karoline har en indre hypokonder, babler om Nanowrimo og poster et nytt utdrag fra historien sin :)

En gang besvimte jeg på kjøpesenteret. Det var tre dager før jul og det visste seg etterpå at jeg hadde feber og jeg følte meg bare skikkelig svimmel og så besvimte jeg. Og skremte vettet av moren min og virket sikkert helt teit og var tretten år. Siden har jeg blitt sånn svimmel to ganger uten at det har ført til besvimelse, den ene av dem da jeg satt på toget i retning Danvik Folkehøgskole for en reunion juni 2007 og det var sykt varmt og jeg plutselig hadde en ekkel følelse av at det var dotter foran øynene mine og jeg ikke kunne se klart og jeg i tillegg var skikkelig svimmel, noe som var veldig ubehagelig. Men det gikk over etter ti minutter og så var jeg i utmerket form på reunionen og alt var i orden liksom. Den andre gangen var i går etter trening, jeg hadde vært på sykkel 1 og var paranoid hele treningstimen grunnet mensen og skrekken for at det syntes og sånt, men alt var som det skulle frem til timen sluttet og jeg begynte å dra derifra og følte det som om jeg gikk på gyngende grunn og så kom ut og kjente meg så svimmel at jeg trodde jeg skulle besvime. Og jeg gikk hjemover og veien føltes milelang og jeg måtte stoppe opp flere ganger fordi jeg var så svimmel og så føltes det som om jeg ikke kunne se klart og jeg blunket noen ganger og alt var tåkeaktig. Men det gikk over og jeg kom hjem og var ikke svimmel lenger, bare skikkelig svett og klam og jeg fortet meg på dataen for å sjekke lommelegen og liknende nettsider og skremme meg selv med å bli overbevist om at jeg hadde fått lavt blodtrykk eller holdt på å utvikle diabetes eller noe liknende obskurt og teit. Og så la jeg meg ned på senga og prøvde å roe meg ned før jeg la meg i badekaret og gråt fordi jeg hadde blitt så redd av alt sammen. Men så har jeg jo følt meg kjempefrisk og opplagt etterpå så jeg begynner å lure på om jeg bare er litt sprø eller noe sånt eller bare alt for hypokonder for jeg overanalyserer alt for tiden. Jeg var slapp og uggen noen dager for to uker siden og øm i hele kroppen og ble like paranoid da så jeg tror jeg bare er merkelig. Men det kan hende jeg bare trengte å spise noe for jeg spiste noen drops og fikk i meg noe søtt med en gang jeg kom hjem og det hjalp så det er jo fint.

Ellers er jeg jo mest tilfreds for tiden, blid og fornøyd med tilværelsen og til tross for paranoiatanker og sånt så har jeg jo i grunnen hatt masse energi i det siste. Dessuten går det jævlig bra på Nanowrimo og jeg liker ikke å banne, men det føles som det rette ordet liksom, det er som om ordene bobler ut av meg, jeg er så inspirert og jeg har i skrivende stund 22600 ord og over 67 sider og det har vært så lett. Og jeg tar jo omtrent alltid helt av når det er Nanowrimo, men det har virkelig vært noe helt ekstra med i år, det er nærmest så jeg blir bekymret for jeg vet ikke om det er sunt å skrive så mye en gang. Det verste er jo at jeg liker det meste av det jeg har skrevet også. Det eneste nå er jo at jeg er litt bekymret fordi det er snakk om bare fem sider til før jeg er ferdig med del 2 der det er fra synspunktet til ulike objekter og så begynner del 3 der det eneste jeg har planlagt er at en karakter skal dø på slutten av den delen og at det skal omhandle en sommer. Utenom det er ting mye mer uklart enn ting har vært så langt og i del 3 må det til og med skje ting. Jeg kan ikke bare skrive ord etter ord fra perspektivet til en poetisk lyktestolpe, det må være handling og henge mer sammen og da blir alt med ett mye vanskeligere. Men det vil vel sikkert gå fint, ting går som regel bra.

Og nå tenkte jeg å poste et nytt utdrag fordi det gjør dette blogginnlegget mye mer meningsfullt med en gang og denne gangen er det fra perspektivet til en ballong i et bursdagsselskap Lea er i. Med andre ord er det muligens litt ballongpoetisk og sånt og jeg satser uansett på at det faller i smak og nå poster jeg det så god fornøyelse. Jeg advarer dog om setningen:

“Jeg kunne fløyet, fanget i flukten med vinden som kiler tråden jeg
sitter fast i lett, den tråden som nå henger nedover som en edderkopp
som henger i en tråd fra et edderkoppspinn, kanskje driver med
strikkhopp for alt jeg vet før den sakte, men sikkert lirer seg oppover
med sin selsomme tålmodighet som i grunnen bare er besnærende og
fullkommen som inspirasjonsmateriale.”

 

Jeg oppdaget den nettopp og den er direkte håpløs, men jeg satser på at resten er bra nok til at jeg kan tørre å poste det her uten å bli flau som bare rakkern. Jeg vil nemlig dele skriveriene mine med verden og aller mest syns jeg i grunnen at det er mest morsomt at jeg på ett eller annet tidspunkt syntes den setningen ga mening. Håper resten er mye mindre patetisk!

  • Fra en ballongs perspektiv

 

En skulle bare kunnet sveve sin vei, gli forbi alt og ende opp et sted der ute i universet der alt var nytt og av den grunn magisk og stjernene gled forbi de og, du var blant dem, del av noe mer, en sentral brikke i et slikt eventyr som gjør at man bare venter på «og de levde lykkelig alle sine dager» fordi det føles umulig at noen andre slutter kan dukke opp. Tenk å bare være i lufta, en bit av et større puslespill, helt fri som fuglene og de lekne vindene som danser mellom løvfylte trær og stråkledde åkre, gylne øyeblikk fra en bedugget sommer, tenk å betrakte alt det ovenfra, se ned på verden og se at den er utrolig fascinerende sånn egentlig med sin natur og sine områder som danderer fantasien med lette tanker på geledd, marsjerende uten noe militært ved seg, fredlig heller, men akk så høytidelig. Jeg kunne fløyet, fanget i flukten med vinden som kiler tråden jeg sitter fast i lett, den tråden som nå henger nedover som en edderkopp som henger i en tråd fra et edderkoppspinn, kanskje driver med strikkhopp for alt jeg vet før den sakte, men sikkert lirer seg oppover med sin selsomme tålmodighet som i grunnen bare er besnærende og fullkommen som inspirasjonsmateriale. Jeg tenker på edderkopper og de inspirerer meg, tenker på de mange drømmene jeg er fylt med, noe ingen tenker over, tenker på hvordan jeg inni tankene mine akkurat nå svever, hilser på alle stjernene i galaksen en etter en og kjenner luftens frie flyt gjennombore alt, tenker meg bortenfor de syv hav og de mest realismeorienterte øyeblikk, bare tenker, men det er i grunnen fint. Og det er så masse en kan tenke på, så lett å tenke så en ikke lenger er tilstedeværende der en er, men bare finnes i tankenes verden, en annen verden ulik denne, denne verdenen som er så full av liv og latter, men samtidig kaos og du som trakter etter harmoni, tenker deg til det før noen minner deg på hvor du er.


Hun griper tak i meg og jeg er ikke lenger borte, men er tilbake i virkeligheten og jeg ser meg forvirret omkring før jeg husker hvorledes det er. Jeg er en ballong, det var slik det var og jeg har stått fast i taket og latt tankene fly mens jeg har ønsket at taket skulle svinne hen så jeg kunne sveve lenger opp og ikke bare vugge litt oppover og nedover med toppen som duver i mot taket så jeg nærmest blir svimmel og får vondt i hodet. Men duvingen stanser litt da jeg bæres av gårde, bæres mot noe annet, mot en liten krok like ved en bokhylle der det tilfeldigvis står en stol som er stor og myk og som hun slenger seg oppi med et fornøyd smil, som om hun i grunnen er lettet over å komme bort fra bursdagsselskapståket. Så slipper hun meg løs og betrakter meg mens jeg glir opp til taket igjen der jeg blir stående mens hun observerer meg med et uttrykk som røper fascinasjon så vel som genuin interesse. Så ser hun bort fra meg og lar blikket sitt flyt hen mot bokhylla som er stappfull av bøker og blader og liknende flottheter og der trekker hun frem en bok som jeg kan se at er stor og støvete og tydeligvis ikke lest på en god stund og så åpner hun den på en tilfeldig side i midten og blåser forsiktig vekk støvet som fyller boka og alle linjene. Dette viser henne og meg at denne siden er fylt med en illustrasjon på toppen og under det et eventyr og jenta stråler opp og begynner å lese i vei med iver, åpenbart klar på at å lese eventyr er en mye smartere bruk av tiden enn å leke med klassekamereater i bursdagsselskaper.

 

Jenta sitter i lyset fra en vegglampe som får det brune håret hennes til å glitre. Jeg kan se at det er ganske kort nå og litt guttete på en måte som kræsjer litt med hvordan hele resten av henne er ganske jentete, en søt rød kjole og både halskjede og ring i hvert øre. I lyset fra lampa er det litt som om det ligger en sol i håret hennes som glimter til, men det tror jeg bare er en slags illusjon og uansett spiller det ingen rolle. Aller mest er det fint. Jenta har grå øyne, sånne øyne som egentlig tross alt er veldig vakre, som kråkesølv og glitterlim og tåkespill over hav som kruser seg. Hun har øyne som glitrer særlig nå, oppslukt som de er i ord som får alt til å gli, det er som om veggene og taket og omgivelsene omkring henne løser seg opp og så svever hun opp mot stjernene med en bok i hodet og også dette er bare en ilusjon, men noen ganger så føles de så mye mer virkelige enn virkeligheten. Og når verden er som den er da så er det litt som i en film, man bare forventer at bakgrunnsmusikken skal begynne å spille med toner som farger timene i alle fargene i regnbuen før de lander på et skjær av blå nyanser som mer enn noe annet virker melankolsk, men så er det akkurat det som gjør det aller mest verdifullt. Det spiller ingen rolle om man er en jente som må være rundt ti år og høyst tilstedeværende i bøkenes verden fremfor virkeligheten eller en knallrød ballong i taket over stoler og vegglamper og lesehester da, vi er ett fordi vi drømmer. Ett også fordi vi slutter å drømme da en stemme bryter fortryllelsen.

 

«Lea, nå skal vi spise. Lea, hvor er du?» sier en mild stemme som bare kan tilhøre en voksen person. Så står en dame like ved og smiler, «så det er der du er. Du kan lese mer senere, nå er det mat og så skal vi spise kaker, du må jo være med på det.»

«Jeg kommer,» sier Lea med en stemme som langt på vei røper at den setningen egentlig inneholder flere ord som forblir usagt, setninger som «jeg skal bare lese ferdig denne historien» og «kan jeg ta med boka, den er på det aller mest spennende». Men hun sier ikke mer enn at hun kommer og som sagt så gjort og plutselig er jeg igjen alene i taket med alle ballongtankene mine. Likevel føles det litt finere nå for noe har fylt tilværelsen min litt og det kan gjøre en stor forskjell i grunnen. Og jeg lar tankene gli litt til, snart er jeg blant stjernene igjen, med akvarelltankene der alt løser seg opp.


Jeg ble blåst opp for noen timer siden da verden var en regelrett juniformiddag og jeg sakte men sikkert kjente at jeg ble vekket til live fra dvalen eller hva det nå var jeg var i før oppblåsningsmomentet. Blåst opp med iver og engasjement av den samme damen som hadde sagt i fra til lesehesten at det var mat, tydelig med en plan om at jeg og en hel masse andre ballonger skulle være effekter under et bursdagsselskap, noe jeg forøvrig ikke hadde noe i mot. Jeg husker øyeblikket da jeg var ferdig oppblåst så godt, hvordan jeg så meg omkring og tok alt inn, betraktet iscenesettelsen rundt meg og syntes det var fint. På bordet lå det en lang hvit duk av papir som man kunne tegne på, rundt omkring på bordet lå fargestifter for unge illustrerende sjeler, omkring meg var det opp til flere ballonger, det brant i telys og det sto skåler med godteri lett tilgjengelig, skåler som jeg må si at hadde den effekt at de gjorde meg fornøyd,litt som om bare det å betrakte dem var nok til å fylle hele deg med glede, velkommen glede som spredte seg overalt. Jeg telte dem og kom frem til at det var ni pappkopper, ni papptallerkener og det magiske tallet generelt sett var tydeligvis ni selv om bursdagskaka jeg så vidt hadde fått se var dandert med ti lys og en del av meg derfor følte at det skulle vært en gjest til slik at alt hang mer sammen. Men ting var som de var og aller mest tok meg jo i å tenke at bursdageri grunnen fortonet seg som en koselig greie, en tanke som ble ved meg en liten stund før selskapet kom ordentlig i gang og jeg skiftet mening til at burdagselskaper var mest mas og kaos og jeg hadde lyst til å drømme meg langt, langt bort.

 

Jeg er langt borte, i en drømmeverden logikken ikke når frem til da jenta som hadde lest og altså het Lea kommer tilbake til meg.

«Hei,» sier hun og smiler til meg med et smil som virker svært fortrolig og forteller meg nok til at jeg vet at vi på en måte kan regne hverandre som venner. Så setter hun seg godt til rette i stolen igjen og sukker.

«Ida vil at jeg skal være med å leke fordi det er bursdagselskapet hennes og det er sånt man liksom skal gjøre da, men jeg har mer lyst til å lese. Å, ting hadde vært mye morsommere om Fox var her, fillern for den dumme ideen om jenteselskap,» sier hun og jeg vet ikke hvem Fox er, men merker hvor inderlig sanne disse ordene føles for jenta som sier dem.

«Du er heldig du, ballong, du slipper å leke kjedelige leker som boksen går med en du vet bare inviterte deg fordi hun inviterte alle jentene i klassen når sannheten ellers er at vi aldri prater sammen.»

Jeg kan høre bitterheten i disse ordene og vil si noe støttende, noe som trøster, men ordene mangler. I stedet kan jeg bare vugge litt opp og ned og håpe at det tolkes som en form for støtte. Men det virker jo som om det hjelper litt, eller i hvert fall at mitt nærvær i seg selv er en slags trøst for jenta smiler til meg og så finner hun frem boka igjen og flykter nok en gang inn i bøkenes magiske verden, en sånn verden der alt føles mulig. Og hun virker fullstendig i harmoni når hun leser, det er ingen annen måte å forklare det på. Der hun sitter med boka, med smilet lekende på leppene, med tankene i fantasiens verden er hun i grunnen litt som meg for vi er begge i en annen verden akkurat da og det binder oss sammen. Vi er begge drømmere som akkurat da er enda lenger unna virkeligheten enn ellers og da er alt skjønt og inspirerende.

 

Og etter selskapet spør jenta som altså heter Lea om hun kan ta meg med, noe hun får lov til og så snart hun har kommet litt unna huset der selskapet tok plass slipper hun meg. Hun vinker og jeg glir lenger og lenger fra jorda, snart er Lea en maur, snart noe enda mindre, snart er hun til og med borte, nå skal jeg besøke stjernene, jeg skal hilse om du vil…

 

2 kommentarer
    1. Jeg har faktisk funnet ut hva du skal få både til jul og til bursdag nå, skal gjøre innkjøp neste uke =D Og synd at du ikke leser teksten, hele poenget med å poste den er jo at folk skal lese den…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg