om Winkie (stor forbokstav i tittel på innlegg er overvurdert)

Heisann, jeg har lite nytt å si, men hei og trallala og nå skal jeg snart se litt på film tror jeg. Videre har jeg lånt bøker fra Stovner biblioteket i dag og de ser finfine ut og jeg liker at det er lørdag og elsker kombinasjonen av smågodt og villa farris. Men nå har jeg lest ferdig en bok som het “Winkie” og den har jeg tenkt å vie resten av innlegget til siden den var en bok der jeg skiftet mellom hat og elsk fra hver side sånn omtrentlig og jeg syntes det var en spennende utfordring å anmelde en bok der jeg var så delt oppfatningsmessig siden det i grunnen oftest er lettere å anmelde ting man enten liker veldig godt eller ting der man er veldig negativ. Når man derimot har noen få ting man liker veldig godt og mange ting man syns er frustrerende er jo utfordringen anmeldelsesmessig der dog med det samme, men jeg tror jeg har formidlet hva jeg føler godt og det jeg føler er dette:

 

«Winkie» av Clifford Chase

 

Av og til liker jeg bøker veldig godt og av og til faller de ikke i smak i det hele tatt og mye av tiden ender det et sted i midten. Og så kommer de bøkene som du liker og irriterer deg grenseløst over samtidig og «Winkie» er en av disse.

 

«Winkie» er en bok jeg kjøpte fordi det skulle handle om en teddybjørn som blir terrormistenkt og dette konseptet slo meg som så merkelig at jeg bare måtte få lest det for å finne ut hvordan forfatter Clifford Chase hadde løst det. Og videre er dette en bok om Winkies liv og levned og jeg tenkte før jeg begynte å lese at dette sikkert ville være nostalgisk og fint.

 

Så begynte jeg å lese da og prosjektet fremsto så visst som lovende, det sto om Winkies eiere og med noen søte bilder i svart-hvitt og pene setninger virket det som en bok etter mitt hjerte. Og det er en hel masse fint med «Winkie». For det første er den til tider svært rørende og den bringer til tider tankene hen mot søte Disney-filmer som «Lilo og Stitch», noe som er flott. Videre har Clifford Chase virkelig skapt en sympatisk karakter i Winkie, en man heier på og som virkelig blir en figur som ser verden fra et utenforstående perspektiv og som kan se nyanser ved livet som ikke andre får øye på. I tillegg er den til tider veldig fint skrevet og bildene bidrar til at det blir en fin opplevelse. Likevel er denne boka langt fra å være perfekt og selv om jeg syns den fortjener terningkast 4 fordi de gode sidene tross alt er såpass gode så har den en rekke aspekter som gjorde at jeg irriterte meg skikkelig under mye av lesningen.

 

Det første jeg vil trekke frem som dumt er hvordan boka etter mine øyne ikke klarer å bestemme seg for hva den vil være. Jeg er åpen for at bøker kan inneholde flere elementer, men det blir litt schizofrent når en bok et sted er en oppvekstskildring for så å være ren satire andre steder og et fabulerende eventyr andre steder enn det igjen. Videre irriterte kapitteltitling og slikt meg grenseløst. Og det kan selvsagt være meg som er pirkete, men det var gjerne slik at et kapittel hadde et navn og så kom det noen kapitler som het 2 og 3 og så videre før det var et kapittel med et navn igjen og det så plutselig kunne være et kapittel med navnet 2 igjen. Ja, jeg forklarer det veldig dårlig, men poenget mitt er at jeg ikke på noen som helst måte fant kapitteltitlinga konsistent og i tillegg følte jeg hele veien at det manglet et kapittel eller noe siden ingen kapitler het 1. Og om ikke det var nok så var kapitlene i forskjellige lengder og det er en sånn greie jeg har et problem med i bøker fordi jeg faktisk liker en form for system i bøker og det i mine øyne fremstår som om boka er mindre gjennomtenkt hvis man følger opp et to sider langt kapittel med et på ti. Men igjen, det kan være det bare er meg som er vanskelig.

 

Det største problemet mitt er dog noe helt annet og det er at «Winkie» er så usaklig og det er en helt teit ting å kommentere på fra meg siden jeg ikke akkurat er så saklig selv. Men greia er at jeg kan gå med på at en teddybjørn blir levende og begynner å tenke selv, jeg kan til og med gå med på at den kan bli anklaget for grusomme forbrytelser av paranoide idioter. Det jeg ikke kjøper er at nevnte Winkie begynner å tisse og bæsje som mennesker, føder en miniteddybjørn ved navn Lille-Winkie og at anklagene mot ham etter hvert utvikler seg til at selv paven er i mot Winkie. Og greia er at det etter hvert blir så usannsynlig at jeg får en følelse av å lese skolestilen til en meget fantasifull tolvåring eller noens førsteutkast til Nanowrimo. For greia er at når man skriver Nanowrimo kan man gjøre hva man vil, veien ligger åpen framfor deg og du kan la alle mulige merkelige ting skje. Men når noe er utgitt forventer jeg mer, sånn er det bare og det er en ting med bøker som «Haikerens Guide til galaksen» og «Alice in Wonderland» for der er det merkelige bevisst, men samtidig virker det gjennomført hele veien. I «Winkie» derimot virker det ikke gjennomført, men mer som om Clifford Chase bare har tenkt at «ok, nå lar jeg teddybjørnen plutselig få sterke smerter og deretter få et barn» eller liknende merkfundigheter bare for å skrive noe. Kort oppsummert: boka virker uredigert og det er en kilde til frustrasjon.

 

Og det er synd for denne boka, selv om jeg virker ganske negativ, har mye fint ved seg, den er original og søt og jeg syns det dannes fine tidsbilder mange steder i boka i tillegg og at en del scener er oppriktig søte på samme måte som i «Den lille prinsen» og liknende vidunderligheter. På sitt beste er «Winkie» en nydelig og litt sår fabel om en teddybjørns liv og det er ment som et kompliment.

 

Så jeg har et ganske delt forhold til denne boka, en bok som jeg syntes var tidvis fin, men også fryktelig frustrerende. Men igjen så har denne boka fått ganske spredte tilbakemeldinger og det viser igjen at dette er en av de bøkene som man enten elsker eller hater eller har et blandet forhold til sånn som meg. Og det betyr jo i det minste at det er en bok man blir engasjert av og det er jo for så vidt en fin ting. Og det er jo også derfor jeg har skrevet denne anmeldelsen og så, kjære leser, får du vel bedømme selv om du vil lese om Winkie eller ei.

 

Uansett skal jeg nå gi kosedyrene mine en god klem og så babler jeg igjen en annen gang 😉

2 kommentarer
    1. For en heding ser ut som morderne kunst. Noe en bareskoleelev har tatt seg for. men, det er vel det som er karolinske. (for ander ikke bli skremt jeg kjenner henne). men du kan jo komenter på blogen min om ikke natte si hei.

    2. Jeg skal kommentere på bloggen din og jeg tror ikke karolinskhet skremmer de andre leserne av denne bloggen. Dessuten var jeg jo delvis inspirert av moderne kunst da jeg laget den headern så jeg tar det som et kompliment 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg