Når en robot og et romvesen møtes (et innlegg som inneholder et eksklusivt utdrag fra årets Nanowrimo-historie) =D

 

Akkurat nå kunne jeg skrevet videre på Nanowrimo, til tross for at det hadde vært dumt siden jeg da lett hadde endt opp med å glemme å legge meg og voíla vært enda trøttere etterpå. Uansett har jeg i skrivende stund 7008 ord og 23 sider og det er jeg veldig fornøyd med. Nanowrimo er gøy! Ellers så har jeg nå sett “Trolljegeren” og den var svært underholdende og kul og det er jo bra. Og jeg har hatt skikkelig lørdagsfølelse på en tirsdag og det er jo også litt artig i grunnen.

Men jeg hadde ikke tenkt å skrive et sånt innlegg som strekker seg milelangt nå, tenkte mer på å poste et utdrag fra Nanowrimo-historien min siden jeg faktisk i grunnen er ganske fornøyd med det meste av det jeg har skrevet. Og det jeg skal poste handler om stjerner og Fast Food på Månen og det første møtet mellom Lea og Fox som er hovedpersonene i årets konsept. Og jeg håper utdraget faller i smak og er sånn passe episk eller noe slikt noe. God fornøyelse! Ellers så skal jeg la dette utdraget avslutte dette blogginnlegget og så blogge igjen om et par dager. Og i mellomtiden håper jeg alle har det finfint:

 

UTDRAG FRA NANOWRIMO 2010 (om roboter og romvesner)

 

La oss dra til stjernene, la alt begynne et sted blant stjerner og planeter og så jobbe oss nedover rent perspektivmessig sett etterpå. Vi flyter der oppe, tyngdekraften er ikke den samme som den var og det er som om man ikke er bundet av noe, bare er fri på ekte sånn man kanskje aldri helt er ellers. Og det er vakkert der oppe, vakkert og stille, man forventer å se ballonger og en og annen fjær sveve fordi deg, like stillferdige som galaksen rent generelt sett, lett og flytende som skjøre bølger på et regnkruset høst vann, et lite tjern som vet at det snart vi fryse til is og nå ligger der og bare er stille, men ikke trist, heller melankolsk, så trygg på at den kun vil sovne, at disse tause høsttimene bare er rommet mellom bevissthet og søvn, et slags limbo der man snart vil drømme. Slik er det, stjernene blinker med en særegen melodi som snarere føles enn høres og månen er full og rund og velkommen for besøk så det er kanskje dit vi drar. Kan hende de har Fast Food der også og så kan vi sette oss på en McDonalds på månen og spise flytende Hamburgere som vi må holde igjen så de ikke bare skal drive av sted. Og så slipper vi dem kanskje fri sånn at de kan dra og besøke alle avkroker av melkeveien, hilse på Pluto og plutselig være blant fjær og ballonger og stadig en del av verdensrommet, det som vi alle betrakter en gang i blant, gjerne mens vi drømmer…

 

Nede på jorden, i en liten park i Oslo et sted sitter en gutt på en benk og tenker på stjernene. Han har et hull på venstre buksekne, mangler for tiden en fortann, håret hans er svart og står til alle kanter og noen har strødd et drøss med fregner over ansiktet hans litt som om han er grøten og fregnene kanel. Og det viktigste er at øynene hans er knallblå, men han hverken sitter eller står stille ofte nok til at noen rekker å merke seg denne detaljen som regel. Likevel er han stille akkurat nå og han er også alene. Sitter på denne benken mens mamma er like i nærheten og prater med en venninne hun møtte rent tilfeldig i en samtale som åpenbart engasjerer henne veldig for den må ha holdt på i minst 2000 år nå, det er i hvert fall det han tror. Han sender av og til blikk mot moren med babbelen som henger løst og vogna som tilhører hans treårige lillebror Mio, en gutt som av uante grunner fortsatt foretrekker å sitte helt rolig i en vogn og betrakte verden. Det er forresten ikke så rart likevel, det er en naturlig forklaring. Fox, som er gutten på benken med fregnestrøsselet og rufsehåret, er åpenbart fra en annen planet. For både ham og lillebroren kan ikke tilhøre samme art, noe slikt er omtrent like sannsynlig som at griser plutselig vil fly forbi ham akkurat nå, snøfte mens de flakser forbi ham med elegante vingeslag og rosa gevanter. Fox klarer aldri bestemme seg helt for nettopp hvilken planet han kommer fra. En dag kan det være Jupiter og neste dag kan det rett og slett være snakk om Pluto. Men det spiller ingen rolle, i dag er han sikker på at han kommer fra Månen. Han kan enda ikke lese. Dette er i grunnen ganske naturlig siden han bare er seks år og ikke har begynt på skolen enda siden det fortsatt er tidlig juli og sommer og han ville vært i barnehagen, men det er lørdag og han har fri. Like fullt irriterer det ham og han har så absolutt prøvd, mange ganger. Bladd gjennom alle bøkene de har hjemme i leiligheten der han alltid har bodd og prøvd å forstå seg på det. Fox vet at det som står i bøkene er bokstaver og at det er 29 av dem og at hans bokstav er F, F for Fantasi og Forglemmegei. Og han vet at om han bare hadde skjønt seg på disse 29 merkfundighetene så hadde han kunnet lese om Månen som han altså er overbevisst om at han kommer fra denne solfylte julidagen. Sånn ståa er nå så vet han ikke så mye om Månen, men i følge Fredrik i barnehagen som er veldig høy og i følge seg selv har peiling på absolutt alt så er Månen laget av ost og ikke hvilken som helst ost. Sånn ost som er gul og har litt hull i som om noen har vært bort i den med en hullemaskin, sånn ost som Fox av og til spiser i barnehagen og liker fordi han liker det meste, sånn ost er Månen laget av og alle hullene i den kalles visstnok kratere. Det mest ulogiske med denne teorien er jo at ost i Fox sin erfaring aldri ligger sånn løst, de ligger på brødskiver som allerede er dekorert med smør, som liksom siste instans før brødskiven kan spises i vei hvis ikke Fox altså får sjansen til å eksperimentere, noe han stadig gjør. Legger alt fra sjokolade til bringebær på en og samme brødskive og forventer at det skal smake vidunderlig etterpå siden hver av tingene tross alt er godt hver for seg. Han har brent seg på den ideen, særlig den gangen da han dekorerte en brødskive med appelsinskiver uten å bry seg noe særlig med at han tross alt var allergisk mot appelsin. Da fikk han en kraftig allergisk reaksjon og måtte på sykehuset og alt, men i ettertid har han alltid tenkt at det var verdt forsøket. Ikke minst fordi foreldrene hans hadde så mye sympati med ham etterpå at han fikk velge seg en ny film med det resultat at han nå har sett «Et amerikansk eventyr» over 100 ganger, han har telt. Fox tar seg litt i å håpe at han får en allergisk reaksjon rett før jul sånn at han kan få mer julepresanger for han syns aldri helt det er nok og særlig ikke nå når han har en sånn teit lillebror som alle er så glade i selv om han åpenbart er et oppriktig forskrudd individ. Ikke prater han noe særlig heller, bare sitter rolig og fylles med inntrykk, en tilværelse som stritter i mot all fornuft i Fox sine øyne. Men igjen, det hele henger på greip, Fox er bare fra en annen planet enn lillebroren sin, det forklarer alt. Fox syns det er synd at man ikke kan se månen akkurat nå, nå er den gjemt et sted bak sol og skyspill, løvetannfrø han har blåst av gårde som bærer på uttalte ønsker og ballonger som noen har mistet. Et sted forbi alt og Fox savner den. Han tenker likevel i sitt stille sinn at det kanskje er like greit siden Månen bare ville gjort ham sulten siden den tross alt er laget av ost og det er fortsatt et par timer til han skal spise middag. Like fullt skulle han gjerne sett månen og sagt til den at alt gikk bra her på Jorden. At de ikke trenger å sende noe romskip for å hente ham enda siden han snart skal begynne i første klasse og helst vil fullføre skolegangen før han drar tilbake til Månen og vinker til Jorden ovenfra, velvitende om at det sikkert bare vil ses fra den kinesiske mur. Og sånn sitter det altså et romvesen på en benk med tanker som triller uten mål og mening og en lillebror like i nærheten som tydeligvis ikke er informert om stjernene på samme måte…

 

I akkurat denne parken er det også en robot. Det er en jenterobot med skulderlangt brunt hår og med en søt lyseblå kjole, en sånn robot som ikke en gang egentlig er noen robot, men et menneske, men som altså tror hun er en robot fordi det virker så opplagt. Hun som tror hun er en robot heter Lea og er akkurat like gammel som Fox, men ingen har drysset noen fregner over ansiktet hennes eller malt frem rosekinn og hun har ingen løse fortenner selv om hun personlig tror det bare er snakk om tid før noe sånt dukker opp. Kusinen hennes Milla mangler nemlig flere tenner, men så pleier hun stadig å hoppe fra husker i fart så det forklarer sikkert en hel del. Lea på sin side holder seg for god for sånn barbarisk adferd og hun kjenner riktignok ikke til ordet «barbarisk», men ville nok brukt det om hun kjente det siden hun elsker slike ord. Lange og innviklede, perfekte for et ungt robotsinn. Lea er altså seks år, nesten seks og et halvt faktisk, født 13. januar og er for øyeblikket den desidert eldste av barna i barnehagen sin. Dette liker hun å tenke på, hun føler bevisst at dette er en sånn ting som gjør at hun er mye mer moden og sofistikert enn de andre barna hun kjenner og det er fint. Det er en typisk sånn ting som etter hvert vil føre til at hun tar over verden. Lea smiler, hun har et sånt lite smil der hun ikke viser tenner, men som er litt skjevt og litt skøyeraktig, nettopp et sånt smil som fungerer ypperlig om man vil ha is etter middag på en vanlig tirsdag eller vil være oppe i ti minutter til om kvelden. Og Lea kjenner godt til makten til et smil, vet at det er et mektig våpen og særlig hvis familien har besøk av Leas onkel, Moritz, som egentlig bor i Tyskland og kaller Lea for «liebling». Lea som tross alt skjønner tysk ganske greit siden hun bodde der til hun ble nesten fire år vet akkurat hvilke ord hun skal si på tysk som hun, sammen med et smil, kan bruke for å overtale Moritz til hva som helst. Selv å leke gjemsel. Så kan Lea gjemme seg et lurt sted sammen med en fin bok som hun ikke kan lese enda, men som hun så absolutt liker å bla i og så får Moritz dårlig samvittighet fordi han ikke finner henne før etter en lengre periode og unnskylder seg med å kjøpe tegneserier til Lea, noe som selvsagt alltid faller i smak. Men nå tenker ikke Lea på smil eller kule onkler, ikke på tegneserier eller hvor mye mer moden hun er enn andre. Nå tenker hun på roboter og hvordan hun er en. Hun liker tanken, roboter er stilige og tåler en hel del og hvis hun bare overtaler moren sin til å forstå at hun er en robot kan hun kanskje slippe unna å dusje før de får gjester. Lea har derimot kommet frem til at hun er en robot som tåler vann hvis så fremt i fall at det er badekarvann eller bassengvann, vannet i havet eller vannet i et glass med vann. Det er bare det helt spesifikke vannet i en dusj som vil gjøre at hun skades for livet grunnet ømme robotmuskler eller noe sånt. Og dette er en av de fine tankene, en av de som hun gjerne skulle puttet på flaske og kunnet plukke frem hvis hun har en dårlig dag og det er en del av dem også. Det er noen gode dager og noen dårlige og noen som er et sted i midten, men det er sikkert normalt. Passende nok er i hvert fall denne dagen i parken en fin dag. Og Lea nyter den på sitt passelig robotiske vis mens hun smiler sitt forsiktige smil og titter litt omkring. Så får hun øye på en gutt på samme alder som helt åpenbart er i egne tanker og som av en eller annen grunn suger til seg Leas oppmerksomhet. Og Lea forstår først ikke hvorfor, men så er det som om alt gir mening. Han må selvfølgelig være en robot han og.

 

På en fin benk sitter det et romvesen ved navn Fox som tenker på Månen og ost og så sitter det plutselig to der da en jente setter seg ved siden av Fox og er en robot i jenteskikkelse. Og Fox merker ikke at noen andre har dukket opp før han hører jenta prate.

 

«Er du også en robot? For det kan ikke være bare meg,» sier Lea brått.

«Nehei, jeg er ikke robot, jeg er fra Månen,» sier Fox og smiler bredt og så overbevisende at Lea straks tror ham selv om hun egentlig ikke tror på romvesner. Og av en eller annen grunn prater de i vei som om de har kjent hverandre bestandig selv om dette er deres første møte, sikkert fordi de er litt unike begge to på en fin måte.

«Oi, jeg har aldri møtt et romvesen, har du noen magiske krefter?» spør Lea nysgjerrig.

«Magiske krefter? Det har trollmenn og hekser, det, jeg er fra Månen, vi har ikke magiske krefter,» sier Fox forklarende og sukker innvendig, dette må være en litt dummere robot.

«Så kjedelig da,» sier Lea med et hint av skuffelse i stemmen.

«Det e’kke kjedelig, siden jeg er fra Månen vil jeg bli hentet av et ekte romskip med en gang jeg er ferdig med skolen og så dra tilbake. Så vil jeg spise hamburgere på Månen og peke tunge til folk på jorden og ingen vil se det siden dere da vil være så langt unna,» sier Fox og smiler enda bredere, viser frem sin manglende fortann og er i grunnen såpass sjarmerende at all skuffelse Lea har hatt svinner hen.

«Kult! Det hørtes stilig ut. Jeg har heller ingen magiske krefter, men jeg kan sikkert skrus av og på siden jeg er en robot, jeg bare ikke hvordan enda,» sier Lea.

«La meg prøve,» sier Fox og vips har han dratt opp Leas t-skjorte litt bak og gransker Leas rygg nøye for å finne knapper.

«Jeg ser ingenting, bare rygg,» sier han med et snev av forundring. Lea sukker.

«Selvsagt, det stedet der man kan åpne opp for å skru av og på og skifte batterier er jo malt over, hele poenget er jo at jeg skal se ut som et menneske.»

Fox nikker for dette virker ganske fornuftig i grunnen. Han vet at om han hadde vært en robot hadde det sikkert vært samme greia, noe som ikke var åpenbart for andre enn noen få utvalgte. Så får han en ny tanke og blir nesten litt trist.

«Det er synd du ikke er fra en annen planet, jeg har aldri møtt noen andre fra Månen og de som er i barnehagen min syns jeg er rar siden jeg snakker om andre planeter mens de snakker om sandkaker og uviktige ting,» sier Fox. Lea får et alvorlig uttrykk over seg selv for de er like håpløse i hennes barnehage og hun har riktignok pratet lite om roboter der, men hun skiller seg likevel ut for sånt merker man.

«Jeg har aldri møtt en annen robot og du er den eneste jeg kjenner som er fra Månen,» sier hun forsiktig.

«Vel, det kan hende jeg er fra en annen planet enn Månen da, Pluto eller noe sånt, er faktisk ikke helt sikker,» sier Fox og blir ivrig og fortsetter, «men jeg er uansett ganske sikker på at jeg er fra en annen planet og kanskje romvesner og roboter kan bli gode venner.»

«Ja!» utbryter Lea og klapper i hendene i entusiasme, noe hun sjelden gjør, men dette er en passende anledning.

«La oss bli robot og romvesen-venner,» sier hun.

«Bestevenner til og med, du kan sikkert komme til middag en dag snart, bare jeg sier fra til mamma først,» sier Fox og så smiler de begge to, smiler sine robot- og romvesen-smil og sitter så og bare lar tankene fly på en benk et sted under sol og skyer og sikkert et dryss med stjerner lenger bak og høyt, høyt oppe.

 

Og de er seks år gamle og sola skinner og et sted i universet blinker en stjerne for å feire at et nytt vennskap er født. Det er noe magisk ved sånt, noe vidunderlig som stjerner og et univers som spinner og spinner og lar tankene fly, fly blant ballonger og en og annen fjær og de tusenvis av galakser vi enda ikke kjenner, men som man sikkert så straks kan besøke så snart man har drukket ferdig en sjokolademilkshake på Månen som dessert etter gravitetshamburgere og Cola på glassflaske. Og dette er bare begynnelsen, det vet både et romvesen, en robot og tusenvis av stjerner som gjerne vil lytte videre til hva som skjer nå…

6 kommentarer
    1. Jeg koste meg skikkelig med å lese det <3 du er så flink!
      Min nanowrimoting handler forøvrig om superhelter, kanskje jeg skal legge ut de 600 ordene jeg har nå på bloggen min? XD

    2. Jeg skal også se den trollfilmen, på fredag, så nå gleder jeg meg litt mer siden jeg så og si ikke har møtt noen som har sett den enda (eller i alle fall snakket om at de har sett den), så jeg aner på en måte ikke helt hva jeg går til, men siden du skriver at den er bra er jeg litt tryggere på at det er ikke bare et morsmot konsept, men en bra film.
      Nanowrimo høres festlig ut. Inspirerende. Du har fått skrevet masse jo, når begynte du??

    3. “Trolljegeren” er en bra film, ikke perfekt, men veldig original, godt laget og svært underholdende ikke minst 😉 Og Nanowrimo er gøy, ja, jeg begynte å skrive på mandag =D <3 på Nanowrimo og det faktum at jeg har over 10 000 ord nå!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg