Karoline feirer at hun har over 50 000 ord med å prøve å deprimere folk =D Hi hi ;)

Jeg har over 50 000 ord nå så jeg har vel på en måte vunnet Nanowrimo. Og det er episk selv om jeg brukte en dag mer på å nå 50 000 ord i år enn i fjor og egentlig ekstra imponerende siden jeg ikke egentlig har hatt så mye tid til å skrive i år grunnet lange arbeidsdager og at jeg i bittelitt større grad har et liv. Så jeg har altså vært veldig flink til å prioritere 🙂 50 000 ord!!! Go me! Heia heia =0)

Historien min er enda ikke ferdig da, den er over halvferdig, men jeg tror nok det blir rundt 20 000 ord til før den er klar, men jeg er fortsatt i skrivemodus og planen min nå er jo å sette meg på kafe fra fire til syv på søndag for å skrive blant annet, i tillegg til at jeg har tenkt å får skrevet litt til i dag og så har man jo alltids morgendagen. Ellers så skal jeg spise potetgull og leie film denne dagen og i tillegg må jeg bli ferdig med bursdag- og julegave til bestevenninnen min som jeg sannsynligvis skal se “Harry Potter” med på kino på tirsdag etter jobb. Og i det hele tatt tror jeg nok jeg vil ha litt av hvert og drive med denne helgen, noe som jo også er flott.

Og nå skal jeg i grunnen ikke blogge noe særlig mer, men heller være litt absurd og velge å feire over 50 000 ord med å deprimere folk forhåpentligvis. Jeg tenkte nemlig å poste et übertrist utdrag fra historien min som vil være litt av en spoiler siden en person dør der og sånt og det egentlig kommer ganske tydelig frem akkurat hvem som møter denne ubarmhjertige skjebnen og grunnen til det er rett og slett at jeg veldig gjerne ønsker meg tilbakemeldinger på om det er trist nok, for jeg har prøvd å gjøre det virkelig deprimerende og det faktum at jeg personlig ble deppa og fikk tårer i øynene av å skrive det sier ikke så mye siden jeg er så nær karakterene mine. Men hvis noen andre leser det og den samme virkningen kanskje tar plass vet jeg at jeg har klart målet mitt om å gjøre ting ganske deprimerende og kjipt og kan si meg fornøyd med andre ord. (Ja, jeg høres ganske morbid og forferdelig ut nå, beklager, håper dere fortsatt liker meg.) Så her er utdraget, god(?) fornøyelse (tittelen er hentet fra en sang med samme navn som ikke har noe med saken å gjøre, men bare skyldes at jeg i del 3 har latt alle kapitlene ha navnet til en sang på en playlist som jeg babla nøyere om i mitt forrige blogginnlegg) og hvis dere blir triste av å lese mot all formodning håper jeg dere muntres opp ganske fort for øvrig:

– Rainbow Bells –

 

Resten av juli og de aller første dagene av august klarer Lea å la være å bekymre seg for ting og i stedet nyte sommeren. Og hun finner på ting med Fox og smiler og alt føles fint og flott. Men likevel, den fjerde august bråvåkner Lea med en sterk følelse av å ha mistet noe viktig, noe som ikke kan mistes for alt i verden og hun puster inn og ut noen ganger for å roe seg, men kjenner tilløp til panikk like fullt. Og når klokka er seks på kvelden og hun har en avtale med Fox i parken ankommer hun møtestedet med hjertet i halsen og en følelse av at det henger en svart tegneseriesky over hodet hennes. I alle fall er humøret hennes forholdsvis dårlig og hun bestemmer seg for å satse på at det ikke vil fargelegge situasjonen.

 

‘Hei, Fox,’ sier hun da han setter seg ved siden av henne på benken, benken der de møttes og som de fortsatt tenker på som deres sted, en slik benk som for alle andre virker helt alminnelig mens den for dem er noe magisk og fortryllende, litt som en slags hemmelighet som de kan dele og sette pris på.

‘Heisann,’ sier Fox med et smil, han er i grunnen i svært godt humør selv om været er ganske grått, ikke akkurat regn, men tomt og passivt. Men vær og vind spiller liksom ingen rolle, Fox er tilfreds for det er ferie og det er fint vær og det er bare snakk om dager før han kan kalle seg selv femten og et halvt, noe som av en eller annen grunn høres mye mer ut. Og han har følt litt på bekymringene som Lea også har hatt, men besluttet at dette skal bli hans skoleår, at ting rett og slett skal bli direkte utmerket. Og ting har det med å gå som han vil også, hvis han ønsker ting hardt nok selv om han er helt trygg på at det er rent tilfeldig. Like fullt er det fine tilfeldigheter og ting kan gjerne fortsette på den måten for hans del.

‘Jeg trodde jeg var et romvesen da jeg møtte deg, det er så rart å tenke på,’ sier Fox og rister på hodet over seg selv.

‘Større mirakler har sikkert skjedd,’ sier Lea og får et litt drømmende uttrykk selv om det fortsatt ligger ekle tanker og ulmer under overflaten.

‘En dag drar du kanskje til månen,’ legger hun til.

‘Månen ja, der er det sikkert oppriktig fascinerende,’ sier Fox og smiler bredere, lar tankene fly som ville fugler mot fjerne horisonter og ser seg omkring med fascinasjon over alt øyet kan se. Så kaster han et blikk bort på Lea og smilet forsvinner.

‘Er det noe galt?’ spør han for Lea har plutselig noe vemodig over uttrykket sitt og det slår ham straks at det kanskje egentlig har vært der hele dette møtet selv om det så langt for så vidt kun har vart noen minutter.

‘Nei da,’ sier Lea og tenker tilbake på øyeblikket da hun våknet denne morgenen og følte panikken slå til, følte at noe var blitt borte og ble så redd at hjertet banket fort og bekymringene nærmest kjentes innunder huden, innunder alt. Hun tenker på hvordan hun prøvde å få seg se til å innse at hun bare bekymret seg unødig, minnet seg selv på at alt gikk bra, hun husker tankene som spant og spant til hun nesten fikk vondt i hodet og kjenner at hun igjen er redd. Og det verste er at hun ikke vet hva hun er redd for, hun bare er redd og da er det ganske håpløst å gjøre noe med det. Men ‘nei da’ sier hun, svelger og smiler tappert. Med andre ord lyver hun og en del av henne hater seg selv for det, men hun kan ikke ødelegge magien med å dele tankene sine for de henger ikke på greip, de bare surrer rundt i hodet hennes og er tydelig tilstede og hun bestemmer seg for at hun må tenke på noe annet for da vil hun glemme dem.

‘Tenk at det er bare ca to uker igjen av ferien,’ sier Lea og skifter tema så Fox kanskje ikke vil legge merke til hvor falskt svaret hennes på spørsmålet ‘er alt i orden?’ var.

‘Ja, det er rart, tiden går så fort,’ sier Fox og inni seg sukker han for han vet at det er noe Lea ikke forteller ham og hun tror hun kan lure ham, men han har kjent henne i ni år, han har med andre ord ingen problemer med å gjennomskue henne. Men samtidig vet han at Lea må ta ting i sitt eget tempo, omsider vil hun nok fortelle hva som er galt så han er med på leken.

«’det er litt fascinerende da, hvordan minuttene går uten at man merker det en gang,’ sier Fox.

‘Ja og vips er man atten og vips er man gift og vips sitter man på et eller annet sykehjem og dør av kjedsomhet,’ sier Lea og hører selv at stemmen hennes lyder bitter selv om hun i grunnen ikke er bitter i det hele tatt, heller bare i dårlig humør og redd på en frustrerende måte uten noen spesiell grunn.

‘Vi skal ikke på sykehjem, vi skal jo til Månen, vi,’ sier Fox lett.

‘Hvis månen fortsatt finnes om sytti år da,’ sier Lea og nå er humøret hennes plutselig enda dårligere og hun får en sånn rar følelse av at hun vil at Fox skal være sur han og, det føles så irriterende at han må være så positiv når hun på sin side ikke klarer å skyve bort de dumme tankene. Det føles så smålig og barnslig og likevel får hun lyst til å irritere ham og nå merker hun at det begynner å virke litt for han biter tennene sammen og hun kan formelig høre hvordan han messer ‘alt går bra, alt går bra, alt går bra’ inne i hodet sitt fordi han ikke takler å bekymre seg, han pleier oftest å nekte det plent.

‘Og så går verden under og vi dør alle mann og zombier tar over,’ legger Lea til og Fox eksploderer.

‘Må du være så negativ?’ utbryter han med en stemme som bobler av frustrasjon.

‘Må du være så positiv?’ spør Lea tilbake og Fox reiser seg og går fort frem og tilbake mens han babler i vei.

‘Hvorfor kan du ikke bare smile, ta livet med ro og ta ting som de kommer? Jeg er så drittlei av at du alltid er så negativ og i tillegg er du teit fordi du ikke ser hvor lite teit du er,’ sier han og får utløp for nervøs energi via gåingen frem og tilbake.

‘Fordi alt faller sammen,’ sier Lea med tårer i øynene, ‘snart begynner skolen igjen og etter det er det videregående og jeg vet ingen ting, verden er så ute av kontroll og hva om noe går galt.’

Fox blir roligere og setter seg ved siden av Lea igjen og tar hånda hennes og sier med en stemme som er ment som veldig betryggende, ‘man kan aldri helt vite, men som regel så går alt bra, du må bare stole på det, dessuten er jeg her uansett.’

 

I en ideell verden hadde alt ordnet seg der, Lea hadde lagt hodet sitt inntil Fox sitt hode og de hadde delt en stille stund på en benk under en gråkledd himmel. Så hadde de smilt til hverandre og følt seg trygge og all frustrasjon hadde rent vekk som sand mellom fingre, forsvunnet og etterlatt en øm følelse av trøst og harmoni og en jente som en gang var en robot og en gutt som var et romvesen som delte øyeblikksmagi og kjente på at livet egentlig var innmari fint.

 

Dette var ingen ideell verden for Lea kan se dette drømmebildet helt tydelig for sitt indre blikk og vet hvor enkelt det hadde vært å gripe øyeblikket til å skape denne slutten som hun aller mest ønsker seg tross alt. Og likevel hører hun seg selv si ord som hun virkelig ikke mener, ord som skjærer gjennom lufta som en sirene, en alarm, et infernalsk tordenvær og som hun angrer med en gang, ikke minst fordi hun så til de grader ikke mener dem.

‘Å, du skjønner ingenting, noen ganger så hater jeg deg litt,’ hører hun og hun skjønner ikke med en gang at det er hun selv som ytrer det, men forstår at det er slik det er da hun ser Fox sitt ansikt, ser hvordan smilet hans er der først og så blir borte på et blunk på grunn av disse forbannede ordene som hun ikke mener, men som hun nettopp har sagt uten å skjønne hvorledes det gikk til.

‘Jeg mente det ikke, unnskyld, jeg bare snakket for fort, jeg…’ begynner Lea, famler med ordene og ser hvordan de ikke rekker frem til Fox som får et uttrykk hun aldri før har sett hos ham, et så inderlig trist uttrykk at hun føler hjertet sitt knuse av å se det. Han sier ikke noe, men begynner å gråte, en stille gråt som vises mest av tårene som renner nedover kinnene hans og snufsene, snufsene til en gutt som nettopp har opplevd noe han ikke en gang har hatt mareritt om fordi det har virket så fjernt, snufsene til en gutt som nettopp har mistet hjertet sitt i bakken og nå ser det ligge i tusen biter utover og tenker at han aldri i verden kan greie å pusle det sammen.

‘Fox, du vet jeg ikke mente det,’ sier Lea, nå med en ny panikk som gror frem hos henne, fyller hele henne, redselen for at Fox ikke skal forstå. Han svarer ikke nå heller, men reiser seg og går sakte fra henne mens hun ser etter ham og roper «Fox, Fox!» Så stopper han og snur seg og betrakter henne med et undrende uttrykk, litt som om han ser henne fra langt unna, som om han ser henne gjennom et knust speil eller et slikt tivolispeil som gjør at hun ikke ser ut som seg selv.

‘Du hater meg?’ sier han med et barns stemme, en uskyldig stemme som bare gir Lea enda dårligere samvittighet.

‘Nei, jeg mente det jo ikke, jeg bare sa noe dumt, alle kan jo si dumme ting,’ sier Lea, prøver å sende Fox et trøstende smil, håper at han skal innse at hun bare snakket tull og hun klarer nesten å overbevise seg selv om at Fox vil forstå, rett og slett fordi han tross alt er Fox, hennes beste venn i hele verden. Han kan rett og slett ikke unngå å forstå.

‘Noen ting sier man ikke en gang for tull,’ sier Fox med en kald stemme og løper sin vei da, løper av gårde, bort fra Lea og hennes unnskyldninger, bort fra en virkelighet som er snudd på hodet, bort fra alt. Og mens Fox løper så innser han at han vet at Lea ikke mente det, han vet at hun ikke hater ham og samtidig klarer han ikke å tilgi henne for hvordan kan hun si slike grusomme ord til ham, han har ikke gjort noe galt, han prøvde bare å oppmuntre og han kjenner hvordan det irriterer ham så inderlig at Lea ikke klarer å tenke positivt, se verden som det vellet av muligheter den er og forstå at hun er verdifull, alt for verdifull til å si sånne superteite ting og såre sin aller beste venn. Og han lar tankene fly hit og dit mens tårene fortsatt renner og ankommer bilveien uten å se det en gang. Han bare løper videre, ut i veien, uten noe mål i det hele tatt, vil bare bort og blir borte da han hører et ‘nei’ som virker som det er strukket ut liksom og et ‘pang’ og plutselig ser et par lys og så ingenting…

 

Igjen står Lea og venter på at hun skal våkne for nå har hun nettopp hørt det ekleste smellet i verden og hun ser etter Fox og kan ikke se ham før hun legger merke til en person som ligger så stille så stille like ved veikanten og bilen har stanset og hun hører noen si ‘å nei, å nei, å nei’, men det lyder så fjernt og snart hører hun lyden av en ambulanse som er på vei og hun vet at det har vært en ulykke og prøver å trøste seg selv med at alt sikkert er bra med Fox for hun kan ikke leve uten ham og uansett så har det enda ikke kommet noen rulletekst…

6 kommentarer
    1. First and foremost: gratulerer med over femti tusen ord! Det er skikkelig sykt. Utrolig bra jobba!
      Dernest: jeg skal ærlig innrømme at jeg sjøl ikke blei sååå bevega av det. Det kan jo ha noe med å gjøre at jeg ikke har lest nok om karakterene til å få noe ordentlig forhold til dem, så klart, men du har nok litt for forbedring. Kanskje hvis du ikke skriver så mye om at de gråter og at Lea er i det og det humøret, men bare lar det komme fram uten at du sier det? Skjønner du? At du ikke trenger å si at Lea er i et dårlig humør og at hun håper at Fox skal være det og, fordi leseren egentlig skjønner det ut fra replikkvekslinga. Og så blir kanskje slutten litt vel oppskriftmessig, det med at noen roper “nei” og at han hører et pang og ser lys og så ingenting. Jeg veit ikke… men du kan jo se litt på det?

    2. Takk for gratulasjon over de 50 000 ordene (nå har jeg snart 55 000) =D
      Og jeg er kjempetakknemlig for tipsene og ser hva du mener med at jeg overforklarer litt (jeg er litt flink til det) og at slutten ble litt oppskriftsmessig, samtidig som det jo blir litt mer bevegende for meg siden jeg er så nært knytta til karakterene mine. Men jeg er kjempeglad for tilbakemeldinger altså for jeg har store mål for denne historien og tar til meg alt 🙂
      Og takk for kommentaren!

    3. gratulerer med 50 000 ord, kjempe spennande 🙂
      Har ikkje lest nokon av dei bøkene du nemnde, men eg skal skrive dei opp i ønskelista mi, så skal eg få retta den feilen 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg