We will rock you!

Rom

ti bokstaver kan romme
lattersang, himmelstøv, skyggepust

og jeg kjenner ikke latterens melodi
men skyggene puster om nettene
og himmelen har støv jeg ikke kan fange

bare drømme om i drømmer som likevel rommer alt

Jeg starter  dette innlegget med et lite dikt jeg nettopp skrev som ikke har noe som helst med resten av innlegget, men kanskje er en god begynnelse. Og ting er fint, jeg skriver på et konsept jeg liker veldig godt og i tillegg skriver jeg sanger inspirert av konseptet sånn at jeg kanskje kan prøve å skrive en musikal om det og. Dessuten så jeg en opera for første gang på fredag sammen med to kule gutter fra bloggen Teaterbloggen, et prosjekt det ser ut til at jeg skal være med på. Og min mening om operaen kan leses her: http://teaterbloggen.ipublish.no/the-rape-of-lucretia/. Ellers var jeg på MUSIKAL!!! (med store bokstaver og tre utropstegn etter for liksom å understreke hvor flott det er) i går sammen med moren min og så “We will rock you” og den har jeg skrevet en anmeldelse av som jeg like greit har tenkt å poste her. Forøvrig kan man finne en annen omtale skrevet av noen andre her: http://teaterbloggen.ipublish.no/oh-we-will-rock-you/ hvis så fremt i fall at andres synspunkter enn min skulle være av interesse og så har jeg tenkt å poste anmeldelsen jeg skrev her nå. Og med den avslutter jeg dette innlegget, men jeg vil nok blogge igjen ganske snart:

WE WILL ROCK YOU!!!

 

I 2005 var jeg på studietur til London og da så vi to(!) musikaler. En av dem var «The Producers» som jeg ikke ble helt overbevist av med en gang, men som jeg, takket være filmmusikalen og den norske oppsettingen jeg har sett i etterkant, nå liker meget godt. Den andre var «We will rock you» og den var EPISK!!! Takket være den er jeg litt Queens-fan nå og dessuten lærte jeg at jeg elsker ekstra nummer på musikaler. Jeg vil ikke at de bare skal slutte sånn helt uten videre, men ha en ekstra sang og at skuespillerne skal bukke og neie ikke bare en, men gjerne fem, seks ganger. Og ekstranummer og slikt var det til gangs så det var jo kult. Så gikk det fem år, nesten fem og et halvt og vips satt jeg klar for å se «We will rock you» igjen, denne gangen på norsk, på Folketeateret og det var en rå opplevelse, vel så bra som da jeg så den i London!

 

Du skjønner fort at musikken er høy og kraftfull, nesten litt som på rockekonserter (uten at jeg kan si noe sikkert siden jeg ikke har vært på noe særlig med konserter) og at utøverne er eksepsjonelt flinke. Ikke bare danser de og spiller som om det skulle være en lek, men stemmene deres er helt rå og bærer utrolig godt helt opp til balkongen der jeg og mamma satt og nøt hvert sekund. Man sitter med gåsehud gjennom hele greia og det var akkurat like magisk som da jeg så den i London eller da jeg så «Wicked» i London i fjor sommer. Videre er jo musikken til Queens rå og her har vi de største hitene deres som perler på en snor, fra «Somebody to love» (som jeg personlig er veldig glad i) videre til «We will rock you» og vidunderlige «Bohemian Rhapsody» på slutten (som sånn objektivt sett jo må være en av de flotteste sangene som noen gang har blitt skapt). Det er kult, det er flott og det er episk all the way!

 

Plottet er kort oppsummert at det er i fremtiden og at rock og musikkinstrumenter er blitt forbudt og da må alt reddes av drømmeren Galileo (spilt av Espen Grjotheim, som jeg først følte at hadde litt for pen og skolert stemme for rocken, men som utover i musikalen virkelig overbeviste) og den rockete og sarkastiske Scaramouche (spilt av Mari Haugen Smistad som er helt fantastisk til å synge og har sjarm til de grader, i tillegg til at karakteren hun spiller er favorittkarakteren min i «We will rock you»). Og så er det den onde Killer Queen og hennes makker Khashoggi og en del bohemer og så skjer det ting og så videre og så videre. Og ja, plottet (hvis man kan kalle det et plott) er syltynt, tynnere enn i «Mamma Mia», tynt som i musikalen «Cats» hvis det hjelper som sammenlikningsmateriale. Men på samme tid, man gir F… Hele poenget er å ha en unnskyldning til å spille massevis av «Queens»-sanger i en musikalsetting og det greies med storm. Musikken er så rå og sangene så flotte, utøverne så talentfulle og stemningen så gjennomført fantastisk at man ikke savner en mer dypsindig historie, i stedet elsker man det man får servert og forlater salen med et sterkt og suggerende ønske om å gå rett inn igjen. Forøvrig er mesteparten av musikken på engelsk (med noen unntak) og dialogen er på norsk, noe som fungerer mye bedre enn det gjør i dubbet «High School Musical»-film for eksempel, og Kjetil Indregard har gjort en utmerket jobb som oversetter (igjen jeg vil ha noe sånt som jobb, det kunne jeg seriøst solgt sjela mi for, jeg vil så sinnssykt gjerne være involvert i arbeidet med å skape musikaler på en eller annen måte). Jeg syns også at humor og dialog har blitt meget godt adaptert til norske forhold. Jeg liker ellers scenografi og sånt og særlig hvordan dette var løst da den helt fantastiske Reidun Sæther (som spilte Killer Queen) sang “Another one bites the dust” (alle som liker tv-spill ville elsket de tre minuttene, seriøst altså)!

 

Kort oppsummert, jeg har ingenting i det hele tatt å kritisere og håper alle som en tar turen til Folketeateret selv om billettene er ganske dyre. Terningkast 6!

6 kommentarer
    1. “Radio Gaga”, “One Vision”, “Killer Queen” og et vers av “I want to break free”, men det aller meste av musikken er ikke oversatt altså. Og fint at det er flott at jeg har skrevet om “We will rock you” og takk for kommentaren 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg