Når alt (ikke lenger) er idyllisk…

NB: Jeg vet at tallene når det gjelder Utøya-tragedien har vokst skremmende siden dette innlegget, men jeg har lyst til at det skal stå som det er siden det handler om mine tanker om alt sent i går kveld. Dessuten gjør den oppdaterte informasjonen det bare enda viktigere å huske på at verden ikke har gått under, vi står støtt og kall det en feil ved meg, men jeg klarer ikke å ta alt innover meg og jeg klarer ikke la være å tross alt føle et snev av optimisme for det kommer en dag i morgen akkurat som Annie sang i musikalen og akkurat nå er det viktigste i verden å la håpet styre fremfor hatet…

***

Onsdag morgen våknet jeg på danskebåten etter en danmarkstur. Like etter dro vi hjemover og snart nok var vi hjemme på Stovner. Og alt var idyllisk…

Senere på onsdagen dro jeg på kafé på Hasle og koste meg med kakao og en skolebolle, sånn i tillegg til å lese Dagbladet. Jeg nøt øyeblikkene og solskinnet og fulgte opp kafébesøket med et besøk på hovedfilialen. På veien fra Stortinget t-banestasjon til biblioteket stoppet jeg et øyeblikk ved VG-mannen på benken, denne skulpturmannen med den fine hatten og det koselige smilet som har så lett for å inspirere meg. Jeg satte meg ved siden av ham og skrev et dikt med rim og rytme om ham før jeg gikk videre og snart leste VG og tittet på bøker på hovedfilialen. Og alt var idyllisk…

Etter bibliotekbesøket der jeg forøvrig ikke lånte noe som helst gikk jeg nedover Karl Johan og besøkte en hel del bokhandler. Jeg tittet innom Tronsmo og koste meg på Libris og endte opp med tre nye engelske bøker fordi de hadde et 3 for 2-tilbud og jeg ikke klarte å dy meg. Så dro jeg blidt hjemover, smilende mot t-banen, på t-banen, smil hele veien og var snart hjemme der jeg spiste grøt og badet og blogget om Københavnsturen. Og alt var idyllisk…

Torsdag startet med research angående den nyeste episoden av SYTYCD og deretter lat nettglede ved frokostbordet. Snart nok dro jeg av gårde for å sove over hos faren min og igjen var jeg i Oslo sentrum, heller ikke denne gang særlig langt unna VGs lokaler, og jeg tok trikken til jobben til faren min, var innom en kafé på veien og var snart nok på plass på jobben hans, en arbeidsplass vi snart forlot med mål om å dra hjem til ham. Og som sagt så gjort. Hos faren min spiste vi kjempegod mat og jeg drakk cola og koste meg. Det hele var rett og slett supert. Og alt var idyllisk…

Stille før stormen er et kjent uttrykk, det er så lett å se riktigheten av dette uttrykket i etterkant av en storm. Så lett og se hvordan det sekundet da alt er harmoni gjerne er sekundet før alt er kaos.

I dag sto jeg tidlig opp, alt klokka syv siden jeg ikke fikk sove lenger, og jeg sjekket hva som var det nyeste SYTYCD-messig og tilbragte ellers mye tid med internettmoro og fin musikk på Spotify før vi spiste frokost og omsider kjørte til Bygdøy. Der gikk jeg på en buss ca klokka halv fire og så satt jeg der på bussen og leste mens jeg var litt småtrøtt, men forøvrig hadde det ganske så fint. Etter tre kvarter eller noe sånt gikk jeg av bussen på Oslo S og begynte å gå i retning t-banestasjonen. Og alt var idyllisk…

(Et ring på telefonen, en ringetone som setter i gang, fine taktile toner utover horisonten.
“Hallo?” Jeg som spør, nysgjerrig, men avslappet. Mamma som svarer med nye spørsmål av arten “hvor er du?” og “har du det bra?” Og jeg blir litt forundret, men svarer at “jo da, jeg har det fint”. Ordene hennes etterpå.
“Det har vært en eksplosjon!”)

Og frem til da var alt idyllisk, lyktestolpene var beredt for en ny dag, regnet malte grå akvarellmalerier over himmelen i morges, men det gjorde ingenting, alt var så rolig da jeg satt på bussen i retning sentrum, ja nettopp idyllisk…

Jeg skjønte ikke helt alvoret da det var 9. september 2001, jeg skjønte at det var en dag som forandret alt, men det føltes likevel så langt unna, New York var liksom Broadway-eventyrland, en helt annen verden, like fjernt som Narnia. Og jeg skjønte ikke hvordan noen bomber på fly var nok til å velte to skyskrapere og skape en så enorm katastrofe og var så flink til å ikke tenke på terror, men tenke på positive ting i stedet, noe jeg ikke en gang er så sikker på om var en så god egenskap når alt kommer til alt.

På t-banen mens jeg sjekket twitter på mobilen og fant ut litt mer og deretter samtaler med onkel, pappa og med mamma en gang til, da jeg var på senteret og det var tver skrudd på overalt med den samme nyhetssendingen og de samme bildene. Knuste vinduer, store skader, alt dette som jeg har sett så mange ganger opp i gjennom fra andre land, men ikke helt tatt innover meg. Et terrorangrep bare at denne gangen var det Norge, mitt kjære Oslo og i et område jeg har gått rundt i så mange ganger, et område der jeg var både i går og i forigårs. Følelsen av at alt bare var en vond drøm, men samtidig anerkjennelsen av det faktum at å klype seg selv i armen ikke virket.

Og så kom jeg hjem og fant ut mer om det hele og fant ut om skytingen på Utøya på toppen av det hele. Ting som hørtes ut som noe fra en skrekkfilm, som virket minst like ille som eksplosjonen, bare på sitt eget grusomme vis. Men i morges var alt idyllisk…

Jeg ser intervjuer med pårørende på skjermen, jeg ser hvordan de er så usikre og så på gråten at det nesten føles feil at det prates med dem. Ikke der, ikke da, midt oppe i alt. Jeg ser hvordan twitter kommer med ny informasjon raskere enn tv og nettsidene til avisene, hvordan nettet på mange måter samler fremfor å separere, binder folk sammen i et felles ønske om å hjelpe, finne mening i det meningsløse, ser hvordan folk sender klemmer og sjekker at de som de kjenner har det bra og det føles som en trøst tross alt. Jeg ser tallene, hvert fall syv døde i bombeeksplosjonen, etter hvert kommer det frem at det er minst ti døde i skyteepisoden på Utøya, ungdommer på sommerleir som har opplevd marerittet, jeg ser alle disse tallene og klarer ikke å ta det innover meg. Uansett hva som skjer har Norge mistet over 17 mennesker på bare noen timer i dag. Det er så alt for mye med bare én. Jeg ser på BBC og de snakker om Norway og jeg tenker et øyeblikk at det er et fjernt land langt unna før jeg raskt kommer på at det er her, der jeg bor. Det bare virker så uvirkelig.

Jeg spiser salte drops og drikker solbærtoddy og gjør noen desperate forsøk på å få tankene bort fra alt som er forferdelig for jeg orker bare nyhetene om alt i små doser og jeg klarer ikke å tro på at alt dette kan skje på en dag som i morges virket så fin og lovende. Men jeg må oppdatere meg stadig vekk likevel for det er så engasjerende, samtidig som det er overveldende. Og samtidig så klarer jeg ikke å tenke at alt er håpløst, uansett hva som skjer så vinner optimismen frem hos meg, optimismen og håpet og håpet løftes av å titte på Facebook, se hvordan så mange av vennene mine der inviterer meg til grupper med mål om å stå samlet, mål om å ikke gi opp, jeg skjønner nå hvordan katastrofer samler folk, hvordan det finnes et lys selv i de mørkeste stunder. Og dette er en virkelig kjip dag, men det er bare en dag blant mange og jeg tror fast bestemt at det vil være en mange fine dager fremover uansett.

Det er en stillhet igjen nå, stillheten etter stormen, stillheten da ting som er for grusomt til å fatte har skjedd, men man står levende igjen tross alt og smiler gjennom tårer fordi alle sms-er, telefonsamtaler, twitringer og facebookbeskjeder har vist at de man kjenner har det bra, følelsen av å være ekstra glad i alle man kjenner uansett hvor godt man kjenner dem fordi man har kjent på frykten for at noe har hendt dem, hvordan dette oppfordrer til å ta ekstra godt vare på venner og kjente og sende virtuelle klemmer og generelt sett bare si at man er glad i folk sånn at de vet det. Det magiske ved nettopp dette som viser at man kan komme seg gjennom også dette. Fordi det er så mye vi deler, fordi det er så mye håp å sende videre. Og omsorgen fra andre internasjonale venner, intervjuet med Obama, alt som forsikrer oss om at vi har venner der ute i verden. Det er jo en fin ting tross alt og da er kanskje noe fortsatt idyllisk…

 <3 og klemmer til alle som vil ha 🙂

3 kommentarer
    1. Ja, det virker ikke som om det går inn på deg. Verden er ikke idyllisk lenger selv om hverdagen sakgte men sikket vender tilbake.Vi skal minnes de som mistet livet med verdighet og ta vare på hverandre som jeg jo alltid har sagt.klem til deg.

    2. Det går jo inn på meg, men man kan ikke bare sitte å gråte foran tv-skjermen heller og jeg har jo masse å være glad for, alle jeg kjenner har det bra og nå er jeg på hytta med strålende solskinn og der er det faktisk ganske så idyllisk. Alle takler ting forskjellig og jeg er optimist til siste slutt uansett, det er alltid håp 🙂 Klem til deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg