Nintendojulehistorie og generell babling :)

Siden sist har jeg lest en og en halv ny bok, spist usunne ting alt for mye (ja da, jeg skal liksom være sunn på hverdager jeg, si det til pepperkakene, smågodtet på jobben, sjokoladen i kalenderen min, maltesers-posen som jeg i teorien skulle spare til jul, men allerede har spist opp, det er så mange fristelser og jeg klarer rett og slett ikke å dy meg), sett litt på Buffy (har lånt sesong 4-6 igjen!) og nå gleder jeg meg til jeg snart endelig får litt ferie jeg og, noe som skjer om litt over en uke. Forøvrig skal jeg se “Kongen av Bastøy” på kino på fredag, noe jeg gleder meg til og i juleferien tyder alt på at jeg vil få lånt Nintendo Wii av pappa og det er av storslått viktighet siden det vil innebære at jeg kan spille massevis av “Epic Mickey” som forresten er et spill jeg er virkelig glad i, det er herlig <3 Og jeg har ellers begynt å spoile “Tangled” som kommer ut i Norge i februar veldig mye for meg selv og det er sikkert innmari smart 😉

Men en litt rar ting er at jeg i hele november hadde skikkelig julestemning, men så har det liksom ikke vært så mye av sånt i desember og jeg har for eksempel lyttet ganske lite til julemusikk i år egentlig. Og det kan hende jeg bare har fått litt juleoverdose ved tanke på at det har vært superjulete der jeg jobber i over en måned nå, men uansett tenkte jeg at jeg fikk lyst til å komme i julemodus akkurat nå og en utmerket måte å komme i sånn modus er å poste en julehistorie jeg skrev i fjor til en konkurranse på Nintendos norske nettside der man skulle skrive om Mario, Peach, Bowser, Link og Zelda som feirer jul sammen. Jeg vant ikke og hadde glemt hele historien da jeg rent tilfeldig fant den igjen nå nettopp og tenkte som så at jeg kunne poste den her og med det ha litt julekos her ti dager før julaften. Så god fornøyelse, det er ikke akkurat noe av det beste jeg har skrevet, men det er greit nok og passelig julete så derfor:

 

Bowser, Peach og en jul utenom det vanlige

 

Det var en mørk, men alt annet enn stormfull kveld da Peach satt foran skrivebordet i et rom høyt oppe i slottet hun bodde i og skrev et brev i lyset fra et stearinlys. En liten del av henne følte at det kanskje var dumt av henne å skrive et brev for hun hadde sendt brev flere ganger før, for så å bli fanget av Bowser og nå var det snart jul og det passet dermed ekstra dårlig å bli kidnappet. Men så måtte noen sende invitasjonene når det gjaldt julefeiringa og verken Link eller Mario hadde spesielt fin håndskrift og følgelig lå det i Peach sine hender, noe som for så vidt ikke gjorde henne noe. Hun syntes uansett at det var veldig koselig å skrive brev.

Kjære Mario!’ skrev hun og fortsatte i sirlig, men likevel lett leselig skrift.

Du er velkommen til julefeiring her på slottet sammen med Link og meg. I tillegg vil Link helt sikkert bringe Zelda, men det blir jo koselig, hun lager jo så gode kaker i Ocarina-form og i tillegg er hun så hyggelig. Feiringen vil vare fra julaften og til og med første juledag og det er selvfølgelig nok av gjesterom for alle som kommer. Jeg håper du kommer og sender varme klemmer fra meg til deg.

Hjertelig hilsen Prinsesse Peach’

Peach leste gjennom brevet sitt en to, tre ganger før hun skrev brev til Link også. Hun ville ha sendt til Luigi også, men han var for tiden veldig forelska i Prinsesse Daisy og skulle feire jul med hennes familie, noe som var litt vemodig, men ikke noe å gjøre med. Når Peach var ferdig med begge brevene og dessuten hadde tatt dem i konvolutter og satt på frimerker og hele pakka smilte hun fornøyd for seg selv, meget fornøyd som hun var med situasjonen. Peach hadde en klar og finfin følelse av at hun hadde ting under kontroll, denne julen ville ting bli som forventet, denne julen ville alt ende?

‘Ding Dong!’ Lyden fra ringeklokka klang gjennom slottet og avbrøt Peach sitt tankespill med det resultat at hun ventet et minutt for å se om noen andre åpnet døren og deretter resignerte og gikk ned selv for å åpne. Mens hun gikk sukket hun litt over det at hun måtte reise seg og åpne nå, hun hadde jo sittet så behagelig. Men hun smilte så naturlig hun bare kunne og åpnet døren, for så å bli ganske så sjokkert av hvem som sto utenfor. Aldri hadde hun ventet at Bowser bare skulle ringe på døra hennes sånn uten videre tross alt.

*

Bowser hadde regnet med at det at han plutselig og uanmeldt ringte på døra til slottet der prinsessen han så mange ganger før hadde kidnappet ville overraske, men Peach sitt uttrykk tok virkelig kaka. Det var litt som om haka hennes plutselig hadde falt ned på skuldrene hennes, så åpen var munnen hennes og da hun omsider fikk lukket munnen og lagt hånda foran den var øynene vel så åpne som gapet hadde vært.

‘B-b-bowser?’ fikk prinsessen stammet frem til slutt og Bowser bukket og sa galant ‘meg i egen onde person.’ Deretter lo Bowser sin karakteristiske latter, noe som ga Peach åpenbar gåsehud for hun skalv litt av bekymring og Bowser stoppet momentant.

‘Beklager, det er vel gammel vane,’ sa han og så tenkte han på at han hadde en plan med hele dette besøket og bestemte seg for å komme til poenget.

‘Jeg kommer for å melde om at jeg ikke har tenkt å kidnappe deg igjen før om minst tre måneder på en betingelse,’ sa Bowser morskt og med sin brummende stemme, en stemme som regelrett naturlig hørtes litt sint ut.

‘Å?’ sa prinsessen forundret. Så la hun til, ‘hva er betingelsen da?’ Bowser svarte med å gni seg i hendene og deretter le litt, han kunne liksom ikke dy seg. Når det gjaldt de faktene som var typiske for folk som til daglig var ‘bad guy’ på dagtid så var det som om de alltid satt litt igjen, han kunne rett og slett ikke skru av behovet for å le litt ondt og gni seg i hendene i ny og ne. Det var på mange måter like naturlig som å puste. Så kom Bowser til poenget og han trodde nok, og det med rette, at dette ville overraske like mye som at han hadde ringt på døren.

‘Betingelsen er at jeg kan feire jul sammen med deg,’ sa han og Peach ble om mulig enda mer forundret. Det kunne umulig være ofte at en som kidnapper deg støtt og stadig inviterer seg selv til julefeiringen din. Samtidig var det noe i henne som sa henne at hun ikke burde si ‘nei’ og for alt hun visste kunne Bowser være mye koseligere under hyggeligere omstendigheter. Likevel følte hun seg litt skeptisk.

‘Du lover at du ikke vil kidnappe meg på minst tre måneder?’ spurte hun endelig og Bowser nikket. Peach tok hånden sin sakte mot Bowser sin og så tok de hverandre omsider i hånden. Nå hadde de en avtale og julebordet måtte dekkes for en til.

*

Før en visste ordet av det var juleaften i gang og Mario hadde pusset mustasjen sin opptil flere ganger, noe han gjerne gjorde når han ville se ekstra flott ut. Og nå sto han og trippet utenfor døren til slottet mens han smilte over hvor koselig det hele ville bli. Han, Link, Zelda sannsynligvis og ikke minst, Peach og han håpet i sitt stille sinn at det ville bli mye tid der det kun var han og Peach. Det ville i så fall vært toppen! Mario gledet seg til juletida og feiringen, gavene og den gode maten og han følte at han fortjente denne fredfulle tiden etter alle de gangene da han hadde reddet prinsessen fra Bowser. Nå trengte han virkelig litt ferie. Så han ventet og snart nok åpnet noen døren. Hvem som åpnet overrasket dog skikkelig for der, rett innenfor døren sto Bowser og Mario ble inderlig overrasket.

‘Hvor, hva, hvordan?’ spurte han og Bowser gliste.

‘Jeg skal feire jul her i år,’ sa han. Så fikk han en mistenksom mine, ‘hva gjør du her da?’

‘Det er jeg som skal feire jul her,? sa Mario med groende irritasjon i stemmen.

‘DU? Jammen jeg trodde jeg ville ha prinsessen helt for meg selv?’ utbrøt Bowser.

‘Det har du de gangene du kidnapper henne, din forvokste firfirsle,’ sa Mario med temperament i massevis. Bowser ble sintere og sintere selv og det var ikke snakk om lange stunden før både Mario og Bowser var røde i ansiktet av sinne og sto og stirret på hverandre mens de nærmest vibrerte av frustrasjon. Det ville nok blitt litt av en slåsskamp dem i mellom, ja, hvis ikke det var for at prinsesse Peach akkurat da kom ut, så uttrykkene til Mario og Bowser og sa med klar og sterk stemme ‘dere er begge mine gjester her denne julen, men hvis dere skal krangle får dere stikke begge to for sånt orker jeg ikke se og lytte til i jula.’

‘Ok,’ sa Mario og Bowser surt og det ble ikke noen kamp. Men de sendte stadige blikk som kunne drepe i retning hverandre.

*

Etter noen timer kom Link, som brakte Zelda som forventet, og det var praktisk nok akkurat i tide til maten. Snaut to minutter etter at Link og Zelda hadde ankommet var det nemlig tid for middag og alle tok plass rundt et langt rektangulært bord som var dekket til randen av julemat og god drikke.

‘Forsyn dere,’ sa Peach og ingen var vonde å be og snart nok var alt som hørtes slafsing, slurping og utsagn som ‘å så godt’ og ‘nam, nam’. Peach likte dette, hun hadde laget mesteparten av maten helt selv og følte det som en storslagen kompliment at den altså falt så godt i smak. Mens hun spiste tok hun seg tid til å lett betrakte de andre besøkende siden måten noen spiste på kunne fortelle en god del om en person. Bowser spiste ganske så grisete og udelikat med store fakter og masse søl. Mario hadde litt mindre søl og spiste mer kontrollert, men svært ivrig og mye på kort tid. Link spiste ikke så mye, men når han først tok noe smilte han veldig etter hver porsjon og virket litt forundret, litt som om denne maten var noe han ikke var vant med og det var han kanskje ikke heller, Peach visste ikke hva som ble servert i Hyrule. Og Zelda spiste en del, men i veldig rolig tempo der hun tok lang tid til å fordøye hver bit og virkelig nyte smaken før hun fortsatte. Det var interessant å følge med på følte Peach og smilte litt til mens resten av maten sakte, men sikkert ble spist. Og snart nok var alle ferdige med å spise og var klare for gaveåpning.

Den første gaven var fra Peach til Link og var en lommekniv, noe Link likte veldig godt. Han var svært glad i redskaper og fikk da også bruk for dem i en rekke situasjoner.

‘Takk,’ erklærte Link på sitt sedvanlige småhøytidelige vis og delte ut en gave til Zelda som viste seg å være et ‘Zelda’-spill (‘så du kan redde deg selv du og,’ som han sa) og så fortsatte det med en gave fra Mario til Peach og videre utover helt til det bare lå en gave igjen under juletreet. Denne var pakket inn i et ildrødt papir og Peach tok den opp for å se til sin store overraskelse at den var fra Bowser. Men det sto ikke noe om hvem det var til.

‘Hvem er det til?’ spurte Peach usikkert.

‘Alle sammen,’ sa Bowser og etter kort diskusjon endte Peach opp med å være den som åpnet gaven. Denne gaven viste seg å være en ildblomst (‘for gamle minners skyld,’ forklarte Bowser lett). Det ble takking og Peach tenkte i sitt stille sinn at noe måtte ha forandret seg med Bowser, han hadde jo vært forholdsvis hyggelig denne dagen og hun husket ham ikke på den måten. Og de hadde hatt det koselig alle sammen og verden var finfin og juleaktig og kvelden fløt av sted med kos og småprat og store smil på alle ansikter. Men så, like før klokken ble halv tolv på kvelden spurte Bowser om han kunne snakke med Peach bare de to, noe hun ikke forsto, men under tvil gikk med på.

‘Jeg må innrømme noe,’ sa Bowser da de var alene på kjøkkenet.

‘Hva da?’ spurte Peach.

‘Jeg inviterte egentlig meg selv til deg fordi jeg ikke ville feire jul alene,’ sa Bowser og Peach så forundret bort på ham.

‘Men har du ikke en familie da?’ sa hun undrende.

‘Jo, men jeg har kranglet med dem og så ville jeg ikke feire jul alene og fant ut at jeg sikkert kanskje ville få feire jul her om jeg foreslo en sånn avtale,’ sa han og Peach nikket og sendte ham et omsorgsfullt smil.

‘Så koselig at du ville feire jul med oss da,’ sa hun smilende, ‘du er egentlig ikke så ille, du.’ Bowser smilte selv og så fant han frem en pose drops.

‘Vil du ha et forresten?’ spurte han og Peach sa blidt ‘ja’ og tok i mot et drops mens hun tenkte på hvordan Bowser tydeligvis var full av overraskelser. Han kunne faktisk være en ganske hyggelig og ålreit fyr og? Mer rakk hun ikke å tenke for hun hadde nemlig tatt og spist dropset da hun falt om i en dyp søvn. Bowser gliste og la en lapp på bordet. Så løftet han prinsessen forsiktig opp før han for til kjøkkenvinduet, som var et av de vinduene som var så høye at de like gjerne kunne vært dører, og åpnet det og gikk så stille han kunne ut før han forsvant inn i nattens mull og mørke med en Peach som igjen var kidnappet.

For ja, han hadde ønsket å feire jul sammen med noen andre enn familien sin, en familie han virkelig hadde kranglet med, men han hadde også ønsket å kidnappe prinsessen på nytt og dette var en metode han ikke hadde brukt før for å få kidnappet henne. Dessuten var det bare så utrolig gøy å kidnappe henne, direkte festlig faktisk og han hadde en genial plan i hodet sitt som innebar underjordiske ganger og en del elementer som han faktisk ikke hadde brukt før, noe som var en annen grunn til at han likte planen sin. Bowser lå sin karakteristiske latter mens natten lukket seg omkring ham som om han var en side i en bok som ble bladd om.

*

Neste morgen gikk Mario som vanlig tidlig inn på kjøkkenet for å ha en storslått frokost og fant til sin forbauselse en lapp på bordet. Den leste han mens uttrykket hans ble stadig mer innbitt.

‘Heisann Mario,’ sto det og så sto det:

‘Jeg har kidnappet prinsesse Peach igjen, jeg, håper det går bra. Det var bare så fristende, jeg har en plan jeg gleder meg til å putte deg i gjennom og jeg har jo vært forholdsvis grei siden jeg la igjen en ildblomst til deg. Og den er praktisk siden noen av goomba-undersåttene mine uansett går meg på nervene og det derfor er like greit at du skyter dem med ildkuler. Dessuten vil du aldri i verden greie å slå meg denne gangen OG jeg fikk hatt en kul jul så dette gikk som fot i hose.

Bwahahahahilsen Bowser!’

‘Arg!’ utbrøt Mario frustrert og så sukket han, nå måtte romjulen tilbringes med å redde prinsesser fremfor å se på tv. Så, etter at han hadde sittet og ergret seg i to minutter, fylt i stor grad med tanken ‘dumme Bowser, her hadde jeg nesten begynt å tro han hadde forandret seg?,’ smilte Mario. Om ikke annet så ville det sannsynligvis bli flere muligheter til å spise sopper som gjorde ham stor og det ville bli fint. De smakte tross alt like godt som pizza.

***

Og det var historien og jeg håper den falt i smak. Forøvrig er dette en utmerket julemusikkplaylist her og jeg avslutter dette innlegget med et smil og litt juleplaylistelinking (=D) og så blogger jeg igjen om noen dager: christmas song list

4 kommentarer
    1. At den falt i smak, ja! (akkurat som middagen) Dette var morsom lesning. 🙂 Jeg har sansen for å ta kjente karakterer (fra bøker, filmer, historie, spill) og lage fortellinger om dem. Likte historien fra første setning: “Det var en mørk, men alt annet enn stormfull kveld” 😀 Yeah!
      Tsk, tsk, han derre Bowser, altså… Artig å lese om hvordan han prøver å undertrykke sin bad guy-væremåte.
      Vet du hvem som vant den konkurransen? Synes som sagt dette var morsomt – trengte noe litt lystig nå. 🙂

    2. Det var en eller annen som hadde skrevet et dikt på veldig mange vers som vant (personlig syns jeg selvsagt at min tekst var mye bedre enn vinnerteksten, men ja ja) og bra at historien falt i smak. Og alle historier burde i det hele tatt begynne med en eller annen vri på setningen “Det var en mørk og stormfull natt” for den setningen er <3 og takk for kommentaren =D
      Ja, han Bowser, han Bowser (rister på hodet)...

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg