Cinema Blues-utdrag og litt bla bla bla forøvrig =D

Arg, jeg liker ikke at fine blogginnlegg (som det før dette) er ukommenterte, arg ganger arg arg arg i mente!

Ok, nå når jeg er ferdig med den teite delen av dette innlegget kan vi gå inn på de anti-teite tingene nemlig generell babling. Jeg er god på sånt. Det er søndag. Jeg liker ikke søndager for det er siste dagen før hverdagslivet igjen er på plass og dessuten dagen før mandag som er den ukedagen jeg liker minst for tiden. Blant annet gjør trening og litt annet jeg må gjøre at jeg ikke har noe tid til å spille Nintendo på mandager og det i seg selv er jo en god grunn til å være litt småskeptisk til denne ukedagen (som har det med å føles som om den kommer ekstra ofte). Men resten av uka liker jeg og særlig fredager og lørdager da alt er fint og inspirerende. Ikke minst har jeg oppriktig kino-dilla for tida og nå har jeg for eksempel sett “Tangled” i norsk versjon hele to ganger og jeg er veldig, veldig glad i den. Jeg syns den er direkte genial faktisk og magisk og vidunderlig og jeg skal gi meg før dette innlegget drukner i superlativer =D Og egentlig har jeg ikke så mye spennende å bable om før jeg igjen skal blogge på tirsdag (nesten garantert i grunnen, da er det første februar og oppsummeringsinnleggstid) så jeg tenkte at jeg kanskje kunne la meg inspirere av http://nattfallsidioti.blogspot.com/ og poste et utdrag fra det prosjektet jeg holder mest på med for tiden. Det heter Cinema Blues og handler om en syttenårig gutt ved navn Melchior Olstad (ja, jeg bruker Melchior som navn på karakterer stadig vekk) som er en sjenert fyr med få venner, men en oppriktig fascinasjon overfor film. Så treffer han tilfeldigvis den mystiske Cinema Blues (som er som en muse på en måte) og de utvikler et spesielt vennskap dem i mellom. Legg til klassevenninnen Emilie som han etter hvert også blir kjent med og du får noe som jeg i en ideell verden har et førsteutkast av innen 1. mars grunnet denne konkurransen: http://www.schibstedforlag.no/no/System/I-bokhandelen/Artikkelliste/Romankonkurranse/. Legg merke til hvordan jeg sa “en ideell verden”, jeg har nemlig bare 25 sider skrevet så langt og med andre ord mye igjen. Men jeg vurderer også å sende av gårde Nanowrimo-historien min for i fjor selv om det er et førsteutkast bare det og, men vi får se hva som skjer. Uansett har jeg jo så mange ideer til ting jeg kan skrive på at det er helt vilt, samtidig som jeg mangler tålmodighet og ikke klarer å holde meg til én ide særlig lenge om gangen (noe som sikkert vil gjøre at det tar tusen millioner år før jeg blir forfatter, men jeg har god tid. Det er når jeg blir førti jeg vil ha en skikkelig depresjon om jeg ikke har fått utgitt noe og det er nesten 15 år til 😉 I alle fall er “Cinema Blues”-konseptet ett konsept jeg virkelig har litt tro på og derfor tenkte jeg å poste dette utdraget som fungerer litt som en prolog og introduserer de personlige sangene (en viktig del av historien, “Cinema Blues” skal handle en hel del om musikk og). Og det er ganske bablete og stream-of-conscious aktig og med lange setninger og enda lengre avsnitt, men det er en grei begynnelse på noe i hvert fall og kanskje interessant nok for så vidt. God fornøyelse uansett og så avslutter jeg dette innlegget og blogger igjen på tirsdag antakelig. Og nå skal jeg nok se litt på film og nyte resten av søndagen. Vi bables!

 

 

Et lite utdrag fra “Cinema Blues”-konseptet mitt

 

Som såpebobler, flytende i et hav av toners spill kan sanger fremstå som særdeles inspirerende. En dag er du kanskje på en konsert og så er det ikke så mange der og hele stemningen blir en slags intim sfære der det føles som artisten synger kun for deg, som om hele resten av publikummet er meget forseggjorte kulisser der materialene er helt andre elementer enn pappmasjé og det like gjerne kunne vært pappmasjé likevel fordi de svinner hen, blir som skygger som glir unna deg og alt som gjelder, alt som betyr noe er det øyeblikket som du der og da deler med den eller de som står på scenen, et øyeblikk som igjen har magien til et eventyr eller en Disney-film rett før momentet der trolldommen brytes og den lenge etterlengtede lykkelige slutten kommer. Eller så er du på en annen konsert der det er haugevis med folk eller på en musikal med usedvanlig talentfulle utøvere, uansett hva så handler det hele om musikken og hvordan man av og til flyter på tonesatt magi, lar en fin tekst ta deg til en annen verden som kanskje er meget langt borte i virkeligheten, men der og da føles nær og all tvil bare er biter av et eventyr der de sakte men sikkert viskes vekk, erstattes av bare den vidunderlige trolldommen akkurat en slik sang kan bringe med seg, letter som en ballong fra en barnehånd eller en fugl fra en gren og forlater noe som allerede er glemt, tryllet bort sammen med alle former for logikk og systemer, overtatt av følelsen av å flyte, av å bo i en drøm. Og drømmen er som en danser, følger en selsom koreografi som du bare vet at du aldri vil forstå deg på, men som gir deg noe mer likevel, kanskje lykke, noe så lett og inspirerende som lykke og samtidig så vanskelig for virkeligheten er full av fallgruver og lykken balanserer til daglig på en meget tynn line mellom virkelighet og fantasi og trikset er å ha lykken mest på den realistiske siden uten å samtidig miste lykkefølelsen av den grunn, uten å være realistisk på den måten at man ser bare begrensninger, men finne perfekt harmoni. Det er vanskelig, veldig vanskelig faktisk og gjør det bare så uendelig mye mer åpenbart hvor flott det er med musikk da, noe som kan omslutte deg fullstendig sånn at du ikke tenker på realisme eller urealisme, bare nyter. Slike sanger er som påskeegg, dukker bare opp en sjelden gang i blant og er like finfint hver gang, særlig hvis en i utgangspunktet har et svært godt forhold til godteri, noe en titt og ofte gjerne har og. Slike sanger er bringebær og late sommerkvelder på verandaen, stille kvelder da man helst vil bare skrive og la ordene fortelle alt, vakre inspirerende metaforer i finfine bøker som gjør at en ønsker å sitere i vei og reflekterte luftkyss fra en duggfrisk morgendag. Og alle har en spesiell sang som er særlig spesiell, en sang som treffer dem et sted mitt i hjertet og i dypet av sjelen i tillegg og som alle andre har slike sanger et hjem. Nemlig Sangtopia.


Sangtopia var ikke noe spesielt stort land, men det var stort nok og tok igjen alt det manglet på størrelse ved å være særdeles vakkert. Om morgenen kunne en betrakte solen stige opp fra sin nattlige dvale, strekke seg og snart nok dandere himmelhavet med sitt gylne og inspirerende lys, lys som riktignok også kunne være blendende, men her fokuseres det mest på det positive. Denne solen skinte så gjerne ned på noen av Sangtopias mange åkre der korn ble dyrket til den store gullmedaljen og sikkert noen sølvmedaljer også og i tillegg var Sangtopia en verden av blomsterenger med de mest inspirerende vekster. Magnoliaer og hestehov, ville tulipaner (noe som vakte assosiasjoner til Oz for enkelte og da gjerne folk som hadde sansen for både musikaler OG popkulturelle referanser) og solsikker, rødkløver, krokus og nelliker, ville roser uten torner, forglemmegei og selvfølgelig løvetenner og det var i tillegg bare begynnelsen. Sangtopia kunne like gjerne blitt kalt Vekstopia for det blomstret som bare rakkern der, trærne danderte veiene på dekorativt vis og sommerfugler fløy fritt og nøt hele spetakkelet. Og til dels var nok grunnen til det at en ny plante dukket opp hver gang en ny sang ble sunget og med Sangtopias befolkning i høyeste grad opptatt av musikk mesteparten av tiden var det masse sang og musikk der. Melodiene klang mellom små hus som minnet en om små spanske byer der gatene var trange, men inspirerende og en kjente solen i nakken og i ansiktet og fikk fregner på nese og kinn hvis en således var disponert. Videre var det som en sitring i luften, slik at når musikken kanskje plutselig manglet så var det likevel lovnaden om at det ville dukke opp musikalske gleder før en ante det. Det var hele tiden dette budet om forventning og magi og tryggheten en kunne føle på at det var musikk mellom alle linjer og over alle tak, at musikken i bunn og grunn var det aller sikreste av alt. Eventyrlig bant musikken et nett mellom høy og lav, ung og gammel, uavhengig av hudfarge, legning og religion, bant dem alle i Sangtopia sammen i et felles nettverk og en følelse de alle delte av å være deler av et musikalsk puslespill som de nesten ikke ønsket at skulle gå opp siden det å pusle med alle bitene var så gøy. Slik var det og det fine var at alle i Sangtopia egentlig var sanger i menneskeform, sanger som en gang skulle forlate Sangtopia for et år og bruke det året til å være litt som en muse for den utvalgte personen de var sang til.

 

Det skjedde nemlig en gang i blant at en person og en sang klikket, hadde det så fint i sammen at det ble som et streif magi eller en regnbue komplett med gryter med gull etter en regntung og grå høstkveld. Og hver sang som dro til menneskenes verden fikk lov til å være en veileder og en guide for et år, få innblikk i en skjebne og dele drømmer, tanker, ord med sin person som fantes der ute; kanskje under et eiketre under et inspirerende spill over skyer, en person som ikke visste det, men snart ville oppleve sin egen personlige metamorfose i form av en sang i menneskeform som kom inn i dens liv, pratet og ble kjent med denog hjalp den videre. Da ble denne personlige sangen den som muligens hjalp deg ut av skallet du kanskje hadde lukket deg inn i, den som viste deg åpningen og kunne få klemt fingrene dine såpass langt inn at resten av åpningen sånn omtrentlig gikk av seg selv. Det var med andre ord en viktig jobb og ikke noe å skimse av, en jobb passende for kongelige og astronauter og generelt inspirerende personligheter med musikken i hjertet og drømmen om å hjelpe like i nærheten. Og en av disse sangene skulle straks dra, hadde pakket koffert og opp til flere klesskift og bøker skrevet av Sangtopias mest fascinerende forfattere, deriblant bøker med titler som ‘Noe litt merkelig vi kaller ensomhet’ eller ’10 % melankoli blant duften av vanilje’, med andre ord bøker som nok lød like filosofiske og flytende som de var. Denne sangen var en av de sangene som gjorde seg best om den var spilt på piano, men også kledde ukuleler like bra som iskrem passer å spises på varme sommerdager. Hun hadde noe flytende ved seg, noe lett, men insisterende og til og med et anstrøk av noe jazzy, en slags kul mentalitet som gjorde at teksten hennes nok var ideell å synge på utenfor en kafé mens rytmene gled mellom fortau og gatelykter og folk på gata stoppet i beundring eller generell inspirasjon, flytende de og siden sanger kan være så glidende, understrømmer og havskum og summen av talte dager, tilfeldigvis vidunderlig og deilig som en lett sommerbris på samme tid. Men det visste hun ikke, hun visste bare at hun begynte å bli klar til å dra, pakket og klar, hun visste bare at hun skulle oppleve et eventyr, et der drømmene føles et skritt nærmere og en blir del av noe mer, et eventyr som pirrer og beruser sansene, et eventyr som minner om regnbuefragmenter i taket og geniale filmer der man etterpå forlater kinosalen mens man er i transe, nærmest som om man har blitt løftet ut av realiteten og inn i noe annet. Akkurat slik var det og hun gledet seg og gruet seg samtidig, men aller mest var hun full av forventning og tenkte stadige tanker om hvor likt og ulikt alt annet Jorden ville være og hvordan hun ikke på noen måte mistenkte at mennesker overhodet hang på greip, de slo henne ikke som naturlige ‘henge på greip’-typer, selv om det der til menneskenes forsvar kan innvendes at hun ikke egentlig syntes noen hang på greip. Alt var merksnodig og fundamentalt forvirrende og en sabla miks av spørsmål; salig miks og for så vidt kanskje. Og nå ventet hun bare på øyeblikket hun ville sendes av gårde til Jorden, sitt menneske, den hun i et år skulle lære å kjenne. Hun kjente nå at hun gledet seg mer enn hun gruet seg for hun følte nemlig forventningen som kriblende og ilende samtidig og tenkte som så at inni henne bodde det tusen edderkopper som ventet på å slippe fri, en tanke som fikk henne til å vurdere å aldri spise noe mer, en tanke som igjen gikk over det øyeblikket hun så en annen sang nynne, sånt trøster. Det ville nok bli spennende og etter hvert som kvelden senket seg over Sangtopia dro hun endeligvis. Straks var en unggutt på Jorden neste stopp. Hun følte seg klar for alt.

3 kommentarer
    1. Jeg syns helt ærlig at tekstutdraget ditt er litt for tungt til å fungere som ei åpning, men det hadde vært veldig fint som noe litt lenger uti :3 Og lykke til med konkurransen!

    2. Vel, det er del av prologen, men ikke helt åpningen, egentlig er det først en beskrivelse av et kinobesøk og så det her, sånn for å presisere, men ser poenget ditt. Og takk =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg