The Evolution of Bruno Littlemore

Siden sist har land jeg ikke likte sangen til gjort det skremmende bra, sanger jeg elsket gjort det skuffende dårlig, sanger jeg hadde veldig sansen fått super plassering og en helt grei sang vunnet Grand Pri og jeg kan nå begynne å tenke på helt andre ting. Som bøker. Det tenker jeg for så vidt på uansett, men denne måneden har vært veldig fantastisk bokmessig sett og i dette innlegget skal jeg ta for meg en av bøkene som er grunnen til det, en bok som jeg er veldig imponert over rett og slett. Og jeg setter i gang med en gang like godt (og så lar jeg det avslutte dette blogginnlegget i tillegg til å være sentrum for det og vil nok ellers blogge igjen på tirsdag eller onsdag):

 

The evolution of Bruno Littlemore ? anmeldelse

 

«What is poetry but the shadowplay of consciousness»

 

Sitatet overfor er hentet fra boka «The Evolution of Bruno Littlemore» av Benjamin Hale og viser til fulle det dypt poetiske ved denne særdeles velskrevne boka. For dette er en utrolig bra skrevet bok, språket er intellektuelt og samtidig vakkert og man sitter hele tida og føler seg innmari smart mens man leser i vei om det fascinerende livet til Bruno Littlemore; en meget artikkulert chimpanse.

 

Ja nettopp, en chimpanse. Dette er utradisjonellt nok en bok som fortelles av en chimpanse-fortellerperson som lærer seg å snakke og blir ganske så obsessed med å leve som et menneske. Og så forteller han om livet sitt fra han blir født i en dyrehage, videre til år under observasjon på et laboratorium mens han bor hos Lydia Littlemore som han forøvrig er innmari forelsket i. Etter hvert utvikler det seg også ekte følelser mellom mennesket Lydia og chimpansen Bruno og de har for eksempel sex og sånt. Dvs. Denne boka er ganske syk.

 

Men det er noe med hvordan Benjamin Hale formidler denne historien som får det hele til å virke helt naturlig, som om det ikke er noe som helst merkelig ved en kvinne og en chimpanse som elsker hverandre og det liker jeg. Dessuten er det igjen dette med språket. Det er et klassisk og modent språk og samtidig er det veldig vakkert med nydelige formuleringer som bidrar til at man sitter og nyter opplevelsen av å lese denne boka.

 

Samtidig så er det ingen perfekt bok. Det er på en måte noe av det jeg liker best med den, det at den ikke er perfekt for det gjør den mer menneskelig. Og de tingene som gjør den så menneskelig på denne måten er at man egentlig ikke har så utviklede karakterer. Eller rettere sagt, Bruno er jo utviklet så det holder og en av de mest levende skikkelsene jeg har lest om i en bok på lenge, men alle de andre karakterene er mer todimensjonale. Lydia for eksempel, Bruno forteller alt av detaljer om henne og likevel vet vi egentlig ikke noe om henne sånn på et dypere plan enn utseendet hennes og at hun elsker Bruno. Og det er videre slik at boka er litt for lang og i tillegg vier masse detaljer til alt i begynnelsen før det utover i boka blir mindre detaljert og mer det skjer og så skjer det på en litt mer klinisk måte. Men man bryr seg egentlig ikke om disse mer kritikkverdige punktene for man blir så engasjert i Bruno som karakter og denne boka er sånn sett en karakterstudie uten like.

 

Og noe av det jeg personlig likte veldig godt er hvor uforutsigbar Bruno er, han forteller hele historien, men han glemmer detaljer og kommer på dem senere og er på ingen måte til å stole på og det gjør ham særdeles interessant. Dessuten er det dette med at han ønsker å være menneske så høyt at han til og med operer nesa si for å være mer menneskeliknende, men samtidig så mangler han et menneskelig følelsesliv, noe som for eksempel kommer frem av hvordan han er litt sånn «ja og så drepte jeg en mann og sånt da, pytt pytt», nevner det i begynnelsen i en bisetning at han drepte noen før han forteller videre om noe helt annet. Han mangler samvittighet på mange måter og det er det litt gufne med dette som er mye av grunnen til at man blir så fascinert. I tillegg er det gøy hvordan Bruno er veldig glad i digresjoner. Det er et underholdende aspekt ved det hele selv om det tas et skritt for langt til tider.

 

Og hele boka er så filosofisk og dypsindig og sier så mye om hva det betyr å være et menneske og det er vel mest derfor jeg elsket den. Dessuten er det jo en enormt ambisiøs historie og jeg elsker den aller mest for det og håper virkelig Benjamin Hale skriver mange flere bøker for å skrive bra det kan han definitivt.

 

Terningkast 6 og jeg avslutter med en siste setning fra denne boka som viser dens episkhet!

 

«Because Lydia was my capital-O Only capital-L Love, or at least the Only Love I would ever dare to capitalize» (<3 på den setninga, seriøst <3)

 

8 kommentarer
    1. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk, nei. Synd i grunnen, jeg liker veldig godt å lese ting på engelsk, men den hadde fått et større publikum hvis den ble oversatt.
      Og takk for kommentar!

    2. Jeg har skrevet om lettere og tynnere bøker også altså, men de bøkene jeg liker best bare har det med å være over 300 sider lange, sånn er det bare 😉
      Og jeg elsker å være bokorm! =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg