Om noe umåtelig vakkert :)

Jeg blogga i går, men er allerede tilbake siden jeg deltar i en konkurranse, nemlig denne: http://kristinakvaale.wordpress.com/2010/10/22/1-ar-og-22-dagars-jubileum-og-superkonkurranse/ fordi den virket oppriktig inspirerende og da valgte jeg tekstoppgaven fordi jeg føler meg mye tryggere på skriving enn fotografi og så har jeg sendt inn bidraget mitt på mail, men tenkte å poste det her på bloggen min også sånn for moro skyld. Tekstoppgaven gikk ut på å skrive om noe umåtelig vakkert og det første jeg tenkte på var høsten selv om det er litt klisjé og med utgangspunkt i det valgte jeg å skrive en tekst som liksom skal være en dialog mellom to personer uten navn om høsten og den tenkte jeg å poste i dette innlegget. Jeg håper det jeg skrev faller i smak og anbefaler alle å delta på denne konkurransen siden premien i grunnen er ganske awesome. Men nå skal jeg poste bidraget mitt og så skal jeg bable mer en annen dag.

Det umåtelig vakre mellom og utenfor linjene

“Høsten er faen meg en klisjé, syns du ikke?”
“Hva mener du?”
“Nei, med alle de fine fargene og dager der det bare blir kaldere og kaldere,
men sola skinner så fint at du paradoksalt nok kjenner at du lever sterkere ved
hvert minskende høsthjerteslag. Den dør og du lever og når vinteren kommer
er du helt hundre prosent tilstede.”
“Og hvorfor var den en klisjé igjen?”
“Fordi den vet det, jeg tror jammen meg den vet det, at den er akkurat så
vakker og inspirerende som den er på trass, nærmest som om den tenker at
den skal være selve klisjébildet på høst år ut og år inn nærmest for å terge
oss, den peker tunge til oss for hvert løvblad.”
“Jeg tror virkelig ikke høsten tenker så konspirerende.”
“Jommen det er akkurat det den gjør og den gjør det så overbevisende, greier
å bruke akkurat de rette effektene, en leken liten vind, tente lyktestolper
mens skumringen setter inn, enkelte regndager der regnbuen dukker frem
etterpå og sier sitt beskjedne hallo før den drar, den første snøen og
hvordan den fort forsvinner, men bare har mint deg på hvilken vei det går,
hvisket et lavmælt budskap om kommende vintertid.”
“Høsten kan jo ikke tenne lyktestolper”
“Jo da, de er Høstens verk de og, alt er gjennomtenkt inn til fingerspissene,
det er som om Høsten lager en faens Hollywood-film, hør hvordan vindens sang
minner om den bevende melodien til en fiolin, det er scoren, hør hvordan
regndråpene tripper på tak og vinduer, lett og forførende som et piano,
det er Høsten som pønsker ut hvordan den skal vinne Oscar for beste musikk,
lytt til Høsten, den er et helt orkester om man bare hører nøye etter.”
“Jeg har ikke tenkt på det sånn…”
“Nei, nettopp, det er jo det som er målet, at man skal ta det som en selvfølge,
de røde, oransje og gulgrønne løvene, malt frem som om Monét eller Manet eller
hva de nå heter alle sammen skulle stå bak, føle at noe mangler hvis Sommer glemmer
å dra eller Vinter kommer for tidlig på besøk, tenke at Vinters isbleke
skjønnhet, malt frem med glitrende blåtoner og frostkyssede kinn ikke er det
samme, aldri blir det samme som med Høsten og hvordan den ikler seg de mest
livfulle farger, som om den feirer seg selv med å la penselstrøkene leke seg
frem over papiret, malt som den er av barn som elsker sterke farger og smaken
av clementiner.”
“Clementiner?”
“Ja, Høsten er perfekt for å spise clementiner, særlig i november da Høsten er
mer på hell, da akvarellfargene Høsten er malt med glir inn i en mer og mer
gråbrun form, glir inn i hverandre og skumringen føles endeløs.”
“Å, nå fikk jeg lyst på clementiner.”
“Jeg og, merkelig er det ikke? Clementiner og en plate sjokolade og ti minutters
melankoli der du sitter på en balkong og det er natt, stjernene glitrer som
små ildfluer og du føler deg så liten at det er rart at du holdes igjen på gulvet,
ikke flyter din vei som en tapt ballong på vei for å besøke stjernene.”
“Hva tror du den ville fortalt stjernene?”
“Jo at Høsten er en forbanna klisjé, men at jeg ikke vil ha den på noen annen
måte for alt det klisjéaktige gjør den umåtelig vakker slik som nettopp dette
øyeblikket da jeg sitter her og prater med deg og alt føles mulig.
“Ja, akkurat nå tror jeg vi lett ville funnet Narnia.”
“Og der ville det kanskje også vært høst mellom linjene”
***

Og nå skal jeg lage meg solbærtoddy og lese ferdig “I følge med vinden” som er den umåtelig vakre boka jeg leser akkurat nå og så håper jeg alle har det herlig <3 Det er også meget sannsynlig at jeg kommer til å se “Skjønnheten og Udyret” straks, jeg har den jo på dvd nå og det er magisk =D

7 kommentarer

Siste innlegg