Vårdemoner og tankespill

Ting jeg har gjort denne helga: vært på Stavern, lest og spilt Pokemon (aller mest spilt Pokemon i grunnen). Så teknisk sett har jeg egentlig ikke gjort så mye fornuftig og det har i grunnen vært veldig fint og deilig og det er en del av meg som føler seg noe motvillig overfor tanken på å dra tilbake til hverdagslivet i morgen, dra på jobb og gjøre alminnelighetsgreier og da er det jo fint å tenke på at det bare er denne uken og fire uker til før jeg har tre uker ferie der jeg skal til Stavern og Gøteborg og forøvrig bare kose meg. I tillegg venter jeg fortsatt på post i form av seks bøker og en cd som skal komme fra Amazon og som i en ideell verden hadde vært hos meg alt nå, men når de altså ikke er det enda så er det i alle fall fint å ha dem å glede seg til. Og for min del er ting egentlig ganske supert for tiden og det liker jeg 🙂

Men nå tenkte jeg å skrive litt om en veldig vakker bok jeg nettopp leste ut fordi den virkelig fortjener å bli bablet om. Nemmelig! Boka heter “Demons in the spring” og er skrevet av Joe Meno (som jeg herved genierklærer) og den er veldig rett og slett pen.

Demons in the spring

“Demons in the spring” er en av de bøkene som jeg ville ha elsket selv hvis den var grusomt skrevet. For den er så pen, så innmari pen, fin å bla i på samme måte som yndlingsnotatbøkene mine som er så tøyelige og herlige at det er en fryd, stilig og fascinerende cover, flotte illustrasjoner og generelt sett nydelig. Dette er en novellesamling og så er alt skrevet av Joe Meno, men det er en illustratør for hver novelle så det er mange som har bidratt og resultatet er en sånn skikkelig praktbok av en bok, en sånn “legge frem hvis man får gjester og lese litt her og der ellers”-bok, i tillegg til at jeg selvsagt begynte på den omtrent med en gang jeg fikk den i hendene mine og ble ferdig med den i går. Og hadde det ikke vært for at jeg ikke har noe kamera (utenom et forholdsvis elendig mobilkamera og mammas kamera som jeg ikke veit hvor er og som uansett må på reparering siden jeg greide å ødelegge det en smule da jeg var i syden i påsken) så ville jeg seriøst tatt bilder av mange av sidene fordi de er så fine og illustrasjonene er så perfekte.

Men nå prater jeg jo bare om det fysiske og dere spør kanskje dere selv “jammen, Karoline da, hva med skrivingen, er det fint skrevet eller er dette mer en sånn overfladisk glede, flott å se på, men ikke noe under overflaten?”. Til det svarer jeg bare “hah, dette er jaggu bra skrevet og, ædda bædda.” Ja for det er veldig fint skrevet egentlig og det er ikke det at Joe Meno på noen som helst måte revolusjonerer skrivekunsten, det er mer det at han bare bruker skriveevnene sine så godt. Jeg har lest en bok av ham før og den hadde noen mangler, men var for så vidt en bok jeg likte veldig godt, vel så mye på grunn av alt den ikke helt fikk til å være, selv om den virkelig prøvde. Men her! Jeg lurer litt på om Joe Meno egentlig kler novellesjangeren bedre enn romaner (selv om jeg riktignok ikke kan bedømme det ordentlig før jeg har lest noe mer av ham, noe jeg får sjansen til når de seks bøkene som ikke har kommet enda dukker opp) for han skriver så perfekte noveller. Greia er det med sårhet, hvordan det er en sånn sårhet og tristhet over mange av disse novellene som gjør dem så vakre. Joe Meno er en sånn person som skriver med hundre prosent sympati med figurene han skriver om og i tillegg skriver han noveller i en sånn magisk-realistisk stil som jeg her elsker. Et eksempel er for eksempel novellen hans “Miniature Elephants are popular” (som det kanskje var ganske selvfølgelig at jeg ville ha sansen for, i og med tittelen). Jeg vil ikke gå inn på handlingen, men det handler om død, ensomhet og miniatyrelefanter blant annet og den er så trist på en litt rar og vemodig måte der du ikke får tårer i øynene eller begynner å gråte, men det liksom er en litt behagelig småtristhet. Og det er denne følelsen som de aller fleste av novellene i denne samlingen gir i grunnen. Og alt som er fantasifullt fortelles så selvfølgelig så det føles helt naturlig at en dame kan bli forvandlet til skyer i ny og ne eller at en gutt kan bli til fyrverkeri eller at en annen dame kan oppleve at det utvikler seg en by inne i kroppen hennes eller at månen og stjernene og alt lys utenom solen kan forsvinne sånn plutselig og så videre og så videre. Det er også mer realistiske historier som likevel har noe magisk ved seg og alltid denne sårheten, det at du virkelig føler en bok, kjenner den mens du leser, blir så inspirert.

Og nå tenkte jeg å poste noen utdrag fra “Demons in the spring” som muligens kan medforklare episkheten ved den:

With her camera: Audrey is trying to be sneaky. She is taking pictures of her old japanese neighbours, who are slowly, slowly walking down the hallway of the apartment building, the two of them slight and holding hands. The old man has large black glasses and the old woman a white scarf around her neck. Audrey thinks the old couple is the most beautiful thing she has ever seen and decides that somehow she is going to use them for a zine she is thinking of doing. She takes a picture of a tree losing its leaves and decides that this might work for the cover.

From the gentle way his mouth parted as he spoke, from the slightness of his eyes, from the way he held one of the girl’s fingers in his large hand, grasping it as if it was the most precious thing in the world, I knew then that he was truly in love.

There was no appropriate word to describe his predilection for inflicting this kind of harm, other than a certain, outdated kind of brilliance.

Without the moon or the stars or streetlamps to keep things in place, people realize the speed at which the world is moving. The effect, as you can imagine, is rather dizzying.

His face almost looked the way it did when he was a teenager, when there was the subtle expression of both confidence and mischief in his darkly handsome eyes. When I think of him now, though, I don?t picture his face the way it is. What I see is from a memory, from a moment when he must have been eleven or twelve years old and we were both in our backyard and it was summertime and I was drawing in a coloring book and he was there in the green grass and he didn?t know I was watching him. He was crawling around on all fours; he was practicing being a lion or a tiger or more probably a leopard and he was growling to himself, stalking the shadow of a bird, and he didn?t see me staring at him and I think my mother was there, looking at us from an upstairs window, watching us both and gently smiling, and what I remember most is that all of us were happy then with who we were at that moment; at that moment, all of us were quietly happy.

What Mr. Albee most desires is for the Model UN, the entire group of them, all eleven, even the scoundrel Quinn, to be there waiting, when he gets home each dreary night, and there again when he awakes in the morning, all of them politely debating one another with their resplendent voices, their hearts?which have not yet been broken by anything more serious than an unrequited crush or an unfair grade?quietly aglow with everything.

An apple could make you laugh: You are so charming. On our lunch, we find our way along the crowded boulevard. You stop abruptly and pluck two green apples from someone selling them on the street. You look at them and decide they are in love, these two apples. You make them whisper to one another. You make them dance: The kinds of dances they do are dainty. spontaneous. At the end of the dancing, the apples get marries in a little ceremony. After the two apples kiss, you and I laugh. It?ll be okay going for the two apples, they will get on fine, anyone can tell. Together, we walk back to the office and hate each other for how easily we can laugh about this.

Perhaps it would be best if we paused here. Perhaps if we consider the sound of the city as it whispers in unfamiliar shadows behind us, we could stand here and become silent, counting the moments of our lifetimes with the heartbeats on our wrists. We could wait, lost in the city, in this quiet, in this silence. We may come to know the sound of one particular second. We may take this moment to stop and wonder what will become of us after our deaths.

Jeg har kanskje sitert nok og samtidig kunne jeg gjerne sitert mye mer for det er så mye som er så veldig fint skrevet her og så mange setninger som er så dype og nydelige at man blir helt betatt og alt dette sammen med den såre, men likevel fine stemningen og de herlige illustrasjonene. Det er egentlig ganske perfekt.

Terningkast 6 og en sterk anbefalning!
***

Ellers så leker jeg poet og tenker på lyktestolper, skal snart spise middag og spoiler alt med So you think you can dance sesong 8 med et smil om munnen og nå har jeg kanskje fått en ny ide til noe som jeg kanskje aldri vil fullføre, men det gjør ikke noe. Og jeg blogger nok igjen om noen dager, jeg gjør nok sikkert det 🙂

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg