Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men du burde ikkje la være å se den musikalen jeg nå skal bable om =D

Jeg fant i stad ut at det er mulig for meg å gå innom et bibliotek bare for å levere filmer og bøker og forlenge en bok uten å låne noe nytt. Heia meg! Nå for tida har jeg så mange bøker liggende rundt omkring på rommet mitt som jeg ikke har lest at jeg, når jeg er ferdig med den boka jeg leser på nå, virkelig burde lese dem. Ikke minst fordi jeg har en stadig voksende liste med bøker jeg har dødslyst på inne på Amazon.com (å lage ønskelister der er gøy!) som jeg har tenkt å bestille som tidlig bursdagsgave fra meg til meg i slutten av mai og når den tid kommer har jeg forhåpentligvis lest såpass mange av de uleste bøkene på rommet mitt at jeg kan forsvare innkjøp av mange nye bøker. Ellers så har jeg vært på kino og kafé i dag og i går var jeg på musikal og sistnevnte har fått meg til å skrive en anmeldelse som resten av dette innlegget skal brukes på. Så da setter jeg i gang:

 

Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje

 

«I love you, you’re perfect, now change» (manus og tekster: Joe Pietro & musikk: Jimmy Roberts) ble første gang satt opp off-Broadway i 1996 og er i følge Wikipedia den off-Broadway musikalen som har spilt lengst. Og nå har den kommet i norsk versjon (oversatt av enda en person jeg vil ha jobben til, nemlig Ola E. Bø, det første jeg sjekker i programblader til musikaler er alltid hvem som har oversatt nå, sikkert fordi det høres så gøy ut) og den har jeg sett siden jeg vant billetter (hei, flaks, fortsett å virke når det gjelder musikalpremierer pliiis). Det jeg sitter igjen med akkurat nå er positivt nok lysten til å se «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje» (som denne musikalen altså heter på norsk) igjen =D

 

«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje» har en noe omstendelig tittel, men det er ikke noe omstendelig ved stykket, snarere er det en ganske perfekt teateropplevelse som tar for seg mange temaer i kjærlighetens mangsidige landskap. Og jeg vil presisere at dette er en musikal som passer for absolutt alle, uansett hvilken formening man i utgangspunktet har om musikaler siden dette ikke er en typisk musikal, i stedet er det vel heller det jeg har hørt blitt betegnet som «Musical Revue», en forestilling der hver sang forteller sin egen historie, men så er det en rød tråd som binder alt sammen. Og temaet som binder alt sammen her er altså kjærligheten og det var også det som var det største hinderet for min opplevelse siden jeg ikke har så mye erfaring med kjærligheten på noen som helst måte. Jeg har aldri hatt kjæreste, aldri kysset noen og bare vært virkelig forelsket en gang og jeg vet jeg er ung og sannsynligvis vil alt sånt komme etter hvert, men når man mangler erfaringen med kjærligheten får man naturlig en distanse til stoffet. Samtidig stanset ikke dette meg fra å like denne musikalopplevelsen innmari godt for alle har et forhold til kjærligheten, om man ikke har opplevd den så har man erfart den i musikaler, filmer og bøker og ikke minst tenkt mye på den.

 

Og her utforskes kjærligheten fra første daten til siste forholdet, fra småbarnsfamilier til vennskap som blir til noe mer, fra ønsket om å bare ha en armkrok å ligge inntil om kvelden til utfordringene det byr på å se en tåreperse på kino. Og hele veien med lekende, smarte tekster og flotte melodier og både tekstmessig og melodisk sett er dette en perfekt opplevelse. Ikke minst har vi tre musikere som fysisk kan sees på scenen hele tiden, noe som gjør stemningen desto mer intim og magisk og det spilles piano og fiolin (to instrumenter jeg personlig har en forkjærlighet for lyden av) og alt underbygges av flotte sangstemmer. Vi har for eksempel Teodor Janson, en skuespiller jeg ikke hadde særlig kjennskap til i utgangspunktet, som byr på de mest humoristiske øyeblikkene. Han er den som underholder mest og synger i tillegg godt med en sterk og klar stemme som bærer melodier og tekst på en utmerket måte. Videre har vi Heidi Gjermundsen Broch som briljerte i «Next to normal» og også her viser at hun er en bortimot perfekt skuespiller fordi hun synger veldig bra, men enda viktigere: hun er så overbevisende, man tror så veldig på henne uansett hvilken rolle hun gestalter og glemmer at det er teater, dessuten utstråler hun veldig det at hun elsker det hun gjør og det er jo et pluss. Så har vi Heidi Ruud Ellingsen som synger kjempebra og som i tillegg er veldig pen, hun tror jeg vil ha en veldig lang og innholdsrik skuespillerkarrierre altså. Min favoritt var dog en annen i dette firspannet av talenter og det er nemlig Jon Bleiklie Devik som jeg ikke en gang hadde hørt om før jeg så ham i «Next to normal», men som jeg nå syns burde dukke tilfeldig opp i alle musikaler jeg ser. Han har nemlig den evnen at han underspiller på en flott måte, han synger godt og spiller godt, men virker så avslappet og komfortabel i det han gjør at man liksom ikke tenker over det, det føles bare naturlig. Det minner meg om skrivestilen til noen av mine favorittdiktere på Skrivebua og musikken til Sara Bareilles, hvordan noen virker så som skapt for det de gjør at man blir litt betatt av det.

 

Kort oppsummert, alle de fire skuespillerne overbeviser og det er jo en fin ting i en musikal som gir deg et smil om munnen opptil flere ganger grunnet oppriktig morsomme stunder. Samtidig er det også mer såre og triste øyeblikk og man har både tårer i øynene og et smil lekende på leppene når man forlater salen etter en hel del klapping. Og jeg elsket scenen på kino eller den rørende sangen Heidi Ruud Ellingsen synger etter at hun har invitert en fyr hjem til henne på Taco-date, for ikke å snakke om da Heidi Gjermundsen Brochs karakter skulle lage nettdatingprofil, en monolog av den typen der man ler massevis, samtidig som sårheten hele tiden ligger under overflaten og det skapes en karakter man vil følge videre etterpå. Det er med andre ord mye flott her.

 

Samtidig er det ikke helt perfekt. Hovedproblemet mitt med musikalen var jo at jeg ikke har de nødvendige referansene til å få en fullkommen opplevelse og det er jo ikke stykket sin feil. Jegsyns jeg også at det var litt variabelt for noen øyeblikk her var herlige, men noen andre falt jeg ikke helt for. I tillegg så er ikke dette den musikalen der man går syngende ut av teateret på samme måte med for eksempel «Spring Awakening» (der man har dilla på «Føkka for godt» i dagevis etterpå). Og likevel skal det godt gjøres å ikke forlate teateret uten å føle seg strålende fornøyd og det fine er at min liker det bedre og bedre etter hvert. Det er jo noen bøker som er sånn at man liker dem litt når man er ferdig med dem, men så når man tenker over ting nøyere etterpå og skriver anmeldelse for moro skyld eller noe sånt så tenker man «nei, faen heller, dette var jo ikke litt bra, dette var skikkelig bra». Og litt sånn er det nå med denne musikalen grunnet en strålende opplevelse av alt fra musikken til skuespillet og videre til stemningen som var herlig hele veien. Så terningkast 5 og en varm anbefaling fra meg =D

 

 

5 kommentarer
    1. Bare overskriften fikk meg til å bli intrisert i musikalen. Synne jeg ikke bor på Ås for da tror jeg at jeg hadde blitt med deg,Men noen ganger går amn glipp av noe i livet mot noe annet fantaisk. Ja jeg mener hopping. Ellers var det en fin kometar på bloggen min for en stund siden, jeg likte den. Takk for den.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg