øyeblikksmagi, ideer, litt episkhet og ymse annet :)

Øyeblikket akkurat nå er et av de rolige øyeblikkene da verden er litt mer magisk enn ellers. Jeg har  brus ved siden av meg, jeg har en stor pose smågodt og jeg er fullt og helt tilfreds. Riktignok skulle jeg ønske det skjedde noe mer i livet mitt for det er i grunnen ganske kjedelig for tida, men samtidig så er det jo egentlig det jeg liker best. De beste minuttene i livet mitt sånn fra dag til dag er når jeg går fra t-banen til jobb og ikke fordi jobb for den saks skyld er en så engasjerende affære hele veien, men fordi det er da tiden omtrent står stille eller ikke stille, men går saktere. Trærne og høstfargene omkring meg, roen som nærmest vibrerer i lufta, tankene som flyr av gårde som projektiler eller saktere, lik såpebobler, hvordan det er som om hele verden er innpakket i en melodi spilt på et eldgammelt piano som har stått i årevis på noens loft, samlet støv og likevel spinner verden inn i de vakreste tilstander av melankoli og virtuositet når lette fingre trakterer det på ny. Og akkurat nå er jeg innendørs på rommet mitt og det er ganske likt som de stille stundene mellom t-baner og butikker, rolig og vart og åpent, et blankt ark som kan fylles med alt. Og jeg drømmer meg bort, puster inn og så ut og prøver å visualisere pusten som om det skulle vært en fysisk ting eller et barn, det er som en fødsel minus alt det ekle, et nytt pust er et nytt liv eller kanskje ikke, men i alle fall et nytt tegn på liv og jeg smiler over pusten, smiler over hvor mye jeg er akkurat nå. Det er øyeblikk da man er ekstra takknemlig for at man er til og dette er et av de. Selv om det ikke er så spennende hele tiden, selv om jeg i grunnen kan være litt patetisk og dårlig til å bruke tida fornuftig, selv om så allikevel.

Og jeg teller ned uker, dager mot november, måneden da jeg skal skrive en hel massevis på grunn av Nanowrimo. Det fine er at jeg har en ide og jeg tenkte ikke å bable detaljbelysende om alt sammen, men nevne det jeg liker aller best med ideen min. Jeg skal skrive om en gutt som heter Fox og en jente som heter Lea som blir bestevenner da de er seks år gamle fordi Fox da er overbevist om at han er fra en annen planet, mens Lea personlig tror hun er en robot. Så skal det handle om sommeren da de er femten og alt forandrer seg og deretter sommeren etterpå og jeg har tenkt å røpe veldig lite detaljer akkurat nå. Men en sånn ide jeg har som jeg liker veldig godt er det jeg kaller ting-ideen. Jeg tenkte å oppsummere årene fra Fox og Lea er seks år frem til rett før sommeren da er femten via episoder fra livene deres fortalt av ting. Da kan Leas ryggsekk for eksempel fortelle om de første ukene hennes i første klasse og Fox sin t-skjorte kan fortelle om noe som hendte sommeren da Fox var ni år og liknende og jeg forklarer det dårlig, men greia er jo at tenk på ting. Hvis man tenker at alt fra hvordan noen ligger når de sover til hva de gjør når de er alene på rommet sitt forteller noe om et menneske så kan det å fortelle noe fra for eksempel et kosedyrs perspektiv være en genistrek. En cdspiller på nattbordet ditt ser deg når du sover og kan beskrive hvordan du ligger eller ganger hvis du har hatt en håpløs dag og ligger oppløst i tårer på senga. En ballong i taket under et bursdagsselskap kan se om du sitter og prater med de andre eller om du har funnet frem et blad eller en bok og sitter og leser. Og der en du kjenner er farget av en viss formening om deg kan en benk du går forbi hver dag etter skoletid beskrive deg fra en fullstendig objektiv vinkling. Og jeg gleder meg sånn til å utforske dette og har en sånn ide om at det kanskje kan gjøre at man virkelig føler man kjenner Fox og Lea når man leser om sommeren da de er femten og alt forandrer seg, sommeren som snur verden på hodet. Og i tillegg tenker jeg å la en person i historien jeg skal skrive dø i en scene jeg allerede gruer meg fryktelig til å skrive siden den vil være så trist og dramatisk at jeg forhåpentligvis vil få meg selv oppriktig deprimert og så bruke dette samme grepet med at ting forteller for å oppsummere det neste året. Jeg mener tenk hvor rørende og deprimerende det vil være hvis kosedyret til en død person forteller om en periode i månedene som følger, forteller om armkroken den ikke lenger kan ligge i, sånne ting. Dessuten vil dette gjøre at historien er realistisk, men likevel får en magisk-realistisk twist og det er fint. Og jeg forklarer meg ikke så bra, men sånn jeg ser det for meg så kan det bli ganske fint tror jeg 🙂

Ellers har jeg tenkt meg på litt museer fremover. Blant annet skjer dette: http://www.nasjonalmuseet.no/no/?module=EventCalendar;action=Event.publicOpen;ID=43&template=exhibitionView_no. Museet for samtidskunst åpner i disse dager en utstilling om science-fiction og de skal i forbindelse med det ha en del arrangementer fremover og jeg har etter hvert store planer om å få med meg en del av dette. For skjer det ikke noe så må jeg finne på noe og dermed sørge for at noe skjer likevel. I tillegg har jeg tenkt meg hit i morgen: http://www.barnekunst.no/no/. Barnekunstmuseet der man kan se flott kunst laget av barn og ungdom fra hele verden. Jeg har vært der en gang for lenge siden, men jeg vil gjerne dra dit igjen fordi det er et veldig fint museum, jeg personlig ofte syns kunst laget av barn og unge er mye finere enn kunst voksne lager og for inspirasjon. Så jeg skal begynne å dra mer og mer på museer i helgene tror jeg.

Og nå var det ikke noe mer, men jeg skal poste noen klipp til youtube som er episke:

– http://www.youtube.com/watch?v=_xTjEvptMgU
Jeg ser ganske sjelden på programmet “De Ukjente” på Nrk 1, men jeg har sett litt og det går kort sagt ut på at det er to kjendispaneler og de skal komme frem til yrkene på seks ukjente. Og her var altså yrket “musikalartist” og de måtte velge en av de ukjente som de mistenkte for å være musikalartist og så skulle den personen prøve seg i det yrket. Det kule da er jo at den som blir valgt er en mann som altså ender opp med å synge “Come what may” fra Moulin Rouge i duett med Didrik Solli Tangen og dette er fryktelig morsomt å se på. A) jeg liker Didrik Solli Tangen ti tusen ganger mer etter dette og B) se så god innlevelse de har og hvordan intensiteten formelig bobler omkring dem (selv om de ser ut til å være på nippet til latterkrampe tidvis) =D Med andre ord en episkhet som burde nevnes på Tv Tropes sin side om Ho Yay 😉

– http://www.youtube.com/watch?v=Tr9R8i_XeLk
Og her har vi et klipp fra en musikal jeg virkelig burde bable mer om; nemlig “Drowsy Chaperone”. Jeg har ikke sett denne musikalen og kjenner den bare fra Spotify og Youtube, men det har vært nok til at jeg har funnet ut at denne musikalen like godt kunne vært skrevet med meg i tankene. Den handler nemlig om en mann som kjeder seg og ikke har noe å gjøre og da muntrer han seg selv opp med å lytte til cden med yndlingsmusikalen sin. Så får vi se scener fra denne musikalen som mannen lytter til utarte seg i stua hans og det blir veldig meta siden det er en musikal om en mann som lytter til en musikal liksom. Og i “Drowsy Chaperone” fremfører Sutton Foster (som er en musikalskuespiller jeg blir mer og mer fan av) blant annet sangen “The Bride’s Lament” som altså er klippet jeg lenker til og denne sangen er genial. For det første er den fullstendig meningsløs og det gjør den ekstra artig. For det andre så er det veldig kult hvordan sangen stadig kommenteres av mannen som lytter til musikalen der denne sangen dukker opp, han synger til og med litt med. Veldig morsomt, memo til meg, begynn å obsesse mer over “Drowsy Chaperone”, lytt til den oftere på Spotify, tenk stadig over at du er nesten bekymrende lik mannen som lytter til musikalen og funder på om dette er bra eller dårlig…

Noen flere klipp tenkte jeg ikke å ta nå og dette innlegget går mot slutten, men jeg skal blogge igjen om noen dager og så må alle ha det utmerket i mellomtiden =D

5 kommentarer

Siste innlegg