En liten dose tankespill

Det jeg liker best med diktsamlinger er at de inpirerer meg, inni hodet mitt dikter jeg selv. Med romaner og til og med noveller bare leser jeg og med dikt føler jeg at jeg deltar i større grader selv mens jeg leser fordi det er mer personlig. Jeg bare tenkte på det. Som jeg tenker på at jeg for øyeblikket på en måte lever helt i min egen verden uten jobb, studier eller annet å fylle tiden med. Men fra og med i morgen skal jeg gå mer innfor å havne i arbeid, gjøre mitt for å få et liv som ikke bare er tomt vas som jeg kaster bort.

Men jeg er tilfreds da og jeg klarer meg veldig fint i leiligheten min selv om det noen ganger plutselig går opp for meg at jeg er alene her, at dette er bare mitt sted, mitt ansvar. Det er ganske rart. Og jeg leser og jeg ser film og jeg gleder meg til litt forskjellige ting utover høsten som blir koselig. Som Oslo Bokfestival og Oslo Kulturnatt i september, som Nanowrimo i november og de tre, fire forestillingene jeg har mål om å få sett i løpet av høsten selv om jeg slett ikke aner helt hvordan. Det er så mye å glede seg over og se frem til egentlig. Ellers har jeg følt meg litt slem i dag for jeg trente i stad i stedet for å se på minnemarkering for Utøya og bomben på tv og så badet jeg og da de sendte det hele i reprise så jeg ti minutter før jeg ikke orka mer bare fordi det var så deprimerende. Jeg vet ikke hva det sier om meg som person, men jeg orker bare negative ting i små doser, jeg klarer ikke mer. Hvis jeg ser en trist film så må jeg ta en del pauser med ett eller annet oppmuntrende og samme med triste bøker og det er kanskje en slags forsvarsmekanisme, jeg vet ikke. På samme tid er jeg heldig for noen prøver å distrahere seg selv uten at det virker, men for meg så virker det som regel. Om jeg prøver å skyve bort bekymringer med å spille nintendo eller se en koselig Disney-film så virker det som regel veldig godt. Problemet ligger mer i at jeg vil at det skal være en grunn til alt som skjer, være seg skjebnen eller en høyere plan. Og noen ting som skjer har ingen grunn, tjener ikke til noe formål og de tingene er så vanskelige å takle. Som hendelsene 22. juli. Jeg venter fortsatt på å våkne og at alt det der skal ha vært et mareritt for jeg vil ikke at det skal være sant, jeg vil ikke at verden skal være så syk at personer kan gjøre så grusomme ting, jeg vil ikke at folk skal være triste og skadede og kanskje slite psykisk, jeg vil at alle skal ha det bra. Og jeg hater at jeg ikke bare kan klapppe i hendene og så er alle lykkelige.

Og dette innlegget skulle ikke handle om Utøya en gang, egentlig skulle det ikke handle om noe. Egentlig bare følte jeg at jeg trengte å blogge igjen og der jeg har lest fine bøker og sett fine filmer i det siste så er det ikke ting jeg har så mye tanker om at en anmeldelse er på sin plass. For jeg så Rango i går og den var dritstilig og nydelig animert, men jeg greide ikke å engasjere meg hele veien likevel og generelt sett er jeg håpløs når det gjelder å konsentrere meg om filmer. Og det rare er at jeg så Sucker Punch i stad og den var skikkelig eye candy, flott filmet og spennende som bare det, men så kom det actionscener og hos mange er actionscenene det som fenger med en film, men for meg mister jeg konsentrasjonen under dem, da begynner jeg å føle mindre med på filmen og mer med på internett, da glir jeg bort fra filmen og når de roligere scenene tar til trenger jeg litt tid på å hente meg inn. Men så elsker jeg scenene som er stillere, scener som bare er noen som prater sammen eller kanskje enda roligere enn det, hvert fall delte øyeblik. Da følger jeg ekstra nøye med for ikke å gå glipp av noe. Og jeg liker særlig de rolige scenene i filmer med mye action, det var for eksempel scenene med Leonardo Di Caprio og Marion Cotillard jeg likte definitivt best i Inceptions, de likte jeg så godt at jeg ble frustrert når skyting og slikt igjen tok til, noe som sikkert gjør meg til et rart menneske. Samtidig var scenene mellom Spiderman og Mary Jane Watson det teiteste i alle Spiderman-filmene da så det kommer nok litt an på. 

Og nå leser jeg altså på en veldig fin diktsamling og boka “Pinnsvinets eleganse” og jeg tror nok det vil dukke opp en anmeldelse av en av de i det minste etter hvert da så det er jo fint. Men dette innlegget er schizofrent nok allerede så jeg tror jeg lar blogg være blogg og ser litt på en av mine egne filmer litt. Og så har jeg jo skrivekonsepter og Nintendo Wii og det er jo kult. Vi bables!

4 kommentarer
    1. Den siste måneden har nok fremkalt litt schizofreni i oss alle.
      Jeg gleder meg også til bokfestivalen og kulturnatten, og til Trondsmos bakgårdssalg allerede denne uken!
      Liker at du har “lyktestolpefan” som en del av beskrivelsen din, forresten. Hoho. Ha en fin dag!

    2. Ha en fin dag du og, så koselig kommentaren din var =D Ja, noen må ha litt ekstra omsorg overfor lyktestolpene 😉 Gleder meg til bakgårdssalget, har tenkt å ta med en 500-lapp til anledningen og se hvor langt den kommer.

    3. Likte dette innlegget, og særlig de to første avsnittene. Kjenner meg delvis igjen i det og, men jeg syns ikke du skal få dårlig samvittighet fordi du ikke ser minnesmarkeringa på TV. Det at du ikke orker å se på, betyr ikke at du ikke syns det er trist, og sånn sett hjelper det ingen, verken pårørende, overlevende eller ofre, om du får med deg ei TV-sending. Veit at dårlig samvittighet er en sånn ting det er vanskelig å holde ute eller gjøre noe med, men vit at det aldeles ikke gjør deg til noe dårlig menneske at du bare klarte å se ti minutter av det!

    4. Så bra at du likte innlegget og du har jo rett i at det ikke er noe å få dårlig samvittighet for. Og jeg bare likte kommentaren din veldig for jeg trodde jeg bare skreiv tull her, jeg og så var det visst mer mening i alt sammen enn jeg trodde 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg