Til siste åndedrag

La meg se, klokka er nesten elleve på kvelden, jeg er ganske trøtt, men nekter å legge meg før klokka tolv på kvelden, jeg har fått et munnsår på leppa som har irritert vettet av meg i hele dag siden jeg har en sånn blodsmak-aktig følelse i munnen som jeg ble drittlei for mange timer siden og øret mitt verker som bare rakkern siden det klødde litt der og jeg pirka litt med en Q-tip i går kveld og var litt for uforsiktig og resultatet er “arg” og oppriktig ubehag over hele linja, jeg er ellers happy og koser meg for øyeblikket med cola siden jeg er hos faren min og han har så stort brusutvalg at man liksom bare må drikke brus. Ellers så lytter jeg til finfin musikalmusikk på Spotify og liker kvelden med alle dens idylliske sider. Og så har jeg en ny ting å anmelde da. Ja, jeg bruker bloggen nesten bare til anmeldelser for tiden, men det er ikke min feil at absolutt alt jeg opplever inspirerer meg så mye at jeg bare må skrive om det. Og jeg fant en bok som så veldig interessant ut da jeg var innom biblioteket for åtte dager siden for å levere filmer og den viste seg å være veldig interessant også og er nok en av de mest siterbare bøkene jeg har lest så langt i år.

Resten av dette innlegget skal gå bort til min omtale av denne fine boka (med seriøst mange utdrag siden denne boka var meget vakkert skrevet) og så skal jeg blogge igjen om noen dager og antakelig prøve å by på noe variasjon fra anmeldelsesbølgen jeg er i, selv om det sikkert ikke gjør noe 🙂 God fornøyelse!

 

Til siste åndedrag av Anne Swärd

 

«Født under en lykkestjerne, slik var jeg blitt fortalt historien. Noen pekte ut gaupas stjernebilde på den nordlige himmelhalvkule, jeg likte å stå på tunet med pappas brødre når de var i det humøret, det storslagne, når de kikket på stjerneskuddene og drømte seg bort, hjem, dit de egentlig hørte til. Iblant ble de nedstemte og høystemte på samme tid, og da var det bare stjernehimmelen som hjalp. Andre ganger ble de muntre og lekte at de kom fra ministeriet for tåpelige gangarter. På sånne kvelder kunne det være det samme med stjernene…»

 

Utdraget over er fra «Til siste åndedrag» og «Til siste åndedrag» var en av de bøkene som plutselig ropte etter oppmerksomheten min og som jeg nå har lest med et gryende ønske om å lese så mye som mulig av Anne Swärd (hvis navn jeg forøvrig er fan av, det høres ut som Annes wärd også, er så passende for en forfatter) senere. Her følger vi Lo gjennom oppveksten hennes, en jente som er ensom selv om hun ikke er alene der hun bor sammen med foreldre og deres søsken, besteforeldre og i det hele tatt tretten voksne rundt seg. Etter en brann på åkrene i det skånske sommerlandskapet hun vokser opp i blir hun kjent med Lukas som er seks år eldre enn henne, men som blir hennes næreste venn. Og så går årene og alt er kjærlighet og ensomhet, skjørhet og tankespill i en bok der det viktigste ikke er handlingen, men stemningen og skrivestilen.

 

Anne Swärd skaper en fortellerskikkelse i Lo som man aldri helt forstår seg på, men som en stadig fascineres av og vil følge videre. Og Lukas på sin side blir minst like kryptisk og samtidig er det noe av det jeg liker best i ettertid, at man ikke helt kjenner karakterene etter at boka er utlest heller. Det føles likevel som om man får akkurat nok fragmenter av en historie til at man vil dikte videre på det og fylle ut tomrommene med tanker etterpå. Videre er atmosfæren helt magisk. Åkre og hav, edderkoppsomre og rastløshet, alt fra følelser til landskap formidles med en eleganse og ømhet som er til å bli ør av. Det blir liksom så filmatisk og man har bilder inne i hodet hele veien, alt blir så nær deg. Og det er dette magiske ved stemningen, karakterene og menneskeligheten ved denne boka som pirrer meg, som kanskje er grunn til at dette er en bok jeg bare må skrive litt om.

 

Jeg liker som sagt skrivestilen veldig godt og jeg tenkte å poste noen utdrag fra boka som viser hvor intimt og atmosfærisk det hele er:

 

«Gutteøyne, guttehender, guttelukt. Jeg var ikke redd for ham, følelsen lignet mer den jeg hadde overfor sjøen. Den hadde ingen bunn. Så sumpete at man aldri visste om man hadde fast grunn under føttene. Ikke akkurat redd, men distrahert av at han allerede fra første skoledag sto i det ene hjørnet av den inngjerdede skolegården og så på meg som om jeg hadde noe han ville ha. Han hadde tydeligvis ikke tenkt å bare komme bort og ta det, som de andre guttene, sånn passe brutalt. Ikke han. Ingen trusler fra ham, han bare kikket. Som om han hadde all verdens tid til å vente. Øyne som sugekopper, men ikke fuktige og varme, heller reserverte og likevel insisterende. Jeg holdt meg langt unna tilholdsstedet hans, men blikket hans skar rett gjennom skolegården. Han var ensom, som meg. Nei ensommere, så ensom at ingen gadd å yppe seg mot ham. Han lot ikke til å holde seg ved gjerdet fordi han var redd for bakholdsangrep, hadde bare staket ut det området og satt på en av benkeryggene og tittet på ikke noe spesielt. Eller på meg.»

 

«Hver morgen venter jeg på ham på forskjellige steder som vi har avtalt kvelden før, ut fra et sinnsrikt system som ingen skal kunne se noe mønster i, som punktene i stjernebildene som ikke ligner noe som helst hvis man ikke på forhånd vet hva de skal forestille. Det hender at jeg står og venter under feil tre eller bak feil drivhus, dueslag, garasje, på feil bortgjemt sted ved sjøen. Men han finner meg alltid til slutt likevel. Bygda er jo ikke større enn det.»

 

«Hjernen til Lukas var skrudd sammen sånn at han ville se mønstre, hvert sammentreff fikk dypere mening. Det måtte være en helhet, usynlige edderkopptråder som samlet tilværelsens kaos. Han ville prøve å pusle sammen verden rundt oss til et bilde som hang sånn noenlunde på greip. Et bilde av hva, spurte jeg, men det visste han jo ikke ennå.»

 

«Vintermagen til Lukas hadde samme farge som det bløte skummet i vannet fra kraftverket, huden myk som poppeldun, blussende kinn, hender, lepper, jeg kjente hjertet hans… hvordan det motstrebende slo, som noe innestengt som prøvde å slå seg ut. Hele tiden kastet det seg mot brystkassens sprinkler. Før eller siden måtte det gi opp.

Da jeg var mindre, hadde jeg en gang slått hull i isen med en skovl for at trekkfuglene skulle komme ut. Mormor hadde fortalt at de overvintret på sjøbunnen mens de ventet på våren, og jeg var helt sikker på at de ville komme ut. Men det var jo bare eventyr, det visste jeg nå. Lukas lyttet og ristet på hodet. ‘Nei, Lo,’ sa han, ‘det fins ingen eventyr.’»

 

«Som familie var Gábriel alt Lukas hadde, og det er vel nesten en slags kjærlighet, selv om jeg aldri så noen varme mellom dem. Kulde, distanse og voldsomme krangler var alt samværet deres lot til å bestå av. Og på sett og vis var det dette ‘nesten’ som gjorde det ekstra smertefullt. For en gang iblant var det øyeblikk av kontakt, et smil, et blikk som lot ane at under andre omstendigheter, i et helt annet liv, kunne det ha vært en nærhet der.»

 

«Du vet at det har kommet en fremmed til bygda hvis han går av toget litt i sakte film som den siste av passasjerene og lar blikket gli bortover perrongen mens han myser mot det merkelige lyset som sånne perronger alltid er badet i, før han setter ned bagasjen på bakken og plutselig får noe utbrent i blikket. Han har ikke kommet ennå, han vet ikke engang at han er på vei til bygda vår ennå, først må vi sette inn en annonse. Det gjelder bare å overtale Lukas.»

 

«Det er med stupdykkende rovdyr som med stjerneskudd, du kan ønske deg noe i samme øyeblikk som du ser dem. Jeg lukker øynene og mumler ønsket mitt stille inn i de svette lokkene i nakken til Lukas. ‘Hva?’ ‘Ikke noe. En hemmelighet.’»

 

Slike setninger er boka krydret med og jeg har litt lyst til å sitere i vei i timesvis siden det er så vakkert skrevet, en slik detaljrikdom og sårhet at en kan bli betatt av mindre.

 

Og likevel er det ingen perfekt bok, den er til tider litt for langsom og stillferdig, nesten litt kjedelig. I tillegg er det litt sånn en bok som på overflaten er nydelig, men hvis man graver etter essensen føles det mer tomt. Men om det er tomt så er det en vakker tomhet, en intens og rørende tomhet som gir deg en sterk leseropplevelse uansett. For det fortjener «Til siste åndedrag» (som er alt annet enn klisjéfylt til tross for tittelen) terningkast 5 og en varm anbefalning 🙂

4 kommentarer
    1. Elsker bøker som man bare vil sitere fra hele tiden. Den siste jeg leste som jeg ville sitere mye fra var faktisk Candace Bushnells ‘Carries dagbok’. Ja, haha, det er hun som har skrevet bøkene som Sex and the City er basert på. Lol, men jeg synes faktisk hun er en god forfatter, og hun hadde veldig mange bra poeng i ‘Carries dagbok’.

    2. Ja, sånne bøker er vidunderlig <3 Og jeg har faktisk ikke sett noe på "Sex and the city" (kom aldri helt inn i det, men det er vel smak og behag), men jeg er nysgjerrig på den "Carries Dagbok", hørt mye om den. Ellers takk for kommentaren =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg