et intenst år med greske studier sammen med en karismatisk lærer og fem andre jevnaldrende studenter der andre ingredienser er sterke følelser, intellekt og så litt mord som toppen av kransekaka.

Og jeg merker at jeg er ufattelig dårlig på å gi et synopsis av bøker for det er så mye mer enn det jeg skrev over og ikke minst er det en hel masse mellom linjene siden dette er en veldig allegorisk bok (der jeg er for dum til å ta allegoriene, men det er nå så). I alle fall starter boka med en prolog der vi med en gang får vite at en viktig karakter i boka er død og så blir boka et mordmysterium der spørsmålet ikke er hvem som gjorde det, men hvorfor og hva som førte til det og man kunne trodd at dette ville gjøre boka mindre spennende, men snarere tvert i mot. Og da hjelper det jo skikkelig at Donna Tartt skriver på en sånn måte at man ender opp med å irritere seg grenseløst over den karakteren som etter hvert ender opp myrdet til den grad at man begynner å tenke selv at karakteren fortjener skjebnen sin samtidig som man tenker “oi, hjelp! hva er det jeg tenker?” Med andre ord, boka er mindscrew deluxe og det gjør den til helt herlig engasjerende lesning. “The Secret History” er ellers delt opp i to deler, den ene delen handler om tiden opp mot mordet og den andre handler om alt som hendte etterpå der man virkelig blir visst at et mord gjør noe med et menneske. Og sånn sett minner den litt om “The Suicide Club” siden også dette er en sånn bok der alt går til helvete og man blir veldig interessert i hvordan reisen dit tar til.

Jeg er fan, jeg likte denne boka innmari godt, nøt den skikkelig, ser oppriktig frem til å lese den flere ganger og dette skyldes flere ting, men først og fremst at den faktisk er utrolig godt skrevet. La meg poste noen utdrag fra boka som eksempler:

“For if the modern mind is whimsical and discursive, the classical mind is narrow, unhesitating, relentless. It is not a quality of intelligence that one encounters frequently these days. But though I can digress with the best of them, I am nothing in my soul if not obsessive. ”
*
“It’s a very Greek idea, and a very profound one. Beauty is terror. Whatever we call beautiful, we quiver before it. And what could be more terrifying and beautiful, to souls like the Greeks or our own, than to lose control completely? To throw off the chains of being for an instant, to shatter the accident of our mortal selves? Euripides speaks of the Maenads: head thrown I back, throat to the stars, “more like deer than human being.” To be absolutely free! One is quite capable, of course, of working out these destructive passions in more vulgar and less efficient ways. But how glorious to release them in a single burst! To sing, to scream, to dance barefoot in the woods in the dead of night, with no more awareness of mortality than an animal! These are powerful mysteries. The bellowing of bulls. Springs of honey bubbling from the ground. If we are strong enough in our souls we can rip away the veil and look that naked, terrible beauty right in the face; let God consume us, devour us, unstring our bones. Then spit us out reborn.”

*
“… I realized that the childish impression I had always had of my father, as Just Lawgiver, was entirely wrong. We were utterly dependent on this man, who was not only deluded and ignorant, but incompetent in every way. What was more, I knew that my mother was incapable of standing up to him. It was like walking into the cockpit of an airplane and finding the pilot and co-pilot passed out drunk in their seats. And standing outside the Lyceum, I was struck with a black, incredulous horror, which in fact was not at all unlike the horror I had felt at twelve, sitting on a bar stool in our sunny little kitchen in Plano. Who is in control here? I thought, dismayed. Who is flying this plane?”
*
“Sometimes when I saw him at a distance – fists in pockets, whistling, bobbing along with his springy old walk – I would have a strong pang of affection mixed with regret. I forgave him, a hundred times over, and never on the basis of anything more than this: a look, a gesture, a certain tilt of his head.”

*
Alle disse utdragene viser hvilket flott språk “The Secret History” har. Intellektuelt, ja, men vakkert og med nydelig øye for detaljer og jeg elsker måten Donna Tartt skriver en bok som skjer på tidlig nitti-tall eller sent åtti-tall, ganske moderne tid uansett, men samtidig så prater og oppfører de seks hovedkarakterene seg som om de skulle levd 100 år før. Boka minnet meg litt om “The Picture of Dorian Gray” faktisk og det appellerte veldig til meg hvordan det hele tok plass i moderne tid, men med språk, karakterer og trekk som gjør det hele formelt og historisk på en utmerket måte. Det blir liksom det beste av begge verdener og perfekt for meg siden jeg personlig foretrekker at ting skjer i moderne tid, men samtidig merker at jeg liker språket i mer klassiske verker ganske godt. Og det er jo et positivt tegn at jeg sitter igjen etterpå og bare tenker at jeg vil skrive noe som, om ikke er helt som den, så i hvert fall la meg inspirere av “The Secret History” når jeg skriver Nanowrimo. Jeg syns i hvert fall det er bra.

Videre elsker jeg karakterene. Vi har først og fremst Richard Papen som er han som forteller historien og han er min absolutte favorittkarakter i boka siden jeg kan kjenne meg igjen i ham, dessuten er det alltid enklest å relatere seg til den som forteller en historie siden det er den personens synsvinkel vi tross alt ser alt sammen gjennom. Samtidig gjorde dette også at jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan fortellingen hadde sett ut gjennom øynene til en av de andre karakterene i boka. Hvilken historie ville Bunny (han heter egentlig Edmund, noe som er kult siden det gir meg fine Narnia-assosiasjoner til en av de kuleste figurene fra den serien) gitt oss om han fortalte? Hva ville vært Henrys versjon av det hele? Henry er forresten en annen interessant karakter og han er på en måte helten og anti-helten i historien samtidig. Han er den som setter alt i gang, som styrer spillet og blir en veldig fascinerende skikkelse for leseren siden man aldri blir helt klok på ham og man i grunnen ikke vet om man er ment til å like ham eller mislike ham. Dessuten er han på mange måter historiens bad guy og det gjør ham bare enda mer interessant. Francis er en annen karakter og han var den som interesserte meg minst av hovedpersonene selv om det skal trekkes frem at han har en herlig scene der han (som er homofil) kysser Richard (som bruker en del tid på å insistere på at han ikke er homofil, men som har en hel del momenter som viser at han nok i alle fall er bifil). I tillegg har vi tvillingene som var veldig flotte karakterer. De heter Charles og Camilla, de har en hel masse twincest-momenter (jeg merker at denne boka er en gullgruve for alle som digger enten Tv Tropes, å lete etter hemmelige følelser mellom karakterer eller digger begge deler) og der vi først blir visst at de er veldig like viser resten av boka oss at de egentlig er dypt forskjellige individer med helt ulike måter å takle situasjoner på. Her kan det også nevnes hvordan det oppstår masse følelser mellom karakterene siden Charles av og til har sex med Francis, men samtidig har følelser overfor Camilla, noe han igjen deler med Henry og Richard, noe som videre bidrar til det jeg nevnte om at denne boka er en gullgruve for shippere. Og særlig Camilla her blir et enigma for leseren, ikke minst fordi Richard altså liker henne veldig godt og man dermed ikke helt får sett henne i et objektivt lys noen gang. Og så har vi jo Bunny som virker veldig sympatisk i begynnelsen, men som man ender opp med å mislike mer og mer og nå bør jeg i grunnen ikke si noe særlig mer om karakterene, selv om det egentlig ikke er så farlig om det blir for åpenlyst hvem som ender opp med å møte en noe ukoselig død i skogen en mørk aprilkveld siden det jo fortelles alt i den første setningen i prologen.

Uansett er altså måten boka er skrevet på; språk, allegorier og alt fantastisk og videre er karakterene dypt engasjerende og selve konseptet meget sterkt. Videre liker jeg at boka åpenbart er inspirert av klassisk mytologi og historie og at jeg følte meg smart når jeg leste på den. Det er en fin følelse når en bok får deg til å føle deg intelligent og det gjør denne boka, dessuten er det jo dette med at den jo kødder med hjernen din til de grader. Den får deg til nærmest å heie på karakterene når de gjør dette mordet sitt og man begynner å si seg enig i hvordan det er noe vakkert i de mest groteske ting og alt sammen. I tillegg liker jeg hvordan boka var noe helt annet enn det jeg forventet meg for når man leser om boka forventer man seg til en viss grad en “Dead Poet Society” med gresk i stedet for engelsk, en sånn typisk “unik lærer som forandrer livet til elevene sine”-historie og i stedet er selve fortellingen mye dypere enn det og selve læreren har egentlig en mindre rolle i hele greia sånn jeg oppfattet det. I stedet er det mest en veldig intellektuell thriller med allegorier meg her og metaforer meg der og en slags analytisk historie om hva som kan føre karakterer til en handling som et mord og hva dette kan gjøre med dem etterpå. Dessuten er den utrolig filmatisk på en god måte, man får liksom følelsen av at alt skjer som en film foran ditt indre blikk og jeg håper og håper ikke at den en gang blir filmet (håper det fordi den hadde kledd filmmediet utrolig godt, håper det ikke siden jeg ikke skjønner hvordan de skulle kunnet gjøre boka rettferdighet). Og jeg vet ikke om jeg får det til å høres så engasjerende ut som det er, men det er engasjerende og en av de desidert mest fantastiske bøkene jeg har lest i år. Om den får en plass på hylla mi for favorittbøker? Ja da, erru gæern!

Så, jeg anbefaler altså “The Secret History” av Donna Tartt på det sterkeste (om du har lyst på Oscar Wilde på nittitallet eller en bok med dypt engasjerende karakterer eller liker sub-text meget godt eller liker å føle deg smart eller bare har lyst til å lese en skikkelig flott bok) og gir den terningkast 6 =D
***
Og nå skal jeg i grunnen ikke blogge noe mer, men finne på andre ting frem til det blir legge seg tid, men jeg skal nok blogge igjen til uka og i mellomtiden må dere alle ha det toppers (og så håper jeg dere snarest leser “The Secret History” siden Donna Tartt er et geni) <3

6 kommentarer
    1. The Secret History er seriøst en utrolig kjedelig tittel! Så jeg har aldri helt orka å tenke på den boka før.
      Men jeg slo den opp på tvtropes nå og så leste jeg anmeldelsen din og oh man oh man oh man jeg trenger å lese den!
      (PS: jeg leser zombieboka di nå, den er flott so far! (men jeg har bare lest introduksjonen og to og en halv novelle))

    2. Ja, tittelen er kjedelig, men boka er awesome og jeg tror du ville elsket den 😉 “The Secret History” <3
      Og kult at du leser zombie-boka, gled deg til "A Case of the Stubborns", den har en av de beste åpningssetningene jeg har kommet over noensinne =D

    3. jeg har reservert den på biblioteket nå 🙂
      (den var ikke utlånt fra før, men jeg syns det er litt koselig når de finner den for meg og setter den fint i hentehylla med en lapp med navnet mitt^^)
      og yay, ser fram til det 😀

    4. Ja. Ja. MÅ LESE. Og jeg som leser så sakte og har så utrolig mye stående i hylla mi fra før. Men altså, jeg shipper som bare det, noe du ikke kan unngå å ha fått med deg, pluss at jeg har en eller annen merkelig fascinasjon for bøker der alt går til helvete, så altså, du overbeviste meg, i væffal <3

    5. Har ikke unngått å få det med meg, nei (shippetendensene altså) og ja, du må få lest den, det er en utrolig engasjerende og flott bok og jeg er glad når jeg overbeviser folk =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg