En saga i presens og ord som minner om “Abra Kadabra”, men er mye verre

PotterCon: En saga i presens

Det er spådd overskyet/regn/sol, men ender opp med mest fint vær og en varme som gjør at man får lyst til å legge poser med isbiter i mot panna eller kanskje en colaboks, uansett er det veldig varmt og etter timer utendørs og inne i auditorier kleber skjørtet seg mot lårene på en noe ukomfortabel måte. Jeg drar hjemmefra fem på ti på morgenen og knapt ti minutter senere er jeg på t-banen, susende av gårde mot sentrum og bevæpnet med bok (som dog ikke engasjerer meg særlig siden jeg ikke syns noen av karakterene er særlig sympatiske), notatbok, nintendo ds, lommebok, mobil og skrivesaker. T-banen kjører i vei og snart er jeg på stortinget der det er buss for bane frem til majorstuen før man må ta t-bane ett stopp før man omsider er på Blindern der jeg har glemt at jeg ikke har stedsans og tenker at å finne frem til PotterCon arrangementet vil gå lekende lett. Jeg forfølger to jenter som har en klar PotterCon-vibe og ender opp der jeg skal der jeg kjøper brus, får hentet billetter til ting og betalt 50 kr og alt det der og sitter snart i et auditorium rett bak to jenter som jeg ikke kjenner, men som tydeligvis er venninner. De babler i vei om ting jeg ikke følger med på og den ene av dem får latterkrampe og har den mest irriterende latteren jeg har hørt noensinne og av en eller annen grunn faller det meg ikke inn å flytte meg, i stedet bare sitter jeg der og irriterer meg. Og så går latteren over og Harry Potter & The Philosopher’s Stone fyller lerretet og jeg blir betatt med en gang for jeg har sett Harry Potter 1 flere ganger før og lest boka mange ganger attpåtil, men det er noe med stemningen og musikken og alt sammen som gjør at den første filmen på mange måter er den av filmene jeg liker best. Kanskje fordi det er noe fint med begynnelser, starten på noe, hvordan man føler seg som del av en begynnelse stadig vekk selv… Filmen ruller og går og folk gisper, ler, alt sammen føles på en måte synkront og det er da jeg elsker kino og liknende, det å dele en følelse med så mange, det å få et bevis på hvor like vi alle er tross våre forskjeller. Snart er den over og jeg blir litt forbauset når mange tar til å klappe siden jeg er veldig overbevist om at de fleste i auditioriet sikkert har sett filmene både en og to ganger. Men jeg lar meg rive med, klapper litt selv også og benytter den kvarterlange pausen til å kjøpe litt mer snacks og brus. Film nummer to tar til og jeg er ikke like engasjert og ender opp med å spille Pokemon Black hele filmen til ende, men ser opp av og til og får med meg det meste uansett. Etter denne filmen er det satt opp til en halvannen time lang pause der man kan dra og få spist noe middag før de røper vinnerne av fanfic-konkurransen klokka 19:00 før de sender film nummer tre. Jeg har vært med på konkurransen og beslutter og dra å spise, komme tilbake klokka 19:00, finne ut om jeg mot all formodning har vunnet og så dra hjemover siden man ikke må være med på alt og jeg uansett ikke er så glad i den tredje filmen. Så tar jeg til å gå mot Blindern t-banestasjon der jeg planlegger å ta t-bane til Majorstuen og så spise ett eller annet sted og så dra tilbake. Men jeg går alene og jeg går feil og ender opp med å gå meg vill fordi jeg ikke har stedsans. Snart står jeg utenfor Ullevål Sykehus og kjenner et snev av panikk nærme seg, men klarer å undertrykke denne følelsen nok til å ta en fattet beslutning om å heller gå tilbake siden det nå kun er en knapp time til fanfic-vinner røpes og jeg SKAL være der når det skjer. På veien går jeg forbi en liten veikro og kjøper middag i form av en stor porsjon Pommes Frites med Pommes Frites-krydder på. Dette er langt fra det sunneste jeg kunne ha spist, men det er godt og det gjør meg mett og det er fint. Jeg er ganske sikker på at jeg husker nøyaktig hvor jeg gikk hen da jeg gikk fra Blindernområdet til Ullevål Sykehus og alt går fint i begynnelsen frem til jeg ved halv syv-tida er ved Universitet på Blindern og går til venstre der jeg burde gått til høyre. Dette medfører at jeg går feil og jeg ender til slutt opp med å gå på en uplanlagt utflukt til alle arealer av Universitetsområdet tenkelig før jeg nøyaktig klokka syv endelig finner frem til der PotterCon-greia tar plass. Jeg haster stressa, svett og sliten inn og setter meg i auditoriet med hold i sida etterå ha løpt og et ønske om å få løsningen fort. Men det tar ti minutter før de forteller hvem som har vunnet og de har tre vinnere og ingen av dem er meg. Jeg tenker barnslige og teite tanker i to minutter og føler igjen på den skuffelsen jeg føler hver gang jeg deltar i en skrivekonkurranse fordi jeg aldri vinner og jeg har så lyst til å vinne noe på grunn av skrivingen fordi jeg elsker skrivingen, det er det viktigste i verden selv om jeg ikke gjør det hver dag og er ufattelig flink til å prokrastinere. Men de dumme tankene går over fort og snart så er jeg mer opptatt av å gå tilbake til t-banestasjonen. Og denne gangen går jeg meg ikke bort, men er der på tre minutter komisk nok. Så er det å ta t-bane til Majorstuen, buss til Oslo S og t-bane derifra til Stovner og når jeg omsider er på den siste t-baneturen kommer jeg frem til at jeg rett og slett ikke orker all byttingen fra t-bane til buss til t-bane pluss spasertur med fare for å gå seg bort igjen at jeg ikke har tenkt å dra på PotterCon i morgen. Dessuten har jeg fått kinobilletten til å se Harry Potter 7 del 2 på onsdag nå så det er ikke noe spesielt å dra dit for utenom å se flere Harry Potter-filmer og det trenger man ikke  et PotterCon for å gjøre. Og nå er jeg hjemme og ser frem til å ha en dag av det mer late slaget i morgen, se film, trene kanskje, lese ferdig boka jeg leser på fordi jeg er nesten halvveis selv om den ikke engasjerer så veldig mye og  er uansett fornøyd med dagen når alt kommer til alt 🙂
***

Ellers skulle jeg i går ta buss for bane fra Skøyen til Nasjonalteateret og regnet med at sjåføren ville si fra når vi var på Nasjonalteateret. Og så stoppa han en gang, men sa ikke noe og jeg kjente meg ikke igjen og tenkte at vi ikke var framme og så kjørte bussen videre og jeg tok meg i å tenke at dette tok da veldig lang tid, men var ikke ordentlig bekymra før jeg plutselig så bussholdeplassen på Skøyen igjen og innså at jeg hadde tatt bussen en runde i stedet. Så blei jeg bare sittende og bussen kjørte av gårde igjen og denne gang til Oslo S og denne gang gikk jeg av. Dvs. jeg har i dag drevet med å gå meg vill og i går dreiv jeg med å kjøre buss i sirkel på en måte. Konklusjon: jeg er håpløs.

Men nå tenkte jeg å avslutte dette lille innlegget med å poste bidraget mitt til Harry Potter-fanfictionkonkurransen som jeg ved senere ettertanke mistenker at ikke var blant vinnerne litt fordi det ikke handler om Harry Potter. Det er heller en novelle om en tilfeldig mann som blir truffet av Avada Kedavra-formelen av en tilfeldig dødseter og så tenker han massevis av tanker og sånt mellom forbannelsen kastes og han dør så det er ikke særlig Harry Pottersk egentlig. Mer en sånn “person skal dø, hva tenker den på i sine siste øyeblikk”-historie og sikkert ikke noen konge av originalitet på noen som helst måte. Men jeg syns den er ganske greit skrevet og det var en så deilig flyt da jeg skrev den, det var liksom en av de gangene da man bare har en liten ide og begynner å skrive en setning og plutselig sitter man der med fire sider og jeg elsker de gangene det skjer. Så nå tenkte jeg å poste den historien min og derefter finne på noe annet og så blogge igjen til uka. Vi bables!

«Avada Kedavra»…

 

Patrick Perfinkle hadde kjempet i noe som føltes som timevis og like lett kunne være snakk om kun noen minutter. Det spilte i alle fall ingen rolle, ikke nå lenger. Han så opp på mannen foran ham, en av dødseterne til Voldemort, han var ikke helt sikker på hvilken og for hans del var de like mye avskum alle sammen så navn var en ting av liten eller ingen interesse. Uansett så han bort på personen han hadde kjempet så besatt mot, så det onde smilet som utviklet seg til en slags syk latter av det slaget han aldri ville forstå seg på. Hvordan kunne noen si de ondeste ordene tenkelige, velvitende om det grønne lyset som ville glitre fra tippen av staven deres og siden sikte seg inn mot en annen, for så å drepe dem kaldt, fort og nådeløst? Hvordan kunne man ha samvittigheten eller rettere mangelen på samvittighet til å gjøre noe slikt? Hvordan, hvordan? Patricks spørsmål var mange og det plaget ham litt at han aldri ville få tid nok til å få svarene på dem, ikke en gang noen få. Og han ville så definitivt ikke dø. Det fristet rett og slett ikke. Han var bare 26 år, han skulle ha levd minst førti til, gjerne mer. Og nå var det snart over. Alt sammen…

 

Patrick Perfinkle hadde aldri ønsket å slåss, snarere tvert i mot. Der brødrene hans hadde tatt beslutningen om å vie livet sitt til kampen mot Voldemort på null komma niks hadde Patrick Perfinkle heller valgt videre herbologistudier og innen få år hatt en jobb som gartner i fortryllede hager mens han ellers levde med sin kone Mary, en sønn på fem måneder og en ugle ved navn Ulfric. Og dette hadde vært hans koselige idylliske liv frem til moren hans, Petra Perfinkle-Pipling ble myrdet med den samme trolldommen som nå var bare sekunder unna og ta hans liv og. Patrick husket alt sammen som om det var bare dager siden selv om det nå hadde gått flere måneder siden det grusomme dødsfallet, han husket hvordan han hadde vært lammet, som om det hele var for sterkt og ubeskrivelig selv for tårer. Han husket begravelsen og hvordan den ikke på noen som helst måte hadde vært slik han skulle ønske eller slik han følte hadde vært hans mor verdig (selv om han sterkt mistenkte at han ville ha følt dette selv hvis den hadde vært helt perfekt). Og han husket hvordan han natta etter begravelsen hadde ligget i senga uten å få sove mens tankene rev og slet, ga ham den selsomme følelsen av å prøve å rive ham i stykker. Og hvordan han ved tretiden hadde gitt opp søvnen, stått opp, kledd på seg og skrevet et brev til sin kjære Mary om at han måtte dra og hevne sin mors død og at han lovet å komme tilbake. Patrick Perfinkle måtte bittert innse at dette dessverre hadde endt opp med å bli en løgn. Og han hatet å lyve og dette gjorde ham bare enda mer desperat. Fantes det ingenting, ingen måte å stanse den grønnskimrende trolldommen fra å treffe ham, ingen måte å spole tiden tilbake og så dukke eller trylle frem en slegge og ta en «Vingardium Leviosa»-manøver med det resultat at dødseteren hadde besvimt og han deretter kunne ha drept ham? Hva var meningen med livet hvis det ble tatt fra en så fort, hva slags gave var et liv som snart ikke lenger var noe som helst?

 

Herr Perfinkle hadde trodd det bare var en myte at tiden ville føles langsommere rett før man døde, men nå skjønte han at det stemte. Det føltes som om han kunne hatt tid til å tenke over hele livet sitt i løpet av disse sekundene, eller var det millisekundene, fra de grusomme ordene hadde blitt ytret og frem til han døde og han tok seg i å lure på hva han burde tenke over. Var dette tiden til å tenke over hele livet sitt fra fødsel og frem til dette øyeblikket eller var det nå de store spørsmålene i livet ville besvares for ham inne i hans sinn, skinne frem som om noen hadde kastet «Lumos»-trolldommen inne i hodet hans og opplyst alt? Var det nå han ville finne ut svaret på hva 13 ganger 99 var, et spørsmål han, som matematisk direkte ubegavet, alltid hadde lurt på? Men nei, ingen svar åpenbarte seg, bare flere spørsmål og redselen for hva som ventet ham og om det ville gjøre vondt. Og hva med Mary og sønnen hans, eller ugla Ulfric for den saks skyld? Ville de savne ham eller hatet de ham for at han hadde begitt seg ut på denne reisen etter hevn? Og hva ville hevn betydd uansett? Frem til nå hadde Patrick tenkt at hevn ville smakt som bringebær på en sommerdag eller et mildt kyss fra den han elsket, men nå innså han at det bare ville smakt bittert. For et liv var verdifullt uansett om det så var livet til en ond dødseter eller et uskyldig barn. Ja et sted inne i hver dødseter fantes det til og med kanskje et uskyldig barn som var undertrykt av ambisjoner og alle disse begjærene som ikke nødvendigvis gjorde en ond, men som absolutt kunne lede både veldig riktig hen, men også veldig galt. Og det slo Patrick brått at han ikke hadde kunnet sagt ordene Avada Kedavra på overbevisende vis, om det var en fin ting eller en feil ved ham visste han ikke, men han innså at han hadde for sterk samvittighet. Og han så endelig hvor fånyttes denne reisen hans hadde vært for han var ikke skapt for kamper, mord og brutalitet. Hvorfor hadde han ikke bare forblitt hjemme i sin forholdsvis trygge verden? Patrick tenkte igjen på sin sønn som nå ville vokse opp uten en far og sin kone som nå ville være enke og han hatet seg selv for å ha forlatt dem, alt for denne kampen som nå virket både bortkastet og som snart var over.

 

Han var lei av å tenke, tenke over alt, denne verdenen av «hvorfor» og «hva» og alt sammen, lei av å håpe et håp som ikke ville nå frem, lei av å tenke over alt han kunne gjort annerledes om han hadde fått en sjanse til. Lei av alt sammen og han merket at han mer enn å se kona si og sønnen sin igjen, mer enn å få en hevn som han ikke var så opptatt av lenger uansett, mer enn alt annet ønsket han å få fred. Og han betraktet det grønne lyset som nærmet seg ham med stormskritt og hadde han hatt tid til å hviske ville han hvisket…

 

«så ta meg da, la meg gå.»

Ingen ord var nødvendige lenger for alt var mørke og ingenting og Patrick som lå med vidåpne øyne og stirret opp på verden gjennom øyne som like gjerne kunne vært gråstein for alt de ikke så. Og dødseteren som tok opp tryllestaven hans og betraktet den med fascinasjonen en barn viser overfor såpebobler, observerte den og følte seg som om han hadde vunnet den største teddybjørnen på tivoli. Og som så fortet seg av gårde før han rakk å føle skyld og det lille ordet som tross alt prøvde å presse seg frem i alle hans drømmer. Ordet «beklager»…

2 kommentarer
    1. Jeg liker sjølve konseptet i fanfic’en din veldig godt, og syns det er kult at du valgte å tenke utenfor boksen. Men språklig syns jeg at den trenger litt vask. Du har en del sammenligninger, som virker litt for barnslige i sammenhengen, sånn som den med såpeboblene og teddybjørnen på tivoli og sånn. For meg blir det bare språklig fyll som har en viss komisk effekt, men som for meg blir feil i forhold til stemninga du prøver å skape. Det er også noe litt naivt ved skrivestilen din, men det gjelder jo generelt og, men jeg syns ikke den kommer helt til sin rett her i forhold til det du prøver å få fram. Du har en del småord og tar flere digresjoner og skyter inn en del ganske unødvendige formuleringer i løpet av en setning, og jeg trur det er mye som kan strykes her. Men ja. Ideen er god, men jeg trur denne trenger litt mer finpuss.
      Dumt å høre at du ikke vant noe i konkurransen, men sjansen kommer alltids igjen. Og fint at du hadde det gøy på con’et! Var invitert, jeg og, men hadde ikke penger til å komme meg innover.

    2. Tusen takk for kommentaren, jeg har så lyst til å utvikle meg som skribent og akkurat den kommentaren lærte jeg masse av. Og jeg skal innrømme at jeg av og til ser selv at noen av sammenlikningene og digresjonene jeg skriver ikke er nødvendig, men så klarer jeg liksom ikke å dy meg. Glad for at du likte konseptet og jeg skal ta alt til etterretning 🙂 For så vidt syns jeg det alltid er litt artig når det påpekes det naive for, mens jeg for så vidt er litt naiv selv og liker det litt naivistiske uttrykket, så tenker jeg aldri over skrivestilen som sådan mens jeg skriver, så det må være noe som kommer nærmest automatisk 😉
      Og PotterCon var fint <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg