Karoline er “I følge med vinden” =0)

Det er så rart hvordan man kan ha dager da man føler at noe ikke er som det skal, som om verden er i ubalanse liksom, for så å bli ferdig med disse dagene og ende opp med å føle at verden ikke bare i balanse igjen, men også er mer i balanse enn før. Som om alt er fredfullt og idyllisk og man slutter å overanalysere alt, men tar ting som det kommer. Og akkurat nå er jeg litt trøtt, ikke det spor sulten og 100 % fornøyd og det er fint.

Og jeg tenker bare på Nanowrimo for tiden og det bekymrer meg riktignok litt at tanken på å skrive er mye lettere enn fysisk å gjøre det og i tillegg har jeg mindre tid til å skrive enn de foregående årene, særlig på onsdager da det er jobb og så trening og så venninnebabbel på msn og jeg ikke helt og holdent begriper hvordan en skal få tid til alt, men det vil nok gå greit og det er en stor del av meg som av en eller annen grunn føler at dette er et år der Nanowrimo vil gå veldig bra. Jeg har jo som regel tro på meg selv, men jeg har enda mer troen tilstede i år, kanskje fordi jeg har blitt så glad i karakterene mine. Det begynner for eksempel å se ut som om jeg vil utvikle en crush overfor Fox Kaspersen som er den mannlige hovedpersonen min og som jeg kan se så godt for meg at jeg stadig forventer å møte ham sånn rent tilfeldig på t-banen. Og jeg vet ikke om sånt er sunt, særlig ikke når fakta er at karakteren er femten år i historien, er oppdiktet og det av ulike andre grunner ville vært ganske umulig å treffe på ham. Men han er en fin figur, jeg gleder meg meget til å skrive om ham.

Ellers leser jeg “Perks of being a wallflower” av Stephen Chbosky og den er nydelig. Jeg har jo lest at den er ganske lik “Catcher in the Rye” som jeg leste for en snau uke siden, men jeg liker personlig “Perks of being a wallflower” best av de to rett og slett fordi jeg elsker skrivestilen og syns Charlie er en vidunderlig karakter som jeg føler enormt mye omsorg ovenfor på en måte. Dessuten fortelles ting i brevform og det gjør ting mer intimt egentlig. Og jeg har også lest en herlig bok ved navn “I følge med vinden” og den skal jeg bable litt om nå:

I følge med vinden av Abbas Kiarostami

Abbas Kiarostami er en filmskaper og fotograf fra Iran som jeg aldri hadde hørt om en gang før jeg rent tilfeldigvis kom over diktsamlingen hans på Stovner Bibliotek på lørdag. Der ble jeg tiltrukket av et cover som føltes like avslappende å betrakte som lett skybris på en tidlig sommerdag og inspirert av diktet som sto på baksiden:

“Edderkoppen
stanser arbeidet
et øyeblikk
og betrakter solnedgangen”

Så kort, så enkelt, men helt fortryllende malende. Det er en sånn tekst der man, uansett hva man ellers mener om edderkopper, kan kjenne seg igjen, føle at man en gang har vært edderkoppen som tok pause fra arbeidet sitt for å betrakte solnedgangen, føle seg så gjenkjent på en herlig måte og nyte dette øyeblikksbilde, et som bugner av varme og harmoni. Og basert på coveret og det diktet lånte jeg denne boka og i løpet av noen få timer neste dag var boka utlest for dette er en bok som går fort å lese til tross for sine 236 sider og dette skyldes at hver tekst er så kort og lettlest, mens det hele likevel er både dypsindig og klokt.

“I følge med vinden” er oversatt fra persisk og diktene i boka står skrevet både på persisk og norsk, noe som i mine øyne oppfattes som inkluderende og i tillegg ser det jo fint ut. Videre er hver tekst uten tittel, forholdsvis kort og minimalistisk (hvert dikt er på mellom fire og syv linjer) og uten noen rim og rytme og formbundethet generelt sett. Aller mest minner det om haikuer uten noe haikuoppsett (5-7-5 og så der) og dette underbygges av tekstenes naturfokus. Og dette hører kanskje muligens ikke så engasjerende, men det er faktisk det og i tillegg en av de fineste diktsamlingene jeg har lest antakelig.

Her brytes ingen barrierrer, ingenting bugner av originalitet og enkelte tekster er mer uinteressante enn andre, men helhetsmessig blir det likevel veldig fint og det skyldes hvor umiddelbare tekstene er. Det er øyeblikksbilder og det får de små tingene i livet til plutselig å føles litt mer magisk og det er inspirerende å se. Og her er noen flere utdrag for å virkelig formidle det brilliante i denne lille boka:

“Så godt
at den gamle skilpadden ikke ser
hvor ubesværet den lille fuglen flyr”
*
“Duens hvithet
svinner i hvite skyer
en snøværsdag”
*
“Solen slynger
sine første gylne stråler
mot det praktfulle sløret av spindelvev”
*
“Med neste vind –
hvilket blad står for tur
til å falle?”
***

Hele boka består av mange slike korte tekster og man blir så glad av å lese for verden er full av muligheter hvis man bare leter litt og denne boka er som små fotografier i litterær form, du vet sånne små bilder der man ikke prøver på noe spesielt, bare ser noe litt interessant og vil fange det i et bilde, slik er det på en måte med alle diktene i “I følge med vinden” også og man merker Abbas Kiarostamis bakgrunn som fotograf for dette er ordmalerier på sitt beste. Lett og flytende og bare pent rett og slett.

Og jeg vil med andre ord anbefale “I følge med vinden” på det sterkeste og gir den terningkast fem og håper alle lesere blir inspirert til å lese eller i det minste smile litt sterkere over hvor magisk det tross alt er med alle disse små tingene som man blir så vant til, men som i grunnen er helt fortryllende på sin egen hverdagsmagiske måte 🙂
*

Men da har jeg bablet litt om en bok og ymse annet og nå skal jeg lage meg en varm kopp solbærtoddy og så blogger jeg nok igjen om noen dager. God fornøyelse i mellomtiden =D



2 kommentarer
    1. Det så ut som en søt bok 😀 Jeg likte utdragene du postet. Søøøte <3
      Oooog, ikke bli helt fortapt i denne fiksjonelle småripsa da :S

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg