Om nøytralitet, Lady Gaga og karolinske tankespill (dvs. jeg tenker alt for mye og er for bablete, håper det går bra)

Kjære leser, siden sist jeg blogga har det skjedd meget lite av interesse utenom at jeg har blogget om Sara Bareilles nyeste cd, noe som ikke interesserte mange i det hele tatt og at jeg har blitt litt forkjøla og leser en veldig genial bok og endeligvis har fått sett filmen “Gjøkeredet” (Jack Nicholson er genial) og ikke så mye mer. Og så hadde jeg fritidsproblemer deluxe i går kveld og endte opp med å skrive en laaang tekst om mine tanker om nøytralitet og Lady Gaga og ymse annet som jeg posta på Facebook og nå skal poste her. Og da er det ikke noe mer jeg skal nevne siden de greiene jeg nå skal poste her er alt for langt i seg selv. Men god fornøyelse og ja, jeg tenker aldeles for mye! Dessuten er jeg kanskje ganske personlig her, men det er sikkert greit og ingen skal påstå at jeg ikke er reflektert i hvert fall 😉

 

Om nøytralitet, Lady Gaga og karolinske tankespill 😉

Innrømmelse: jeg liker å være nøytral til ting. Å ikke sette meg ordentlig inn i ting sånn at jeg slipper å ha en formening om noe. Og vi har for eksempel Knausgård. Det jeg har påstått som grunn til at jeg ikke har lest bøkene hans er at de er for populære og at jeg syns det å lese en mann skrive om sitt hverdagslige liv høres totalt uinteressant ut, det er jo mer et tema for en blogg. Og disse tingene stemmer for så vidt, men i nesten større grad egentlig handler det om at jeg er redd. For hvis jeg liker bøkene hans så føler jeg at ingen vil ta det alvorlig at jeg liker dem siden de er så populære, da tenker jeg at folk vil tenke at jeg liker dem bare fordi jeg må like dem liksom. Og om jeg leser dem og ikke liker dem så vil jeg føle meg dum fordi så mange liker dem, da vil jeg tenke at jeg selv tydeligvis ikke er smart nok. Og det er samme greia som har skremt meg fra å lese klassikere for hva om jeg finner dem totalt uinteressante, da er det nok jeg som er idiot siden det er så mange som elsker dem. Som dere skjønner så bekymrer jeg meg for mye for hva hadde det egentlig spillt for rolle hva andre hadde ment. Antakelig hadde de ikke ment noe som helst og likevel så bekymrer jeg meg. Og vi har for eksempel fenomenet «Twilight». Jeg har lest en bok og sett en film og syns boka var grei nok (jeg leste den lenge før hypen starta i Norge bare så det er sagt) og at filmen var enormt klisjéfylt, men jeg har ikke egentlig satt meg inn i det. Jeg har bare liksom tenkt at vampyrer skal være som i Buffy fremfor å glitre, men også her handler det litt om den samme bekymringen. For det er så mange på nettet jeg virkelig respekterer meningen til som oppriktig misliker «Twilight» at jeg ikke har lyst til å lese bøkene og risikere å like dem, hvor overfladisk det enn lyder. Og i og med at den personen jeg kjenner som virkelig liker «Twilight» er venninna mi som ellers hater å lese og liker helt andre ting enn meg så virker det på en måte som en bekreftelse på at «Twilight» ikke ville falle helt i smak hos meg. På samme tid får det henne til å lese, en person som ikke leser. Uansett hva man mener om «Twilight» må jo det bety at bøkene er fengende skrevet og alt skal ikke være fantastisk kvalitet og man skal heller ikke dømme ting før man gir det et oppriktig forsøk. Og en av de sangene jeg er desidert mest glad i er Shaggys «It wasn’t me», sånn i tillegg til at jeg leser «Se og hør» hver uke så det blir så feil av meg om jeg sitter på min høye hest metaforisk sett og føler meg mer kultivert. Jeg liker bare andre ting, det er alt.

 

Og i det siste har jeg mer og mer innsett at dette med å være nøytral til ting ikke fungerer så bra som det gjorde før. Jeg mener ikke at jeg nødvendigvis føler at jeg må lese Knausgård og Twilight med en gang av den grunn og man trenger ikke sette seg inn i alt, men å la være å lese noe eller se noe eller liknende for å unngå å risikere å enten like eller mislike det er mest teit og en idiotisk ting å bekymre seg for siden man alltid vil være uenig med noen om noe, samtidig som man vil være enig med dem om andre ting og vi har for eksempel «Moby Dick». I årevis hadde jeg lyst til å lese denne boka fordi den tross alt hørtes veldig fascinerende ut og jeg hadde på følelsen at jeg ville like den når jeg bare kom ordentlig inn i den. Samtidig var den veldig tykk og selv om jeg leser mye så leser jeg ikke like fort som jeg pleide og er av den grunn litt hesiterende når det er snakk om mursteinbøker. Men i september i 2010 fikk jeg endelig ræva i gir og endte opp med en stor leseopplevelse. Ja, den var for detaljert (om for eksempel hvalers anatomi) og kunne vært minst 200 sider kortere uten å miste så mye, men samtidig var de siste 30 sidene så enormt spennende at de alene var verdt å lese boka og den er faktisk mye mer lettlest enn den ser ut, i tillegg til å ha karakterer som oppriktig engasjerer leseren. Og jeg endte opp med å gi den terningkast 4 og det er jo ganske bra. Og jeg hadde likt den like godt uansett og det bare viser at andres meninger ikke betyr noe om du ikke lar dem bety noe. Dessuten er de fleste tingene en bekymrer seg for bare oppe i hodet ens uansett.

 

Og dette bringer meg inn på temaet Lady Gaga. Jeg har også her valgt nøytraliteten og ville vel fortsatt med det om ikke en jeg kjenner hadde skrevet om en konsert med henne på bloggen sin, noe som fikk meg til å prøve å evaluere mitt syn på Lady Gaga. Og jeg fant fort ut at det største problemet mitt med Lady Gaga er at jeg syns det blir så mye staffasje og kjøttkjoler i Se og Hør og sånt at man glemmer musikken. Det er litt som med Michael Jackson. Nå liker jeg musikken hans. Den er ikke det jeg lytter mest til eller noe, men nå er det musikken og dansen jeg tenker på først når jeg tenker på Michael Jackson. Da han levde var det nesa, rettsaker, masker, alt mulig annet og jeg glemte nesten at musikken hans var genuint fengende og at han var en ekstremt talentfull artist fordi det ble så mye utenom musikken som man forbandt ham med. Og det er det samme med Lady Gaga. Personlig liker jeg singer-songwriter typen musikk, sånn musikk der det er en artist og et piano (eller gitar eller ukulele eller noe annet) og der man forbinder artisten bare med musikken. Med Sara Bareilles og Marit Larsen tenker jeg aldri på noe de har sagt eller gjort eller bilder jeg har sett i aviser eller noe sånt, de er på en måte musikken deres. Og sånn var det med Lady Gaga også før hun ble Lady Gaga. Da var hun Stefani Germanotta og sang akkurat min type musikk og det var bare hun og pianoet og jeg har av og til tatt meg i å tenke at jeg skulle ønske hun hadde fortsatt den retningen for jeg syns ikke hun trenger rare antrekk og alt rundt. Jeg har sett andre klipp på youtube og hun er råflink på piano, har en meget god sangstemme og ut i fra det jeg har lest om henne og slikt så er jeg egentlig ganske enig med henne om mye. Så jeg liker Lady Gaga som person, det er mer alt det rundt som jeg finner litt forstyrrende. Men så tenkte jeg meg om etter denne konklusjonen og innså at det var noe enormt hypokritisk med denne tankegangen min for hvordan skal jeg, som elsker musikaler, noen gang sukke over at noen ikke er seg selv. Det henger ikke på greip for i musikaler er jo hele poenget at ingen er seg selv, alt er teater og staffasje og samtidig så lytter jeg til musikalcder og glemmer det helt. Med «Spring Awakening» så tenker jeg aldri at dette er komponert og skrevet og at det er skuespill, men tar det helt på alvor. Det er som om musikalkarakterene er levende for meg, Melchior og Moritz og alle de andre. Samme med andre musikaler. Det er jo nettopp det som gjør at jeg elsker bøker og musikaler fordi jeg glemmer at det er musikaler og bøker, det er ekte mens jeg ser det, leser det, lytter til det, da er det like livaktig som kjøtt og blod. Og det er da jeg innså at jeg rett og slett har angrepet Lady Gaga fra feil vinkling. Jeg har ikke lyttet til henne nok og når jeg har lyttet til henne så har jeg tenkt på feil ting som hvor overprodusert det er, hvordan tekstene etter min mening til tider er veldig banale og hvordan jeg syns mange andre ting er irriterende. Og egentlig er poenget med musikk at man skal stille seg et enkelt spørsmål mens man lytter og det er «er dette fengende?» og da er svaret klart «ja!» Uansett hva man mener om kjoler laget av kjøtt eller å dele opp ordet «romance» eller hvordan ting er produsert så er det fengende, ekstremt fengende faktisk. Selv med de sangene av «Lady Gaga som jeg ikke liker så godt som «Pokerface» og «Bad Romance» er det superfengende, man blir liksom sittende å nikke hodet i takt og være helt med uansett. Og det som har slått meg er jo at Lady Gaga er en levende musikal. Man skal ikke ta henne seriøst, man skal tenke at det at hun er en kameleon gjør henne til noe nesten bedre enn musikaler for de varer tross alt en liten cd om gangen eller en forestilling. Med Lady Gaga fortsetter teateret og man blir bare sittende spent mens man venter på hva som er neste sjakktrekk. Det er jo kjempespennende sånn sett og som et fenomen er det fascinerende og jeg er overbevist om at singer-songwriter artistene jeg elsker vil man ha glemt om tretti år (med enkelte unntak vel og merke). Lady Gaga vil man huske. Man vil kanskje ikke huske alle sangene hennes, men hun er en artist som akkurat som Michael Jackson og Elvis Presley er noen man vil huske i ettertid. Og vi som er unge nå får oppleve henne mens hun bare er i begynnelsen på karrieren sin, det er så kult. Vi vil kunne følge henne fra de første hitene frem til senere storslått musikk. Og hun har fortsatt sanger som er tett opp til singer-songwriter stilen som jeg personlig er så glad i, sanger som den nydelige «Speechless» for eksempel, så det viser bare at hun som artist er ytterst alsidig og spennende å følge. Så ja, ved senere ettertanke er jeg nok litt fan jeg og.

 

Så hele poenget mitt er vel kanskje at jeg har som mål for 2011 å slutte å bry meg om hva andre eventuelt tenker og i tillegg ikke dømme noe før jeg har gitt det en sjanse. Jeg trenger ikke å lese ting hvis jeg ikke føler for det og jeg har ingen planer om å bytte ut all musikalmusikken min med for eksempel Lady Gaga, men jeg skal lytte mer til henne og slutte å ta ting for alvorlig og der jeg før har kastet bort tida på pirking skal jeg stille meg selv spørsmålet «er dette fengende?». Det er det som er det viktigste med musikk sånn jeg ser det, at det engasjerer deg, får deg i stemning (god eller vemodig stemning alt ettersom). Det er jo derfor jeg elsker musikalmusikk. Og når det gjelder nøytralitet så er det helt lov, men jeg skal være nøytral når jeg vil være det, ikke av bekymring og teite grunner. For alt er lov å like og/eller mislike. Sist, men ikke minst: jeg skal slutte å være flau for at jeg elsker sangen «It wasn’t me», jeg kan like den så mye jeg vil for den rettigheten har man. Ja for det er som i kardemommeloven, man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, men forøvrig kan man gjøre hva man vil!

3 kommentarer
    1. Enig med deg, ass. Jeg har hatt som mål lenge å slutte å ha guilty pleasures, og heller bare ha pleasures. Hvorfor skal jeg være flau over å like noe, liksom? Og It Wasn’t Me er jo rå! Shaggy har en av de kuleste stemmene jeg veit om.

    2. Enighet, det digges 😉 Shaggy (og sangen “It wasn’t me”) er dritkul ja og det er ikke verdt å være flau over noe som helst, ha pleasures bare enkelt og greit er bedre =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg