Laaang anmeldelse av “En brøkdel av helheten” som er grunnen til at jeg forguder Steve Toltz =0)

Ok, X-Factor-fikserte innlegg interesserer ingen, den er grei. Jeg kan godt nevne nok en gang at jeg heier på Hans og så er temaet ute av verden for denne gang. Og jeg har uansett mye viktigere ting å prate om. Som at jeg har en ide, jeg hadde et sånt storslagent Eureka-øyeblikk i morges og nå har jeg begynt planleggingen så smått og vil følgelig sannsynligvis sette i gang med et nytt bokprosjekt, noe som er på tide siden det jo nå er hele seks dager siden jeg ble ferdig med Nanowrimo-historien min. Det er jo lenge siden, nå må jeg straks skrive massevis igjen (etter litt mer planlegging og en hel masse prokrastinering selvfølgelig 😉

Men nok om alt det der, jeg har et overordnet tema for dette innlegget og det er boka “En brøkdel av helheten” av Steve Toltz som jeg nå dessverre har lest ut og skal skrive et episk blogginnlegg om og da setter jeg like greit i gang med en gang:

“EN BRØKDEL AV HELHETEN” AV STEVE TOLTZ <3

“En hører aldri om idrettsfolk som har mistet luktesansen i en eller annen tragisk ulykke. Med god grunn. For at universet skal kunne gi oss tøffe lærepenger som vi senere i livet ikke har noen som helst nytte av, må idrettsutøveren miste beinet, filosofen må gå fra vettet, maleren må miste synet, musikeren må bli døv, og kokken må få tunga revet ut. Lærepengen jeg har fått? Jeg har mistet min frihet, og befinner meg i dette merkelige fengselet, hvor det aller vanskeligste å takle – bortsett fra å venne seg til at en aldri har noe i lomma og at en blir behandlet som ei bikkje som har pissa på en eller annen helligdom – er kjedsomheten.”

Slik begynner “En brøkdel av helheten” av Steve Toltz, en bok som heter “A fraction of the whole” på engelsk og som jeg har tenkt å lese igjen i januar hvis mitt overordnede mål om å enten få denne boka til jul eller kjøpe den selv rett etter jul går i orden. Jeg elsker nemlig, nei forguder, net bedårer denne boka og den har spasert rett inn på listen over de beste bøkene jeg noensinne har lest fordi den er så inni gusjegrønne granskauen genial. Siden det er en biblioteksbok så fant jeg fort ut at jeg jeg ikke kunne skrive kommentarer i margen hver gang jeg fant noe episk og derfor kjøpte jeg massevis av post-it lapper og la det inn hvert sted jeg fant en setning eller et avsnitt jeg syntes var fantastisk. Nå har jeg lest ferdig alle bokas nesten 600 sider og brukt opp over to hele pakninger med post-it lapper og det sier på en måte alt. For er det én bok som er siterbar deluxe så er det denne, det er sikkert!

På Cappelen-Damms side om boka står dette:

Normale familier er like alle sammen, men alle gale familier er gale på sin egen måte.

Mens han skriver seg gjennom de mildt sagt uvanlige hendelsene som førte til hans far Martins bemerkelsesverdige bortgang, gjenforteller Jasper Dean sin egen barndom med opprørende intriger og sjokkerende oppdagelser; om sin berømte forbryteronkel Terry, om sin mystiske, fraværende mor, og om Martins vedvarende kamp for å sette sitt merke på verden.

Fra Australias utkantstrøk til det bohemske Paris, fra Thailands jungel til labyrinter, asyl og forbryterreir, fra den første kjærlighetens høyder til de tapte ambisjoners dyp: En brøkdel av helheten er et uforglemmelig eventyr, vittig og velskrevet, handlingsdrevet og filosofisk, hesblesende og ettertenksomt.

Forfatteren er debutant, og et stort fortellertalent.

Det er med andre ord bokas synopsis og mens det skal sies at det var forsiden som sugde til seg oppmerksomheten min så hjalp altså synopsiset altså for det får det til å høres ut som en interessant bok og det er den, dessuten er den helt ekstremt underholdende, medrivende og en oppriktig nytelse å lese fra ende til annen. Og en av grunnene er at boka er så full av setninger som er <3 og noen av dem tenkte jeg å poste nå:

“Vi hengir oss til negative tanker, helt uforstyrret av at det antakelig er like kreftfremkallende å si ‘jeg suger’ om og om igjen, som det er å suge i seg en kartong Camel uten filter.”

“Han så ut som om en verdensmester i kunstløp hadde kjørt over ham tusen ganger.”

“Når den nærmeste legen din ber for å få pasienter, kan en bare håpe på at gudene hans ikke hører etter.”

“Den lite beleste Terry, som far en gang hadde påstått at ikke klarte å pisse navnet sitt i snøen engang, hadde på en eller annen måte intuitivt oppdaget fellene som lå i å frykte døden og ganske enkelt tråkka utenom dem, som om de var hundebæsj i en godt opplyst gate.”

“Det luktet krydret mat, og overalt ante vi narkotika og prostitusjon, for som reisende flest hadde vi tatt med oss våre forutinntatte holdninger på reisen, og unnlot å deklarere dem som farlig materiale som burde settes i karantene ved innreise, slik vi burde ha gjort.”

“Jeg gikk hvileløst rundt i gatene og prøvde å late som om jeg så Infernoet i flammer både her og der, men det fantes ikke mange nok rødhårede kvinner på én åtti i Sydney, og jeg endte opp med å forveksle henne med noen lattervekkende stedfortredere.”

“Jeg elsket meg selv for at jeg så optimistisk gikk framtida i møte, og jeg hatet meg selv for at jeg kom fram og føkka opp alt.”

“Interiøret i Sydneys kasino ser ut som om Vegas fikk en løsunge med underbuksa til Liberace og at ungen ramlet ned ei trapp og smalt hodet inn i bladet på en spade.”

“Er det min feil at hun ikke forsto hvordan hjertet hadde tilranet seg betydning på bekostning av hodet, at heftige, lidenskapelige følelser faktisk kommer fra det urgamle limbiske systemet i hjernen, og at jeg bare forsøkte å unngå å referere til hjertet som magasinet for alle mine følelser, fordi det når det kommer til stykket, bare er ei klissen, blodig pumpe og et filtersystem?”

“Jeg har mye glede av luft, og aller finest er det når sollyset treffer svevende støvpartikler slik at en kan se atomenes virvlende dans.”

Slike fenomenale setninger kryr det av og det var antakelig grunnen til at jeg satt med tårer i øynene da jeg leste bokas siste setninger og klemte boka hardt inntil meg da siste setning var lest av ren og skjær takknemlighet. Og i tillegg til herlige setninger som er elsk så blir man veldig glad i Jasper og Martin som er bokas to hovedpersoner og der kan en begynne å kritisere hvordan disse to personene blir skrevet på veldig lik måte sånn at de blir litt for like, men det vil jeg ikke. Og en annen herlig ting med boka er at den egentlig har en hel del digresjoner. En karakter forteller og så kommer det plutselig 170 sider der faren til denne karakteren forteller om oppveksten sin og senere kan det være en hel del som er dagboken til en karakter også videre og så videre, uten at man av den grunn mister oversikten. I stedet opprettholdet det bare den følelsen av at man aldri vet hva som kommer, ting kan forandre seg helt fra en side til en annen og det gjør lesingen kolossalt engasjerende. Og jeg hadde ekstremt lite lyst til å bli ferdig med denne boka, hadde det ikke vært for alt det andre jeg har mål om å få lest skal du faktisk ikke se bort i fra at jeg hadde begynt hele boka på nytt fra side en med en gang nå. Så jeg skal lese absolutt alt forfatteren Steve Toltz skriver noensinne for hvis dette er debutten hans så ser jeg Nobelpriser i litteratur og vel så det i framtida hans for jeg elsker skrivestilen i “En brøkdel av helheten”, det er så treffende og artig og veldig rått og upolert liksom, det bobler over av fantasi og det er et veldig muntlig og direkte språk som samtidig viser klokskap og at Steve Toltz er en seriøst smart dude liksom.

Og nå skal jeg poste noen utdrag fra forskjellige steder i boka som videre forklarer dens heltestatus hos meg:

“Jeg ser for meg at dommedag går ut på at Gud kaller deg inn på et bittelite hvitt rom med en ukomfortabel pinnestol som du setter deg på & får fliser i låra fordi du sitter så anspent & urolig. Han kommer inn og smiler og ser ut som en togkonduktør som har ferska deg uten billett & så sier han at det bryr meg ikke om du trodde på meg eller min sønn eller noen andre i min store slekt & det bryr meg ikke om du ga rikelig til de fattige eller om du kneget med lukket hånd for her har du et skjema hvor du skal fylle ut minutt for minutt for minutt hva ditt liv på jorda har bestått i. Så drar han fram et ark og så sier han: Les dette, og så får du forklare hva du holder på med. Skjemaet mitt ville sett slik ut:

14. juni

09.00 Våkna

09.01 lå i senga & stirra i taket
09.02 lå i senga & stirra i taket

09.03 lå i senga & stirra i taket
09.04 lå i senga & stirra i taket
09.05 lå i senga & stirra i taket
09.06 lå i senga & stirra i taket
09.07 lå i senga & stirra i taket
09.08 rulla over til venstre
09.08 lå i senga & stirra i vegge
n
09.08 lå i senga & stirra i veggen
09.08 lå i senga & stirra i veggen
09.09 lå i senga & stirra i veggen
09.10 lå i senga & stirra i veggen
09.11 lå i senga & stirra i veggen
09.12 lå i senga & stirra i veggen
09.13 lå i senga & stirra i veggen
09.14 lå i senga & stirra i veggen

09.15 bretta puta, satte meg opp & så ut av vinduet
09.16 satt i senga & så ut av vindut

09.17 satt i senga & så ut av vinduet

09.18 satt i senga & så ut av vinduet

09.19 satt i senga & så ut av vinduet

Og så ville Gud si at Livet er jo en gave & du pakker jo ikke engang opp gaven din!! & så ville Herren tukte meg.”

“Utenfor begynte jeg å grine. For noe styr! Nå ble jeg nødt til å bli rik og berømt, slik at hun kunne angre på at hun dumpa meg. Enda en ting man må gjøre i løpet av dette korte, travle livet. Jesus. Det balla på seg.”

“Det finnes teater, det finnes amatørteater, og så finnes det gjenger med folk som støter borti hverandre i et mørkt rom og som ber deg betale for privilegiet det er å sitte og krympe seg i to timer. Dette var av den siste typen, og hvert sekund gjorde vondt.”

“Vi gikk gjennom en liten lysning hvor gresset var så kort at det så ut som grønn sand, så førte jeg henne bort til en hule. Jeg gikk inn, hun fulgte etter. Det var mørkt og kjølig der inne.
‘Hva skal vi her inne?’ spurte hun mistenksomt.
‘Det er noe jeg gjerne vil vise deg. Se her. Det er hulemalerier.’
‘Er det sant?’
‘Ja jøss. Jeg lagde dem selv i forrige uke.’
‘Å.’
‘Hvorfor hører du så skuffet ut? En trenger vel ikke være femti tusen år gammel for å male litt på en hulevegg.’
Det var da hun bøyde seg fram og kysset meg. Og det var det.”

“Vi samlet oss rundt graven og ventet på at presten skulle begynne, i den typen stillhet som er så stille at et kremt kan skremme livet av deg. Jeg syntes skoleuniformene fikk oss til å se ut som postansatte som var samlet for å postlegge en kollega hjem til Gud. Jeg så for meg “Returneres avsender” stemplet på kista. Presten satte i gang. Minnetalen nådde meg gjennom et kaffefilter, i dråper. Han beskrev Brett som ‘trett av denne verden’ (sant), ‘sårbar og skjør’ (også sant), og ‘lengtende etter å møte Herren, sin Frelser’ (neppe). Til slutt annonserte han melodramatisk at ‘selvmord er en dødssynd.’
Et øyeblikk her!
Okei, så tok Brett livet av seg, men han besvarte også Hamlets spørsmål uten å rive hjertet ut av seg, og selv om selvmord er en synd, så belønnes besluttsomhet. Æres den som æres bør. Brett svarte på Hamlets dilemma like enkelt som å krysse av i ei rute.
Å være
X Å ikke være”

“Jeg har for mye fritid. Fritid gjør at folk begynner å tenke. Og tenking gjør folk selvsentrerte til det morbide, og så sant du ikke er vanntett og feilfri, fører overdreven selvsentrerthet til depresjon. Det er derfor depresjon er verdens mest utbredte lidelse, etter slitne øyne av å se porno på internett.”

“Hvem var faren min? Universets innmat. Den feite svoren. Et munnsår i tidens skjeft.
Han var lei seg for at han aldri fikk noe stort historisk navn, som pave Innocens VIII, eller Lorenzo de’ Medici.
Han var den første som fortalte meg at ingen ville kjøpt livsforsikring hvis den hadde hett dødsforsikring.
Han mente at den beste definisjonen på grundighet var å la asken sin bli begravd.
Han mente at folk som ikke leser bøker, ikke vet at en rekke døde genier venter på at de skal ta kontakt.
Han mente at det ikke finnes noen lengsel etter livet lenger, bare etter livsstil.
Om Gud – han mente at om du bor i et hus, så er det bare av formell interesse å vite navnet på arkitekten som har tegnet det.
Om evolusjon – han mente at det var urettferdig at mennesker er på toppen av næringskjeden, all den tid det fortsatt tror på det som står i avisen.
Om smerte og lidelse – han mente at man kan utholde alt. Det er bare frykten for smerte og lidelse som er uutholdelig.”

“‘Jeg har for min del gåtti dekning,’ sa hun. ‘Alle vil at jeg skal ta en beslutning om hva jeg skal gjøre. Skal jeg gi meg i kast med å drive dette kjempekonsernet eller skal jeg ikke?’
Har du lyst?’
‘Noe av det kunne sikkert vært kult. Det hadde vært gøy å drive et filmstudio. Jeg lagde jo en kortfilm en gang, husker du det?’
Jeg husket. Det var en forjævlig, pretensiøs smørje av abstrakte bilder og forutsigbar symbolikk om en rik mann som overtaler en fattig kvinne til å selge ham det ene brystet sitt, og etter at han har fått kjøpt det, sitter han i favorittstolen sin og kjæler med det og kysser det for å gjøre brystvorta stiv, men da den ikke vil hovne, blir han så desperat og frustrert at han slenger brystet på grillen og spiser det med tomatsaus.
‘Hva tror du, Jasper? Kunne jeg ha drevet et filmstudio?’
‘Å ja. Absolutt.'”

“Rømlingen var omtrent på alder med meg, med store, vakre øyne, altfor store for det dratte ansiktet. Han hadde langt, mykt hår og lange, myke øyevipper. Alt ved ham var langt og mykt.
‘De sier dere er australiere,’ sa han.
‘Det stemmer.’
‘Jeg vil gjerne ta et australsk navn. Kan du finne på et for meg?’
‘Klart det. Hva med… Ned.’
‘Ned?’
‘Ned.’
‘Okei. Nå er jeg Ned. Kan du si det nye navnet mitt til meg og se om jeg snur meg?’
‘Javisst.’
Ned snudde seg bort fra meg. ‘Shane!’ ropte jeg, som en test. Han gikk ikke på den. Etterpå prøvde jeg å kalle ham Bob, Henry, Frederick, og Hotpants21, men han reagerte ikke. Så ropte jeg ‘Ned!’, og han spant rundt med et sinnssykt glis i ansiktet.”

“Han retta våpenet mot meg. Så kikka han opp på hånda mi & skakka litt på huet.
– Reisen, sa han. Jeg hadde glemt at jeg fortsatt holdt i boka.
– Céline, hviska jeg tilbake.
– Jeg elsker den boka.
– Jeg har bare kommet halvveis.
– Har du kommet til der hvor…
– Hallo, du får bare drepe meg, men ikke fortell meg åssen det går!”

Og jeg får lyst til å sitere hele boka i grunnen, men føler dessverre at jeg må gi meg med det nå. I stedet kan jeg erklære min kjærleik og mitt terningkast 6 og håpe at alle lesere av bloggen min snarest får lest dette mesterverket av en roman. Og hvis du enda ikke er overbevist så har denne boka tilfeldigvis verdens mest episke setning ever og det er den jeg skal avslutte dette noe obsessende innlegget med og den setningen er som følger:

“Jeg fikk en sånn forferdeligvakkerskummelskremmendejævligvidunderligsinnsykhittilukjenteuforiskspennendegysendesublimkvalmendesensasjonellteksepsjonell følelse som er vanskelig å beskrive når man ikke kommer på det rette ordet.”
<3 <3 <3 <3 <3 på den setningen i den episke boka som jeg som dere ser altså likte en smule for å si det sånn =D
5 kommentarer
    1. Jepp, da har jeg lest anmeldelsen, og nå har jeg fått veldig lyst til å lese boka. Ble litt nysgjerrig på forfatteren, og gikk til Wikipedia,. Der kunne jeg lese at denne boka har blitt sammenlignet med John Kennedy Tooles A confederacy of dunces, som er en av mine favorittbøker, så da liker jeg nok også denne!
      Artig det derre med hulemaleriene, forresten! Hvorfor ikke lage noen selv, ja. Kanskje jeg prøver meg om jeg finner en hule. 🙂

    2. Yay, jeg elsker når anmeldelser jeg skriver vekker folks interesse, det er epic win når sånt skjer og ja, jeg likte det med hulemaleriene selv, det var finhet 🙂 Og jeg har ikke lest “A confederacy of dunces”, men jeg leste at “En brøkdel av helheten” var sammenliknet med den så du skal ikke se bort i fra at det inspirerer meg til å lese “A confederacy of dunces” en eller annen gang neste år 😉
      Og mange takk for kommentaren!

    3. Yay!!! Bare tenk deg hvor mye du vil elske den når du har lest den da, Kristine, de utdragene jeg har posta her er bare små fragmenter av en større og enda mer episk helhet (noe som passer fint tatt i betraktning bokas tittel) =D Steve Toltz er et geni rett og slett <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg