The boy detective fails

 

Milde melkespann så vellykket denne måneden viser seg å bli reint bokmessig sett. Jeg har for eksempel gitt terningkast 6 til hele tre bøker jeg har lest og det ser jeg på som et meget lovende tegn og i juli har jeg visst mer ferie enn forventet, dvs. mer tid til å lese, lese og lese litt til. Anyway, jeg skal faktisk gå rett til poenget nå og bable i vei om en av disse magiske, episke bøkene som opptar tankene mine og som på alle slags måter fortjener den dypeste respekt 🙂

 

The Boy Detective Fails av Joe Meno


Lesere av bloggen min har kanskje fått med seg at jeg har utviklet en forkjærlighet for Joe Meno. Med denne boka bekrefter han nok en gang at forkjærlighet fra min side er noe han virkelig fortjener.

“In the twilight of a childhood full of wonder, Billy Argo, boy detective, is brokenhearted to find that his younger sister and crime-solving partner, Caroline, has committed suicide. Ten years later, Billy, age thirty, returns from an extended stay at St Vitus’ Hospital for the Mentally Ill to discover a world full of unimaginable strangeness: office buildings vanish without reason, small animals turn up without their heads, and cruel villains ride city buses to complete their evil schemes.” Lost within this unwelcoming place, Billy finds the companionship of two lonely children, Effie and Gus Mumford – one a science fair genius, the other a charming, silent bully. With a nearly forgotten bravery, Billy confronts the monotony of his job in telephone sales, the awkward beauty of a desperate pickpocket named Penny Maple, and the seemingly impossible solution to the mystery of his sister’s death. Along the path laden with hidden clues and codes that dare to be deciphered, the boy detective may learn the greatest secret of all: the necessity of the unknown.

Slik går synopsiset på goodreads og det er både dekkende og ikke dekkende samtidig. Dekkende fordi det teknisk sett er ting som jo skjer i boka, ikke dekkende fordi dette er en av de bøkene der akkurat hva som skjer er underordnet og det viktige er skrivestilen og følelsene man får av å lese og den følelsen er rent melankoli.

Det er så vakkertristsårtnydelig skrevet og jeg elsker hvordan Joe Meno i alt jeg har lest av ham har en sånn undertone av tristhet som gjennomborer alt uten at det blir deprimerende av den grunn, heller poetisk og litt tryllestøvmagisk og det handler om omtanken han møter karakterene sine med, han vil dem virkelig vel og han har ellers denne tendensen med å la ting som er mer eventyrlig gli naturlig inn i det mer realistiske på en veldig fin måte.

Og jeg merker at jeg ikke klarer å si så mye fornuftig i denne anmeldelsen, men det er bare en sånn bok som er så gjennomgående fin at man ikke har ordene for å beskrive det lett tilgjengelig eller i det hele tatt tilgjengelig. Dessuten er den genial fordi det er gåter man kan løse innarbeidet i resten og det er skrevet med en sånn fortellerstil som veksler litt rundt om i romanen på en måte so likevel flyter og om noe bare gjør det enda mer engasjerende å lese. Og ellers så fikk jeg en skikkelig “Pushing Daisies”-følelse av denne boka særlig i begynnelsen og det er et pluss. Definitivt! Dessuten er skurker og detektiver kule greier generelt sett og her får denne sjangeren nytt liv. Pluss at jeg har veldig lyst til å gi Gus Mumford en god klem.

Og jo mer jeg tenker over det slår det meg at denne boka i grunnen er ufattelig perfekt og om den ikke er så vidunderlig at den skal få plass på den hellige “mest awesome bøker i universet”-hylla mi så er det faen meg ikke langt unna og nå har jeg tenkt å poste noen utdrag fra sånn for å vekke interessen til folk enda mer:

“Where do you go when you die? Ha ha. Go on, go on and tell her, Billy.”

Billy smiles. “You become a little voice in someone’s ear telling them that things will be alright.”

*

“We did something very simple,” Effie says.
“Yes, and what was that?”
Effie Mumford stares off the porch into the night sky. The first stars of the evening are quietly arriving, and Billy, following her gaze, listens as the small girl speaks.
“We allowed ourselves, for one brief moment, to believe in something we could not see.”

*

“In our town there is a secret spot where you can still see the stars at night, believe it or not. It is the only spot like that left, unclouded by the dwindling skyscrapers rising nearby. It is a good place to go to walk and talk in whispers. Following the little hill that rises from the park to a small clearing which overlooks the statue of the armless general on his bronze steed, most of us later remember this spot as the first place we knew we might be in love.”

*

“What I’ve learned is that there is nothing in this life that does not fail to disappoint us, even our own deaths.”

*

The boy suddenly realizes it is Professor Von Golum, his lifelong archenemy, who is sitting across from him on the bus on his way home from work that evening. The Professor is out of sorts – perhaps it is his medicine or the consequence of his age, but he is pressing the yellow Stop Request button very angrily.
“Professor,” Billy mutters. Billy looks around and become aware that there are no other passagers aboard. “Do you want some help, Professor?”
“We demand this bus takes us directly to the Gotham City Bank. And…” the Professor takes a breath, inhaling through his small, skull-like nose, “the combination to the Gotham City Safe.”
“We? There is noone else here, Professor,” Billy says.
“We, the Gotham City Gang, demands it. And we demand you get punished for your sniveling backtalk.”
“The Gang is all dead, Professor,” the boy detective says sadly.
“All dead?”
“All but you, sir.”
“Chet, the Blind Safecracker?”
“Yes.”
“Waldo, the Heaviest Man alive?”
“Yes.”
“Pete, the Elastic-Faced Boy? What about Pete?”
“Pete, the Elastic-Faced Man. Yes sir, dead.”
“Oh God, where are we going?” the Professor asks nervously, reaching across the aisle, holding the boy detective’s hand. “I’d just like to know where I’m supposed to be going.”
The boy detective goes silent.
Professor Von Golum takes a seat beside him and nearly collapses.
“I don’t know what I’m going to do with this,” he says, handing Billy a small silver test tube clearly labeled ACID.
Billy takes the vial and stares at a small note in Professor Von Golum’s other hand. It reads:

today

go to store
buy ACID
kill boy detective

The boy detective holds the vial tightly in his hand and stares down at his feet, frowning.

*

“Have you ever been in love, sir?”
“Oh, my poor, poor childish detective. Surely you must know by now. Love is the invention of man. It does not exist. It is a fairy tale designed to keep order. Imagine how we as humans would behave if we freed ourselves from the idiocy of that one particular idea: what a wonderful world; what a world of absolute possibility.”
“I think I may be in love, sir.”
“May I ask how you know? How can you prove it? You are a detective, no? Where is the evidence? What cluse are you basing this foolish assumption on?”
“I don’t know, really. It just occurs as a feeling in my hands and behind my knees.”
“But can it be placed in a bell jar? Can it be seen under a microscope? How can something as invisible – as insubstantial – as love ever hope to last?”
“I cannot stop thinking about kissing her.”
“That is chemistry – or biology – it has nothing to do with hearts and flowers and the like. Do not be confused by what the natural world knows. We are all, in our own way, completely and totally alone. If love is real, it is a complete and total failing of the intellect. It is utter self destruction. It is pandemonium.”

og toppen av vakkerhet er kanskje dette:

We would really like to think that you were holding hands with somebody while you read that last part. If not, you might read it again and ask someone to hold your hand right now. You might then write that person’s name somewhere on this page with a heart glowing around it. Why not? It might be fun.

<3 <3 <3

Kanskje fordi denne boka når alt kommer til alt handler om overgangen fra den fortryllende barndommen til det mer vanskelige mesterstykket som kalles å være voksen. Kanskje fordi den også handler om døden og hvordan den alltid vil være et mysterium. Kanskje fordi det er så alt for lett å kjenne seg igjen i karakterene i denne boka. Kanskje fordi det også handler om ensomhet. Kanskje på grunn av alt dette og enda mye mer så elsker jeg denne boka og jeg gir den terningkast 6 🙂

***

Og ellers skal jeg nok blogge igjen enten mandag eller tirsdag så vi bables 😉


0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg