Et innlegg der jeg forteller om hvorfor jeg er heldig og hvorfor jeg er patetisk og generelt sett deler mye av meg selv…

Heisann, gratulerer med dagen og hurra for 17. mai =D Jeg har allerede fått mye ut av dagen og det er jo fint. Samtidig har jeg tenkt mye i det siste og her tenkte jeg å være litt personlig for det er en hel masse som jeg aldri prater om på bloggen min og jeg burde egentlig prate om alt sånn at dere blir virkelig kjent med meg og alle mine sider. For sannheten er at jeg på mange måter er en kombinasjon av veldig heldig og innmari patetisk…

Grunner til at jeg er patetisk

Jeg har aldri vært så veldig skoleflink. Heller ikke elendig, men mer midt på treet med karakterer som har spent fra to (matte og naturfag) til fem (tegning og kunsthistorie) og ellers har vært mest treere og firere. Likevel føler jeg at skolen gikk veldig greit frem til jeg startet på videregående, noe som kan ha noe med at jeg gikk på Steinerskolen og det for min del var en skole jeg elsket fordi det var kreativt og interessant og jeg føler at det var veldig åpent for å være seg selv fullt og helt. Så startet jeg på tegning, form og farge på videregående og ting gikk greit, men jeg syns det var vanskeligere å komme inn i det sosiale miljøet og var mye barnsligere enn alle klassekameratene mine. Men første klasse gikk veldig fint likevel, mest fordi jeg hadde en venninne jeg hang mye sammen med og norsklæreren min var helt perfekt. Andre klasse viste seg derimot å bli ganske håpløst. Venninnen min hadde begynt på en annen skole, de andre i klassen var opptatt av helt andre ting enn meg og jeg strevde med proporsjoner og geometri, ting som krevde mer logiske evner og ikke var like kreativt. Og jeg strøk på en eksamen og det ble bestemt at jeg skulle bruke to år på andre klasse. Senere har det kommet frem at jeg har litt lærevansker, ingen formell diagnose, men jeg trenger litt mer tid på meg og er ikke så rask og noen ganger føler jeg meg teit på grunn av det, men mesteparten av tiden trøster jeg meg med at alle er forskjellige og at det jo ikke er noe galt med det om noen trenger litt lenger tid på seg enn andre. Og mitt andre forsøk på andre klasse gikk fint og tredje klasse gikk greit det også. Så tok jeg et år på skrivelinjen på en folkehøgskole og hadde det beste året jeg har hatt i livet mitt så langt. Deretter ble ting patetisk igjen fordi jeg prøvde meg på bibliotekarstudiet og strøk på eksamen. Jeg prøvde til og med førsteklasse på bibliotekarstudiet to ganger og likevel gikk det til helvete og stadig oftere ender jeg opp med å lure på om jeg er skikkelig dum som ikke fikk det til og mens jeg er glad for erfaringene og venninnen jeg fikk ut av tiden på Høgskolen i Oslo så er det en stor del av meg som skulle ønske jeg aldri hadde forsøkt meg på bibliotekarstudiet fordi det ga meg et høyt studielån som gjør at jeg ikke kan ta forfatterstudier eller andre studier med det første.

Og det er en annen grunn til at jeg er patetisk. Hele tiden for tida tenker jeg at det hadde vært så gøy å ta et forfatterstudium fordi jeg har så lyst til å bli flinkere til å skrive. Skriving er den tingen i verden jeg har aller mest lyst til å være flink til og jeg føler at jeg bare blir dårligere og dårligere på det, ikke omvendt. I tillegg har jeg lyst på flere venner med liknende interesser som meg (flere venner generelt sett i grunnen for jeg har lyst på et mer sosialt liv i stedet for at det skal være bare meg som gjør ting alene) og en del av meg har lyst til å ta studier på grunn av mer ferie og fridager. Og det er så patetisk at jeg går rundt og ønsker meg å gjøre slike ting som jeg godt kan gjøre om noen år da jeg har jobbet mer og tjent mer penger og fått betalt mer av det studielånet jeg allerde har, men som jeg ikke kan gjøre med det første. Hvorfor ender jeg opp med å fokusere på de tingene jeg vet ikke er mulig med det første i stedet for å fokusere på måtene jeg tross alt er heldig? Det er så patetisk hvordan jeg ender opp med å irritere meg over alt jeg ikke kan, alle tingene jeg ikke er så flink til, sånn i tillegg til å bekymre meg. For jeg bekymrer meg mye. Jeg er en optimist, men likevel er jeg så redd for å bli voksen og alt som følger med for jeg er så håpløs på alt huslig, jeg er flink til å være kreativ, men praktiske ting er komplisert og jeg kan så vidt lage mat og jeg er avhengig av moren min og det er i grunnen litt patetisk det og.

Grunner til at jeg er heldig

Samtidig er jeg veldig heldig, ufattelig heldig faktisk. Jeg er ikke allergisk mot noe, jeg er nesten aldri syk, jeg har en god psyke (dvs. jeg kan bekymre meg, men det varer aldri lenge om gangen og jeg har så lett for å finne ting å glede meg over og jeg vet at mange strever mye mer enn meg med psykiske ting mens jeg som regel har det finfint), jeg har et veldig godt forhold til foreldrene mine (særlig moren min), jeg trives i eget selskap (og ja, jeg vil gjerne ha et mer sosialt liv, men jeg har det gøy med å finne på ting alene og det å trives i selskap med seg selv er så viktig), jeg er kreativ og interessert i mye og jeg har min egen måte å se på verden som gjør at alt blir litt mer enn bare hverdag, som om det finnes et fnugg av magi selv i de minste ting. I tillegg har jeg fått mye hjelp for ja, jeg dummet meg litt ut da jeg prøvde meg på bibliotekarstudiet, men etterpå har jeg gått på jobbkurs og hatt praksis og fått mye hjelp med å få en jobb, en støttekontakt som vil finne på ting med meg en gang i uka sånn ca og en leilighet.

Ja, nettopp, en leilighet. Jeg bor fortsatt hjemme og av en eller annen grunn har jeg aldri hatt så lyst til å flytte ut siden jeg føler meg håpløs på alle typer voksenting og har et veldig godt forhold til moren min som jeg bor hos. Samtidig innser jeg at jeg ikke kan bo hjemme bestandig og jeg vet jo at jeg vil lære meg alle de tingene som følger med om man bor for seg selv uansett om tanken på det skremmer meg en del for øyeblikket. Likevel, jeg har fått tak i en leilighet uten å måtte lete rundt på Finn.no eller noe, jeg kommer til å få masse hjelp når jeg etter hvert skal flytte dit (noe som dog ikke skjer med det første i og med at den er langt fra innflytningsklar enda) og det er sånn sett patetisk at jeg tenker på de få tingene jeg ikke kan gjøre når jeg tross alt er så heldig som jeg er. Så mange leter panisk rundt etter leiligheter, jeg har en venninne som er ganske misunnelig på meg siden jeg får så mye hjelp og hun selv må klare alt selv og jeg skal på Ikea og kjøpe inn møbler sammen med moren min på lørdag og alt er nytt, men samtidig veldig spennende.

Og jeg glemmer liksom at jeg ikke er eldgammel bare fordi jeg er over 25, jeg glemmer at det ikke spiller noen rolle om andre får ting publisert før meg eller kanskje har oppnådd mer når de blir 25 enn jeg har oppnådd nå, jeg glemmer at jeg tross alt har et veldig fint liv selv om det av og til er litt kjedelig og uinspirerende, jeg glemmer at de aller fleste har et hverdagslig A4-liv og at de fleste uansett er godt over 25 når de blir forfattere, jeg glemmer at man kan bli forfatter uten å ta noen utdannelse for det, at det sikkert finnes skrivekurs på fritiden og at det man lærer av mest tross alt er rett og slett å skrive, jeg ser alle begrensningene og det er synd for livet mitt er fullt av muligheter.

***

Jeg innser at dette innlegget muligens er for personlig og utleverende samtidig som jeg føler at det jaggu er på tide for jeg stoler sånn på leserne mine, jeg er så glad i dem og har så lyst til å ikke ha noen hemmeligheter, men dele det jeg tenker sånn at dere kan kjenne meg bedre. Dessuten er det noe med at selv hvis alt dette får dere til å tenke at jammen meg, hun er jo patetisk, herregud ass, så blir jeg kanskje enda mer levende for dere og kanskje dere til og med blir mer glad i meg fordi jeg er så utrolig menneskelig, så sammensatt av patetiskhet og heldighet og det genuint karolinske som gjør meg til meg 🙂

 


9 kommentarer
    1. En stund begynte jeg å lure på om det var noen som hadde brutt seg inn på bloggen din og skrevet. Men så kom det noe Karolinsk å da lurte jeg på om noen hadde slått deg i hode med noe hardt. For i dette innlegge virker du utrolig normal, tror jeg må ta meg en tur til Stovner for å skjekke jeg. For nå begynner Karoline å bli litt voksen her. Hjelp, det er jeg som skal være den ansvarlige vokse som klar å fikse alt, ikke omvent. Men det er vel noe med det du sier at du får fikset alt, mens jeg må prøve å nøste sammen tråden selv. Litt rart egentleig for det er jo jeg som sitter med diagnosene som skulle tilsi at jeg skulle hatt hjelp. Som psykologen min sa “er det ikke deilig å vite hva som feiler deg?” Samma det vel, det forander jo ingen verdens ting bortsett fra at hun skrive på et pappir enda en ny diagnose. Soialt har jeg ikke antenner, men det trenger ingen fortelle meg for det fant jeg ut for over 20 år siden. Men jeg har nå klart å karre meg gjennom skolen med ikke no stort betre karakter en deg Karoline vis det er noen trøst. Det er vel derfor jeg ikke lenger tørr å se på det stor studielånet mitt(selv om jeg har bestått alt jeg har prøvd), men den sorgen ligger langt bak i hodet mitt. Jeg håper at jeg får grodd på meg noen sosiale antenner, så fikser vi detta serru. Vis ikke håper jeg ikke alt går til helvete, men da klar vel Tom å redde meg igjen, merkelig fyr gitt, kan ham ikke redde meg skikkelig en gang for alle(du vet hva jeg mener). Men jeg må bare ta meg samme å fikse livet mitt slik det er så får jeg kanskje en dag drømmen min oppfylt.

    2. Takk for en fin og interessant kommentar, Anne-Mari. Er veldig glad for den altså 😉 <3 Har ikke så mye å si til den, men ord føles litt overflødig, du fikk jo sagt så mye selv 🙂

    3. Syns dette var et veldig modig innlegg! Og, jeg har sikkert sagt det før, men jeg er fortsatt utrolig misunnelig på deg fordi du er så sterk og får til å være positiv uansett hvor mye motgang du møter, mens jeg sjøl har en tendens til å gi opp uten noen grunn i det hele tatt ofte.
      Det er sikkert lettere sagt enn gjort, men jeg syns faktisk du skal drite i studielån og heller bare søke deg inn på et forfatterstudium. Jeg har fått vanvittig mye ut av det, og det er jeg overbevist om at du vil få og, både med tanke på skrivinga di og det sosiale. Studielån er jo uansett ikke noe du trenger å betale før du har kommet inn i en fast jobb, og dessuten trur jeg et år på forfatterstudium uansett vil være verdt de penga du etter hvert må betale tilbake. Penger betyr ikke så mye når alt kommer til alt, og når du først kommer til å faktisk måtte betale det, så trur jeg at det vil gå bedre enn du tenker at det vil gjøre. Tenk om du lærer akkurat det rette som skal til på forfatterstudiet for å skrive den geniale romanen som fører deg til J.K. Rowling-rikdom? Da vil jo å betale tilbake studielånet være barnemat 😉

    4. Vel, jeg tenker uansett at det mest fornuftige i førsteomgang er å jobbe noen år først og konsentrere meg om å komme inn i alt med leilighet, voksenting, alt det andre her først for studier går ikke sin vei og det kan jeg jo like godt gjøre om fire, fem år. Men jeg skal lete ordentlig etter skrivekurs og liknende ting for det må jo finnes det også og jeg skal uansett prøve å bli enda flinkere til å bruke mer tid på skriving for det er tross alt det man lærer av. Jeg ser selvfølgelig poenget ditt, men for min del bør andre ting prioriteres enn studier prioriteres i første omgang.
      Og så utrolig fint å høre at dette innlegget var modig og at du misunner meg positiviteten min. Det er fin tilbakemelding som jeg setter veldig pris på 🙂 Takk <3

    5. Ja Kistine hun kunne god forsett på skole. Vis hun forsetter i de takene hun skriver mye om her so kan det hende til å med jeg snur når det gjeller om hun blir forfatter. Vi får se….

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg