Farvel Falkenberg

Siden sist har det både skjedd veldig lite og veldig mye på samme tid, men i hovedsak er livet det samme gamle, uten at det for så vidt gjør meg noen ting. Jeg syns i grunnen tilværelsen er ganske så ålreit for tiden og jeg gleder meg veldig til lørdag da jeg skal se “We will rock you” sammen med mamma. Musikaler er gøy! Jeg strever ellers en del med å finne tid til å skrive for det er så masse annet man må ta seg tid til, men jeg har et konsept som jeg liker ganske godt oppe i hodet nå da så det vil vel gå på et vis. Men jeg skal ikke bable så mye, men heller poste en anmeldelse siden jeg så “Farvel Falkenberg” på søndag og en person som vet hvem hun er ønsket at jeg skulle skrive hva jeg syntes. Så her er anmeldelsen som jeg avslutter dette innlegget med. God fornøyelse!

 

FARVEL FALKENBERG

 

Den siste sommeren i Falkenberg. Fem unggutter som har vokst opp sammen og nå skal starte sine voksne liv. En rolig, ettertenksom og akk så rørende film som man etterpå er virkelig glad man har sett.

 

Jeg så denne filmen fordi jeg hadde hørt at den var veldig bra, men ante ikke helt hva jeg gikk til likevel. Og dessuten er konsentrasjon ikke nødvendigvis min sterke side og det gjorde meg også litt usikker. Men det viste seg fort at «Farvel Falkenberg» er en film der jeg følte at man ikke trengte å følge med hundre prosent hele veien, jeg fikk i hvert fall uansett med meg det meste og selve essensen i filmen er jo dette med å vokse opp, dette som man til en viss grad aldri blir ferdig med og som er et tema som absolutt er interessant.

 

Og egentlig følte jeg at handlingen var mindre viktig her, i stedet er det stemningen som er det viktige, stemningen og musikken og hvordan denne filmen på mange måter er som et haikudikt, enkel og likevel mye dypere enn det man ser ved første øyekast. Og jeg skjønner at jeg virkelig må se denne filmen igjen for jeg får følelsen av at jeg vil oppdage mer og mer for hver gang jeg ser den. Dessuten har filmen triste hendelser, men likevel blir man oppløftet på slutten rett og slett fordi det aldri føles som om ting er helt håpløst. I stedet viser filmen tydelig hvordan livet har flere sider og hvordan en sommer kan romme alt fra det triste til det fullstendig lykkelige.

 

«Farvel Falkenberg» er ikke det mest spennende jeg har sett, men den er veldig vakker og jeg liker hvordan den er filmet og fotografert og er personlig ganske glad i voiceover i filmer, selv om jeg vet at det er veldig smak og behag. Skuespillerprestasjonene er også veldig sterke og man glemmer helt at det er spill, men får heller følelsen av at det bare er virkeligheten som har blitt filmet. Ellers liker jeg musikken som tidvis er inderlig fin og underbygger stemningen perfekt og jeg liker hvordan det hele er så nostalgisk, det passer siden jeg er ganske nostalgisk av meg selv. Og det minner meg igjen på hvordan dette også er en film man lett kan kjenne seg igjen i, man har alle hatt avslutninger som samtidig er nye begynnelser, man har alle opplevd ungdommens somre og kjent hvor mye de rommer. En del av meg vil også legge til at det ikke akkurat føles ille å se på en film som i stor grad består av unge gutter med meget lite klær på, jeg er ikke så veldig opptatt av sånt, men det skader jo slettes ikke 😉

 

Jeg vil dog legge til at dette ikke er en film for alle. Den er litt sånn film som man enten liker veldig godt eller ikke helt forstår seg på og den krever en viss tålmodighet selv om den bare varer knapt 86 minutter. Likevel håper jeg alle gir denne filmen en sjanse likevel for det fortjener den, ikke minst på grunn av hvor poetisk den er. Så dette er en film med god stemning som jeg vil gi terningkast 5 og en sterk anbefaling og ellers drømme meg tilbake til min barndoms somre med bringebærplukking og blomsterbuketter, boka i hengekøya på verandaen på hytta og leker i kjelleren som ofte ble funnet på av meg…

3 kommentarer
    1. Så bra at du fikk sett den, og så fint at du likte den!! Er helt enig med deg i at musikken er helt fantastisk. Filmen hadde ikke vært det samme i det hele tatt uten den. Men jeg syns faktisk at slutten nesten er udelt trist. Eller, trist er litt feil, heller melankolsk. Jeg føler egentlig ikke at den er oppløftende i det hele tatt, men som du for så vidt sier og, så får man ikke følelsen av at alt er håpløst sånn som i for eksempel Requiem for a Dream, men liksom… nei, det er noe med den melankolien, altså.
      Jeg veit ikke helt hva jeg prøver å si, egentlig. Jeg er glad du fikk sett den!

    2. Jeg tror det er fordi de spilte litt blid musikk på en måte på slutten og det gjorde at den føltes litt oppløftende tross alt for meg og uff, jeg burde se “Requiem for a Dream” snart, de bare har den ikke inne på biblioteket når jeg husker på å se etter den og jeg har en sånn aversjon mot å bestille bøker eller sette meg på venteliste av en eller annen grunn. Og jeg er glad du er glad jeg fikk sett den og at du liker at jeg likte den og alt det der 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg