Popsongar =D

For tiden merker jeg at jeg har et sånt humør som svinger på sekundet. Det skal så lite til for at jeg blir stressa eller på gråten eller megafrustrert, samtidig som det skal akkurat like lite til for at jeg skal smile mitt bredeste glis og stråle som sola på en spesielt god dag. Og det er litt spennende og også irriterende til dels og aller mest så vet jeg ikke helt hva jeg mener, jeg bare er i rart humør og tar det som det kommer. Men akkurat nå er jeg tilfreds. I skrivende stund drikker jeg cola og tenker på mine finfine planer for helgen. Det er nemlig Dansens Dager eller noe sånt og jeg veit ikke så mye om det, men det innebærer diverse arrangementer rundt omkring som har med dans å gjøre. Videre skal jeg bruke en 500-lapp til mulig bokshopping og dra på kafé og ha det koselig reint generelt. Det blir fint!

Og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde en bok som jeg leste i påskeferien som var episk.Og her snakker jeg om “Popsongar” av Frode Grytten:

Popsongar av Frode Grytten ? En nydeleg bok

 

Toget har stansa på din stasjon, og eg blir sitjande.

 

Det er en begynnelse jeg har hørt om flere ganger, men først nå har jeg lest novellen den er hentet fra, lest hvilke ord som følger denne enkle setningen som setter alt så fint i gang og blir sittende fast som et fint minne så lenge etterpå.

 

Jeg blir sittende. Ute er det varmt og jeg er i syden og det er onsdag og jeg har begynt på boka «Popsongar» for noen dager siden og nå leser jeg den ferdig. Sitter på en solstol og blir betatt av kjærleiksnoveller skrevet av Frode Grytten, noveller som er så vakre og siterbare at jeg bare smiler når jeg legger boka fra meg til slutt og kan sukke henført med en vemodig følelse av at det nesten er trist at alt er forbi, en tanke om at jeg vil lese mer.

 

«Popsongar» består av 24 timer, 24 steder, 24 sanger og 24 historier og er en veldig original novellesamling og også en veldig fin novellesamling. Alt er skrevet på bedårende nynorsk som gjør at man teknisk sett burde skrive om den på nynorsk også, men jeg er alt for elendig i nynorsk til det. Men det er i hvert fall vakkerhet over hele linja.

 

Vi har novellen om mannen som likner så mye på en forbryter at han blir forbryter selv og vi hører om verdens lykkeligste mann og masse mer og alt sammen er det utrolig fint skrevet og gjør lesningen til en utrolig tilfredsstillende opplevelse. Og nå tenkte jeg å sitere i vei littegrann for å vise litt av grunnen:

 

Eg stryk deg langs nakken og ned ryggen. Eg tenker på at også alle kroppsdelar har bestemte namn. Hypofyse. Kragebein. Eggstokkar. Hjartekammer. Nasemuslingar. Her er Riva del Garda, tenker eg. Der er Napoli. Der er Oporto. Reno. Tallin. Eg stryk over Hyannisport. Eg kjærteiknar Etaples. Eg kyssar Rio Negro. Eg klatrar opp Nautgardstind. Swim-Two-Birds! Khaibarpasset! Yellowknife! Hovudet mitt nynnar deg. Du er tjuefire byar på ein gong. Eg vil reise i deg, bli borte i deg. Ei tunde under parkeringsplassen. Eit kyss under ein viadukt. Fingrane langs ein forlatt jernbanestasjon.

 

Ein bassgitar i brystet, ein streit song i kroppen, ein popsong, ein pønkesong, ein treakkordars-song, ein treminuttssong som aldri skal ta slutt. Gå med meg. Gå med meg. Gå med meg.

 

Det er som om fingeren min på glaset er ein stift, og verda der ute tar til å svinge som ei vinylplate.

 

Det er som om dufta av håret hennar heng igjen i bussen heile dagen. Som om ein del av henne blir tilbake etter at ho har gått av, som om ho blandar seg med denne brisen av sveitte, diesel og eksos.

 

Eg satt bak rattet og hørte den songen som får hjartet mitt til å banke litt raskare. Og eg tenkte at bestemte songar kan du nesten ikkje spele, du har spelt deg før, og du bør helst ikkje spele deg igjen. For når du speler dei igjen, er det som om du leikar med lykka. Du har sikkert hørt dei, du også? Sånne songar som er så fulle av lykke at det burde settes åtvaringsskilt på dei.

 

Det er rart, plutselig hører du ei stemme som er di eiga. Sjølv om det er ein anna menneske som syng, så syng denne andre personen med di eiga stemme. Sånn er det med David Sylvian.

 

Utsikta er bitte litt annleis, med ein annan vinkel, som om hennar eiga leiligheit har tatt eit steg til venstre.

 

Man leser «Popsongar» og er på reise i en verden av kjærleik, fin musikk, vakre setninger og en melankolsk stemning som sitter igjen som et ekko fortsatt nå, flere dager etter at jeg leste boka ferdig. Og jeg sitter og tenker at det vil jeg, formidle følelser og kjærleik og alt med en slik trygghet, kunne skrive noe som betyr noe. Frode Grytten kan tydeligvis dette meget godt og jeg er henført og gir terningkast seks og anbefaler «Popsongar» på det sterkeste.

 

Toget har stansa på din stasjon, og eg sitter fortsatt…

 

1 kommentar
    1. Inga bok, eg nokon sinne har lest, har vert så vakker som poppsongar er. Eg anbefalar deg å lese novellene “sjuk av lykke” og “prinsessa av burundi”, henta i novellesamlinga “sjuk av lykke” (heile boka er så inderleg flott, igrun) av Frode Grytten. Dei er umåteleg vakkre, dei óg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg