Jørgen + Anne = sant (et innlegg som hovedsaklig brukes til filmanmeldelsesmoro)

Ny uke, mer hverdagsliv og jeg kjeder meg litt, men egentlig så har jeg det jo mest fint. Og nå har jeg funnet ut at Philibert er et episk navn siden det dukker opp som navnet på den desidert mest geniale karakteren i boka “Samman er ein mindre aleine” så det er jo bra. Og så har jeg fått en ny fetter nå, Marius, som jeg skal treffe i morgen antakelig. Personlig hadde jeg andre navneideer som jeg stemte mer for, men jeg begynner å innse at de fleste ikke er så glad i mer spesielle navn som for eksempel Melchior som meg og Marius klinger jo fint da, det er litt melodisk på en måte og det er gøy. Og uansett er det fint med nye familiemedlemmer 🙂

Ellers så nevnte jeg i det forrige innlegget mitt at jeg hadde vært på kino og den filmen jeg så har jeg anmeldt på filmfront, men jeg tenkte å like greit poste denne anmeldelsen her og bare for moro skyld. Så, here it goes!

Jørgen + Anne = Sant (en veldig skjønn film)

 

Jeg sitter i en kinosal som hovedsaklig består av barnefamilier med unger som småprater hele filmen igjennom og liknende og like fullt er jeg helt fornøyd nitti prosent av tida. Når man ser «Anne + Jørgen = Sant» er man nemlig det.

 

Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til boka i utgangspunktet. Jeg husker at jeg leste den da jeg var sånn i tolvårsalderen og at jeg for så vidt likte den, men det var på en måte det. Like fullt ble jeg interessert da jeg leste om filmen for med perler som «Little Manhattan» i tankene og tanken «å, så fint» da jeg så traileren så virket det som en fin film, ikke minst med tanke på de gode kritikkene. Og denne filmen er rett og slett veldig fin.

 

Her møter vi tiårige Anne som skiller seg ut og ikke er som de andre jentene i klassen, som føler sterkt og intenst og ikke bryr seg om slike kjærestegreier. Så starter Jørgen Ruge i klassen og kjærligheten slår til med full kraft. Problemet er bare at pene Ellen i klassen som har spilt i shamporeklamer også liker Jørgen. Iik, drama!

 

Helt seriøst så er det veldig søtt med tiåringproblemer fordi alle har vært ti år en gang og det absolutt er mulig å være forelsket selv om man bare er ti år, kjærligheten har ingen alder. Og dette er rett og slett en perle av en film, søt, dramatisk, spennende og oppriktig interessant hele veien og perfekt nok passer den for alle. Det er en sånn film som barna vil elske, men også foreldre, ungdommer og unge voksne som meg som om ikke annet kjenner seg igjen i det å være litt annerledes fra de andre jentene i klassen, men ha en trofast bestevenninne som er der. Og Anne, fortellingens hovedperson, er en karakter det er lett å relatere seg til, en veldig menneskelig, følsom person som blir nydelig spilt av unge Maria Annette Tanderø Berglyd, en ung skuespiller som virkelig burde spille i mange filmer siden hun er flink og har et sånt herlig uttrykksfullt ansikt som sier så mye selv der ordene mangler. Her har vi karakterer man blir engasjert i og unge skuespillere med masse sjarm og følelse og det er så godt gjennomført at opplevelsen blir helhetlig fin.

 

En annen ting jeg personlig likte veldig godt er at denne filmen ikke er så typisk barnefilm som mange andre filmer. Mange barnefilmer har det problemet at de undervurderer målgruppen sin og tror ting må være så barnslig bare fordi det er barn som ser på. Andre igjen er overdrevent pedagogiske og snille eller for unyanserte. «Jørgen + Anne = Sant» gjør ikke noen av disse feilene. Karakteren Anne for eksempel gjør mange feil og man har sympati med henne hele veien. Og filmingen er nydelig i et skjønt landskap som man blir litt betatt av, fotografiet er fantastisk og det er en sånn film med det magiske ved seg som gjør at absolutt alle kan finne noe å elske. Det er ikke bare en god familiefilm, det er en god film uansett og jeg skal nok kjøpe den når den kommer på dvd for såpass bra er det. Dessuten er det nok av humor som fantasisekvenser Anne ser for seg når hun svitsjer gjennom kanaler og ser litt av «Paradise Hotel» eller shamporeklamen til Ellen. Filmen har i tillegg en bihistorie om Helga som visstnok skal gå igjen i huset Jørgen flytter inn i og denne bihistorien gir historien et ekstra lag.

 

Filmen mangler noe som ville løftet den til en terningkast seks-film, men den får en sterk femmer og en varm anbefalning og med all dramatikken i Tokyo og Libya og så videre og så videre føles det i grunnen ekstra deilig å sitte i en kinosal og se problemene til tiåringer, det er så deilig og se filmer som gjør en optimistisk når avisene stadig prøver å få en til å miste troen på happy endinger.

 

Så, ja, denne filmen er vel verdt billettprisen og vel så det, uansett alder 🙂

4 kommentarer

Siste innlegg