Om følelser og reaksjoner

Jeg er fortsatt på hytta og der er det fint vær og ganske så idyllisk. Men jeg har bare tenkt litt på reaksjoner på ting som skjer og skrev litt om det i går og tenkte å poste det, noe som ikke er en novelle eller dikt eller artikkel, men bare litt personlige tanker og refleksjoner angående følelser og hvordan ingenting er feil når det gjelder slikt. Og det er inspirert litt av de siste hendelsene og slikt og jeg håper det er noe trøst å hente i å lese det eller at det på annet vis er interessant. Og jeg hadde ikke tenkt å blogge igjen før jeg kom hjem, men nå hadde jeg sjansen. Derfor…

 

Om følelser og reaksjoner

 

Jeg gråter ikke så lett. Det er ikke noe jeg er stolt over, men jeg er rett og slett ikke et menneske som ler lett eller gråter lett og i mange år har dette bekymret meg. Det er venner av meg som er helt omvendt fra meg på dette punktet, som gråter og gråter når noe trist skjer, men også lar en bølge av latter slippe til når de syns noe er morsomt, som gjerne ler så de gråter og gråter så de ler. Og jeg har ønsket å være et slikt menneske, jeg ser på følelser som et av de sterkeste våpen og jeg blir så glad av mennesker som tør å la følelsene omslutte dem, som føler så sterkt og så inderlig at det så til de grader viser deres menneskelighet.

 

Og så har vi meg da. En sjelden gang i blant får jeg skikkelig latterkrampe så tårene triller, der snufsene skyldes enorm glede som jeg ikke en gang alltid skjønner hvor kommer fra. Andre ganger, vel så sjelden, gråter jeg og da skyldes det forandringer og ting som har gått helt galt for meg. Jeg gråt da jeg strøk en gang for mye på høgskolen og måtte slutte på bibliotekarstudiet og se drømmen jeg hadde hatt i så mange år rakne foran meg, jeg gråter når jeg får vepsestikk eller når ting går helt annerledes enn jeg har planlagt, rett og slett når ting skjer med meg som jeg ikke kan styre, bare skjer og jeg ikke har kontroll over situasjonen lenger. Men vanligvis gråter jeg sjelden og jeg ler heller ikke så mye. Jeg føler sterkt, har et lidenskapelig forhold til både bøker og musikaler og klare meninger om det meste, men jeg er rolig og behersket likevel. Og litt av det skyldes kanskje mitt ønske om en viss kontroll over situasjoner og at jeg ikke klarer å la følelsene overta i så veldig stor grad. Men mest skyldes det at vi takler ting forskjellig rett og slett, noen med gråt, latter og sterke følelsesutbrudd, andre er mer avbalanserte generelt sett og klarer ikke å la være å lete etter de små positive øyeblikkene i livet, lete etter mening selv når det kanskje ikke finnes.

 

Innerst inne har jeg alltid hatt en redsel for at jeg er et ondt og ufølsomt menneske. For jeg leser anmeldelser av ting der anmelderen skriver at man må ha et hjerte av stein for å ikke berøres og så ser jeg det og blir berørt, men uten å gråte eller få tårer i øynene. Jeg prater med de vennene mine som føler alt så inderlig sterkt og som veksler mellom bunnen av de dypeste sjøer og toppen av de høyeste fjell og jeg lurer på hva som er galt med meg. For jeg har sittet i begravelser og hørt snufsing og hulk og prøvd å presse frem tårer for harde livet. Jeg har sett filmer og musikaler og følt meg kjempetakknemlig hvis tårer triller naturlig frem fordi jeg ser på det som bevis på at jeg er menneskelig. Og jeg holdt på å bryte sammen et øyeblikk da jeg så de første bildene fra bomben i Oslo, men etter det har jeg klart å leve i øyeblikksgledene med Yatzy på hytta, Buffy-episoder i tide og utide og avislesing mens jeg slikker sol på verandaen. Og selvsagt går det inn på meg det som har skjedd, naturligvis syns jeg det er helt forferdelig og direkte jævlig alt sammen, men samtidig så er jeg så takknemlig for jeg har det bra, er trygg her jeg sitter. Ingen jeg kjenner er så vidt jeg vet direkte berørt og livet går videre. Og jeg glemmer ingenting av alt som har skjedd, midt mellom all hytteidyllen bruker jeg en til to timer hver dag til å lese alle aviser for å følge all prosessen utover, jeg ser på alle nyhetssendingene (og jeg pleide å nesten aldri se på nyheter i det hele tatt), jeg var utrolig frustrert over å være på hytta mandag 25. juli da det var rosetog og fakkeltog rundt omkring og jeg ikke fikk vært med og jeg har store planer om å melde meg inn i et parti med en gang jeg kommer til Oslo. Og jeg lurer riktignok veldig på om jeg skal melde meg inn i AP for å vise min støtte eller om jeg skal velge Rødt fordi det er de jeg generelt sett er mest enig med, men det valget tar jeg når det kommer. Jeg vil huske 22. juli i år for all fremtid og jeg har verdens største respekt for Jens Stoltenberg som har fremstått som enormt empatisk, sympatisk og ikke minst mentalt sterk i denne situasjonen som utvilsomt må være en veldig vanskelig situasjon å stå i som en lederskikkelse. Men det er ikke alle som gråter midt opp i alt som skjer. Alle har sine egne reaksjoner og jeg skriver dette bare for å si fra at alt er ok. Om du føler for å kaste tallerkener i gulvet i raseri så er det helt forståelig. Om du skriker eller gråter er det helt greit og hvis du i grunnen føler deg helt tom og nummen og ikke er klar for å ta situasjonen innover deg er det også en helt naturlig reaksjon. Og det er like naturlig hvis du opp i alt sammen prøver å leve ditt vanlige sommerferieliv så langt det lar seg gjøre. Spiller spill på kveldene og leser bøker og generelt sett leter etter håpet. For det er alltid håp, uansett hvor håpløst alt virker så finnes det alltid et håp og sånn jeg ser det er dette også en tid for å håpe.

 

Jeg vil bare at folk ikke skal være så raske med å trekke en slutning om hvordan folk skal reagere på krisesituasjoner og forstå at om en selv er et menneske som gråter masse så er det andre som reagerer like naturlig på den samme situasjonen med å prøve å tenke positivt. Og for min del er det flere grunner til å smile tross alt. Vi har bildene fra fakkeltog og rosetog, de mange blomstene i Oslo, vi har sett folk klemme hverandre, trøste hverandre og sette målsetninger om mer demokrati, mer tillit og omsorg, vi har sett folk favne om sine nye landsmenn for å vise at vi er alle brikker i det samme puslespillet, vi er alle samlet nå. Og sola skinner tross alt, verden går videre og jeg føler at det på mange måter bare har blitt ekstra viktig og finne de små ting i livet nå, finne små gleder og se storheten i dem. En tekopp, et smil, ordene «jeg er glad i deg», et håndtrykk, en fin bok, en koselig film med perfekt slutt. Selv om jeg på mange måter skulle ønske jeg gråt og lo lettere fordi jeg syns det å vise følelser er så fint er jeg også takknemlig for min optimisme. Min tro på at det alltid finnes ting å glede seg over i verden, alltid noe som kan få en til å smile. Og det kan hende det til dels handler om at jeg tross alt har vært heldig for jeg har hatt et trygt liv, skånet for farer og grusomheter, et liv der alle jeg er glad i lever og er trygge, et liv der jeg har hatt det ganske lett tross alt. Men jeg tror det også er noen som naturlig har lett for å finne det positive i en situasjon og jeg tror jeg er et slikt menneske. Og jeg har opplevd ting som er vanskelig selv, deriblant da jeg måtte slutte på Høgskolen i Oslo og tiden etterpå med all usikkerheten angående hva jeg skulle gjøre nå. Jeg har ikke så mange venner og jeg er ikke spesielt god i sosiale situasjoner og jeg sier sikkert ofte helt feil ting når alt jeg egentlig ønsker er å trøste. Jeg kan føle misunnelse og sjalusi i høy grad når andre kommer nærmere forfatterdrømmen, drømmen som av og til føles enormt fjern, men som jeg likevel nekter å gi opp. Og det er sikkert masse annet opp i gjennom som jeg kunne ha nevnt. Men jeg sammenlikner alt i hodet mitt når det skjer og ser alltid at ting kunne vært verre tross alt, dessuten har det seg med å ordne seg for meg og jeg tror noe av grunnen er positiviteten, det og at jeg er utrolig sta, jeg bestemmer meg ofte for at ting skal gå bra og da gjør det nettopp det.

 

Og jeg mener ikke at jeg takler ting bedre enn andre nødvendigvis, jeg bare må presisere at jeg har min egen måte å takle ting og jeg vil bare ha forståelse for det. Jeg har også i det siste innsett mer og mer at jeg ikke er en robot eller ond og ufølsom for jeg har sympati med folk, jeg har medfølelse, jeg har et stort ønske om å hjelpe og jeg er svært samvittighetsfull. Jeg er så redd for å såre, så redd for å gjøre noe feil og jeg vil så gjerne gjøre alle til lags og da er man menneskelig. Og hvis jeg takler alt feil så er det også menneskelig å feile. Håpet mitt nå er bare at dette her hjelper for jeg nekter å tro at jeg er helt unik i de tankene jeg uttrykker her, håpet mitt er at dette kan være en trøst og i det minste noenlunde interessant lesning.

 

Og jeg har skrevet dette litt som et brev til meg selv, noe jeg skal lese neste gang noe skjer og jeg tar meg i å tenke at jeg reagerer feil. For hva er vel feil og riktig når det gjelder et så bredt landskap som følelser, et slikt åpent landskap av tankespill og hjertebank mellom linjene…

4 kommentarer
    1. Det som man selv er opdratt til er det som man regenr som normalt. Det er faktisk bevist psykisk. Ja jeg ve3t at ejg laser bøker om selvhjelp og slik til det tyter ut gjennom øra på meg, men det er jo bøker det også. Jeg er fryktelig følsom så jeg skulle ønske at jeg så alt litt mer opptemistisk. Lykke til vidre.

    2. Jeg tror på det du sier, det om at det man har vokst opp med gjerne er det som man regner som normalt og selvhjelpsbøker er absolutt bøker det og, sånt er interessant.
      Lykke til videre til deg og 🙂

    3. Jeg har alltid hatt veldig lett for å begynne å gråte, noe jeg blei veldig mye mobba for på barneskolen – noe som selvfølgelig bare fikk meg til å gråte enda mer, og så blei det en slags snøballeffekt ut av det. Som en konsekvens skammer jeg meg i dag veldig over å gråte, så jeg er motsatt av deg; prøver liksom alltid, uansett sammenheng, å la det være.
      Politisk syns jeg forresten du bør melde deg inn i Rødt. Ikke fordi det er der jeg er medlem, men fordi jeg syns du uansett skal melde deg inn i det partiet du er mest enig i. Syns Jens Stoltenberg har vist seg som en flink leder, men man skal uansett være ærlig mot seg sjøl, sjøl om man syns aldri så synd på Ap.

    4. Jeg skjønner, Kristine og dumt at de mobba deg, det var teit av dem.
      Og jeg er jo enig i at man bør melde seg inn i det partiet man er mest enig med, det er mest fair sånn i lengden.
      Takk for kommentaren!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg