Om Harry Potter, om den siste filmen og om at magien aldri tar slutt =D

(Advarer om fare for spoilere angående siste Harry Potter-boka og filmen, bare vær oppmerksom på det.)

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg ble fan av Harry Potter-serien. I så mange år har jeg ønsket at jeg kunne satt en dato på det, fra og med denne datoen var jeg fan, men i stedet skjedde det hele gradvis. Ærlig talt var jeg ikke så overbevist da jeg leste første boka på dansk en gang i 1998, men noe fikk meg til å lese den igjen på norsk bare måneder senere og det var noe ved konseptet som gjorde at jeg innen 2000 hadde lest alle de tre første bøkene på norsk og siden på engelsk. Greia, og dette høres litt rart ut, var at frem til jeg leste “Harry Potter and the Goblet of Fire” (som til dags dato er yndlingsboka mi i serien) var det mest J.K. Rowling jeg var fan av fremfor serien og jeg var mer fascinert av hennes historie (alenemoren som satt på kafé og skrev og så fikk utgitt bøkene sine og fikk megasuksess) enn historien i bøkene. Og jeg likte bøkene veldig godt, men det var ikke mer enn det. Så leste jeg “Harry Potter and the Goblet of Fire” og da var det gjort. Etter at jeg hadde lest den leste jeg alle bøkene flere ganger og nå alltid på engelsk, jeg leste alle slags biografier om J.K. Rowling og jeg så filmene når de kom og likte dem og. Både med femte, sjette og syvende boka kjøpte jeg dem innen ni på morgenen dagen de kom ut og nileste i flere timer i strekk for å finne ut hvem som døde og hva som hendte og alt sammen med en intens interesse og masse engasjement. Jeg leste alle slags teorier på nettet, var innom J.K. Rowlings nettside stadig vekk og telte ned dagene mot hver ny bok mens jeg dagdrømte om å skrive noe bare halvparten så vidunderlig. Og så kom siste boka og jeg hadde brukt en måned på å lese alle bøkene på nytt før denne, den siste, en bok jeg leste med enda større interesse enn noen gang før og en bok som jeg ga terningkast 6 og elsket selv om jeg det var små ting å kommentere på. Men det føltes som en riktig slutt likevel, til tross for at jeg er blant dem som ikke var noen storfan av epilogen.

Jeg har ikke vært på noen av midnattspremierene (selv om jeg hadde veldig lyst til å dra på det med denne filmen), jeg har ikke kjøpt bøkene rett etter midnatt eller skrevet brev til noen av karakterene eller J.K. Rowling (har begynt på mange brev til henne dog, men aldri følt at de har vært bra nok). Jeg har ikke skrevet mye fanfiction eller tegnet mye fanart og de fleste teoriene mine var inspirert av andre teorier jeg hadde lest på nettet. Likevel har jeg elsket bøkene i over elleve år, J.K. Rowling er yndlingsforfatteren min ever og i årboka mi etter første klasse på videregående skrev de at Harry Potter var min livs kjærleik (av en eller annen grunn). Og der jeg som tolvåring tenkte bare på uttrykket “harry” når jeg hørte navnet Harry tenker jeg nå med en gang på Harry Potter og hvordan han for alltid har forandret livet mitt. For uansett hva som skjer er det ingen bokverden som har virket så ekte for meg som verdenen J.K. Rowling beskrev, en del av meg tror fortsatt på at alt sammen finnes i virkeligheten, at det bare er skjult for mine muggle-øyne og at Harry Potter finnes tross alt. For at alt er fiksjon føles direkte umulig. Og jeg elsker J.K. Rowling for å ha skrevet om en bebrillet gutt med et arr i pannen som jeg så lett kan kjenne meg igjen i. Og for å ha en heltinne som Hermione som er brunette og lesehest akkurat som meg (og som jeg ellers har lite til felles med riktignok siden jeg ikke er så smart og skoleflink og alt det der, men det er nå så) og en karakter som Ron som er langt i fra perfekt, men som er en virkelig god venn og lojal som bare rakkern når alt kommer til alt. Og jeg elsker Luna som er så herlig unik og Neville som når alt kommer til alt er en av de modigste karakterene i hele serien og som på mange måter kanskje har den største utviklingen egentlig fra bok en til bok syv. Det er så magiske, interessante karakterer og jeg forguder J.K. Rowlings sprudlende skrivestil og jeg er så takknemlig for alt og kommer til å fortsette å elske Harry Potter for alltid 🙂

Og i dette blogginnlegget hadde jeg egentlig tenkt å bare prate litt kort om mitt liv med Harry Potter og deretter ha en lang og storslagen anmeldelse av den siste filmen, men jeg innser sakte, men sikkert at jeg ikke kunne klart det. Å anmelde den mener jeg. For den var i grunnen helt perfekt, jeg tror ikke noe jeg kan si vil gjøre den rettferdighet. Og ja, jeg hadde lyst til at den skulle slutte rett før epilogen (som jeg syns var teit i bøkene og teit i filmen), jeg var litt forvirret angående akkurat hvordan Voldemort døde i filmen og det var noen ting i bøkene som jeg gjerne skulle hatt med. Men samtidig føles alt av kritikk så smålig for det hadde vært omtrent umulig å ha med alt og når alt kom til alt så gjorde den ekstremt mye helt riktig. Den hadde med de beste scenene i boka (“not my daughter, you bitch”, Neville Dragedreper, det etterlengtede kysset og så videre) og var faktisk utrolig tro mot andre halvdel av den syvende boka egentlig. Og boka er jo best, men noen ting syns jeg egentlig var løst bedre i filmen. For eksempel føler jeg denne filmen på mange måter gjorde Voldemort mer menneskelig. Voldemort er gjennomført ond, men med filmmediets mulighet til å klippe fra en scene til en annen og slikt kunne man i større grad enn i boka fysisk se effekten ødeleggelsene av horcruxene hadde på Voldemort, noe som også gjør ham mer nyansert. I tillegg liker jeg Neville bedre i filmen enn i boka for der er han EPISK, men i filmen ble han liksom EPISK ganger uendelig liksom, han var helt perfekt. Og jeg elsker jo Luna og Evanna Lynch spiller henne så perfekt i filmene så det er jo også et pluss.

Også var det dette med følelser da. Jeg pleier ikke så ofte å reagere så sterkt følelsesmessig hverken når jeg ser film eller leser eller ser musikaler eller andre ting. Men i går lo jeg høyt flere ganger under filmen og det var sånn herlig kinomagi der hele salen ler på de samme stedene. I tillegg fikk jeg tårer i øynene innen filmen hadde vart to minutter og var helt på gråten på slutten av filmen og satt og snufset med tårevåte øyne og en oppriktig bekymring for å ende opp med å gråte meg gjennom hele t-baneturen hjem. Og det skjer ikke så ofte at noe beveger meg så sterkt. Det skjedde med “Prinsessen og frosken”, “Wall-E” og “Tangled”, men ellers blir jeg ikke så følelsesmessig berørt. Men her ble jeg det og det skyldtes en kombinasjon av en bortimot perfekt film og det faktum at den ubønnhørlig var en avslutning på en viktig epoke i livet mitt.

Og samtidig er det bare begynnelsen for Harry Potter har inspirert meg, vært en viktig del av livet mitt og vil alltid være det og det er som jeg skreiv på en post-it lapp som jeg festa på t-banevinduet i går da jeg var på vei hjem.

“The magic never ends!”

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg