Rose, løvetann og forglemmegei :)

Noen mennesker er som roser, går gjennom livet med en verdighet og har nesten noe
kongelig ved seg, noe som gjør at man vil beundre dem uten en gang å vite helt
hvorfor. De kan være høye eller lave, men har uansett noe ved seg som gjør at
det ser ut som om alt kommer enkelt til dem, som om de lever i en verden der de
aldri trenger å balansere, men vandrer i trygt farvann. Selv skyggene deres virker
lengre, stemmene deres bærer godt uten å bli det spor skrikete og når de har forlatt
et rom ligger ekkoet etter dem igjen selv timer etterpå. Men de har torner, under
all sikkerheten de utstråler ligger det en tanke om at de aldri vil strekke til
om ikke de er perfekte, de klarer ikke å gi mindre enn hundre prosent, takler ikke
å tape, føler seg som små barn i en alt for stor sandkasse med en gang de har et
problem for da skjønner de ikke hva som skjer. Det er meningen at verden skal gi
mening og når den ikke har det lurer de på om noe har gått feil i verdensprogrammeringen
eller noe sånt og alt føles rart og uvant. Og de har altså disse tornene, redselen
for å slippe noen for nært inntil seg, en redsel som dypest sett bunner ut i skrekken
de ikke kan gi navn til, skrekken for å bli forlatt. Det er enklere å holde ting
mer på avstand for da er alt lettere, tryggere, verden spinner videre og alt
fungerer. Og i mellomtiden virker de som roser, flotte og inspirerende, skjønne
som solnedgangen og bilder fra Renessansen, så praktfulle at man lurer på hvordan
de kan være jordiske for de virker som noe bedre, mer kultiverte, mer dypsindige.
Noen mennesker er som roser og de går man aldri forbi.

Bilde funnet her: http://weheartit.com/entry/7897898

Noen mennesker er som løvetenner, går gjennom livet med en usikkerhet, en redsel
for at de ekle ordene skal stemme, ordene om at de er ugress og ikke verdt noe.
Og de virker ikke så storslåtte ved første øyekast, uansett høyde så har de noe
alminnelig ved seg og glir lett inn i mengden og de føler seg kanskje av og til
som ugress, noe som bør fjernes. Samtidig har de en trygghet de ikke nødvendigvis
kjenner til selv en gang, noe som rosene misunner innerst inne, noe som valmuene
og liljene beundrer, noe som er viktig. De er seg selv 100 prosent. Kanskje tenker
de på å late som av og til, men de gjør det aldri, ett eller annet punkt på veien
lander de alltid på den konklusjon at det nok er best å være seg selv. De bruker
ikke så mye sminke, tar seg ikke lang tid til dusjing og å pynte på håret sitt
og tenker at det kanskje er fordi de er late, når sannheten er at de ett sted
underbevissthetsmessig føler at den de er naturlig burde holde. Og det er nok for
alle som elsker dem for de som er løvetenner blir alltid elsket av flere enn de
tror. De som elsker løvetennene ser de strålende smilene deres der øynene er
involvert, de ser glimtet i øyet og den nesten barnslige fascinasjonen løvetennene
legger for dagen når noe interesserer dem. Løvetennene er så ekte, så levende og
uansett om de elsker film, musikaler, bøker eller sport så går lidenskapen så dypt,
er så tilstedeværende at det er løvetennene selv som blir fascinerende. Og videre
har de alltid denne optimismen, uansett om de har en dårlig dag der alt går til
helvete, uansett om de er fylt med dumme tanker om hvor patetiske de er, uansett
så går det over. De bryter seg frem gjennom asfalten, prøver på nytt og har kanskje
mest mot av alle siden de bryter så mange terskler for seg selv for løvetennene
er kanskje de mest bekymringsfulle og usikre av alle og likevel tar de sjansen.
Det er kanskje litt derfor de er så vakre. De er seg selv og er tross alt optimister
når alt kommer til alt. Noen mennesker er løvetenner og de går man av og til forbi.

Bilde funnet her: http://weheartit.com/entry/7558692

Noen mennesker er som forglemmegei, dypest sett livredde for å glemmes. De takler
dette forskjellig, noen forglemmegeier gjør så mye ut av seg at folk er nødt til å
huske dem, sprudler over, kler seg i masse farger og snakker høyt for at alle skal
få med seg alt de sier. De prøver å ikke være seg selv fordi de er overbevist om at
den de egentlig er ikke er noen folk vil ha lyst til å bruke tid på, men en de vil gå
forbi. De følger nøye med på avisene for å være oppdatert, for å ha noe å prate om
og leser og ser mye film fordi det gjør samme nytten og de elsker å ha mennesker rundt
seg selv om de alltid føler seg like usikre på hvordan de bør oppføre seg siden det
er uskrevne regler som det ikke står om i bøkene, men som man må finne ut selv og
å finne ut disse reglene kan være vanskelig av og til. Andre forglemmegeier er mer
beskjedne og stillferdige, med de roper det samme som de mer utagerende forglemmegeiene,
de bare hvisker det i stedet. De er forsiktige, usikre og følsomme, men alltid snille
og hyggelige og er sånne mennesker alle liker, men som man kanskje ikke tenker så mye
over i ettertid. Likevel hvisker de stillferdig “ikke glem meg” etter hvert møte med
dem og i deres verden er det å hviske akkurat det samme som å skrive bare med mye mindre
lyd og en skjør tanke om at det kanskje vil komme frem likevel. Uansett om de gjør
mye eller lite ut av seg er i alle fall absolutt alle forglemmegeiene trygge på at de
ønsker å bli husket så de driver alle på med noe som en dag skal bli en roman eller
en film eller et maleri for å sikre at de etterlater noe etter seg. De stoler nemlig
ikke på at de er verdt å huske bare for den de er til tross for at de jo er vakre
mennesker, usikre og forsiktige ja, men med et godt hjerte og en uselvisk holdning
til alt, dette sammen med løvetannens fascinasjon for de små ting i livet og den
roseaktige tanken de innerst inne har alle sammen om at de tross alt fortjener å bli
husket. For det må være noe ved dem som de likevel syns er verdifullt når deres bønn
er “glem meg ikke” tross alt. Noen mennesker er forglemmegei og de går mange forbi,
men jeg stopper.

Bilde funnet her: http://weheartit.com/entry/801647

Og til den forglemmegeien som roper som høyest og gjør mest ut av seg vil jeg si
at den ikke trenger det, samtidig som jeg vil spørre den mest beskjedne forglemmegeien
om å rope høyere for når folk først legger merke til den så vil de skjønne at denne
forglemmegeien er verdifull, for her har vi en sårbar drømmer som er der uansett og
alltid er klar for å lytte, innerst inne vil den bare at folk skal vite at den er det
for å lytte til stillheten kan føles så uendelig mye tommere. Til løvetannen som ikke
ser hvor flott den er, men føler seg som et ugress, som noe som ikke betyr noe vil jeg
si at den er vidunderlig. At den er seg selv så mye at man ikke kan unngå å elske den og
at den minner om sommerdager da løvetannfrø ble blåst utover universet og fløy av
gårde som små piloter på storslagne eventyr over en og annen blomstereng. Jeg vil fortelle
løvetannen at barnsligheten ved den får meg til å smile og se magien i det hverdagslige,
i de små øyeblikkene som for noen bare er øyeblikk, men som kan være så utrolig mye mer.
Og til rosen vil jeg si at det perfekte er overvurdert, kjedelig til og med og be om å
ta det med ro og prøve å tro på at den er viktig uansett. For vi er alle til en viss grad
både roser, løvetenner og forglemmegeier og vi er med andre ord ekte, storslagne og noe
som ikke bør glemmes. Og om vi vet det så føles alt mulig og vi kan gå dagen i møte
med et løvetannsmil, en forglemmegeisjarm og en roseholdning og se magien i det.

Og en og annen blåklokke vinker til oss mens vi går…

(Alle bilder er altså funnet på weheartit.com der det er masse vidunderlig vakre bilder som inspirerer og er vakkerhet å se på. Forøvrig er det lite spennende å melde, men jeg håper dette interesserte folk og ga dem en god stemning og var tankevekkende på en fin måte. Ha en fin dag alle sammen =D <3)

6 kommentarer

Siste innlegg