Oslo 3. September

Jeg leser på en fin bok og skal snart lage meg taco og har egentlig ikke så mye fornuftig å si utenom at jeg har vært på kino da og det var flott. Og forøvrig trenger jeg jo et liv og slikt, men jeg tenkte egentlig ikke å prate noe om det eller særlig annet. I stedet tenkte jeg å skrive om denne filmen og sånt og det setter jeg like godt i gang med nå, pronto, let’s go!

Oslo 3. September

 

Jeg sitter på t-banen og ser ut av vinduet på stasjonene som passerer, landskapet jeg kjører forbi. Tenker på mitt Oslo som er kaféen på Hasle, biblioteket på Stovner og hovedfilialen (som er stengt siden den ble skadet under bombeangrepet og som jeg savner skikkelig, særlig på grunn av musikkavdelingen med sine forførende musikalcder), som er bokhandlene på Karl Johan, restauranten på senteret rett ved der jeg bor, treningssenteret jeg besøker to ganger i uka og kaféer på Bislet når jeg skal til faren min. Alt det andre som jeg ikke kommer på, men som også er mitt Oslo og hvordan Oslo er en så utrolig fin by. Men samtidig en ensom by fordi vi er så mange og likevel så få og alle lever sitt eget lille liv der de er hovedperson uten at man av den grunn er hovedperson eller en gang viktige karakterer i noen andres liv. Og jeg tenker på «Oslo 31. August» og hvordan den fanga alt dette i en liten film, liten, men vakker, viktig og essensiell. Som kondens i lufta om vinteren som får meg til å tenke at jeg er en drage eller som grå regnværsdager som følges av solskinn og kanskje en regnbue.

 

Oslo 2. September. Jeg sitter i kinosalen og det er ettermiddag og det har vært en ganske ålreit dag, ålreit, men også ganske kjedelig. Men nå er jeg i en kinosal og jeg har cola og popcorn og er klar til å dra ut på reise for når man ser film på kino forsvinner virkeligheten og hverdagslivet kan seile sin egen sjø. Når jeg ser film hjemme følger jeg sånn halvveis med mens jeg sjekker internett og slikt fordi jeg ikke klarer å bli borte i det jeg ser, men på kino er det bare filmen man kan følge med på og da glir jeg helt inn i det. Og nå glir jeg inn i 31. August selv om kalenderen viser 2. September og følger karakteren Anders (som har et navn som det viser seg at ikke har blitt ødelagt, noe som er fint siden navnet Adolf ikke har funket i det hele tatt siden annen verdenskrig) som skal på jobbintervju og har to uker igjen på rusbehandlingssenter siden han har vært narkoman. Og vi følger Anders mens han drar på jobbintervjuet og besøker gamle venner og henger rundt i sitt Oslo som på mange måter også er mitt Oslo og alle som bor eller har bodd eller skal bo i Oslo sitt Oslo og som er på sitt vakreste og samtidig såreste i denne perlen av en film. Vi følger Anders og det er likevel ikke Anders som er hovedperson, egentlig er Oslo hovedpersonen, noe man ser av fotografiet og filmingen som for så vidt er helt fantastisk.

 

Og jeg var først litt usikker på hva jeg følte om «Oslo 31. August» da kalenderen viste 2. september og jeg satt på t-banen på vei hjemover for den gjorde meg melankolsk og nesten litt deprimert og jeg vil egentlig fylles med tro på livet av tingene jeg ser. Jeg søker mot optimismen, ønsker å få tro på menneskeheten og livet og etter denne filmen føltes alt ganske meningsløst og den minnet meg om hvor ensomme vi alle egentlig er. Vi lever i vår egen boble og ser disse dagene som kommer og går forbi og lurer på hvor alt blir av og dette skildres så ekstremt fantastisk i «Oslo 31. August» som er helt ekstremt sår, men samtidig fantastisk mest på grunn av denne sårheten og denne helt unike stemningen som sitter igjen i timevis etter at man har forlatt kinosalen, som fortsatt sitter igjen som små skjøre fragmenter når det er kveld Oslo 3. September og man sitter hjemme i leiligheten og venter litt halvveis på at middagen skal lage seg selv. Og det er en kunst, det å lage en film som etterlater små hakk i sjela og tankespill og ettertanke. En film som i tillegg til dette altså er vakker og nydelig filmet og fotografert og som viser mitt, ditt, vårt Oslo på sitt fineste.

 

Jeg må trekke frem skuespillet for alle skuespillerne gjør en utmerket jobb for det føles ikke som skuespill, men ekte, som om man bare har filmet virkelige liv og samtaler, det er utrolig realistisk. Og jeg må nevne Anders Danielsen Lie som på mange måter er irriterende perfekt siden han er lege og har gitt ut musikk og er dødsgod skuespiller og et sånt multitalent som jeg alltid har ønsket å være, men som samtidig virker enormt sympatisk i intervjuer og som jeg er 110% overbevist om at er en utrolig real fyr å henge sammen med. Han har hovedrollen og er helt perfekt og skaper en karakter man har sympati med, tidvis irriterer seg over og helvveis vil gi en klem og et løfte om at alt vil ordne seg selv om det jo ikke vil det, ikke alt, men kanskje det meste hvis man er heldig.

 

Og likevel mangler det noe for å gi filmen en sekser, kanskje at jeg syns slutten er litt for klassisk i formen, det er for åpenbart at det er en slutt liksom, hvordan kameraet zoomer utover og utover før rulleteksten setter i gang. Jeg vet ikke hvordan det skulle vært gjort i stedet, det bare føltes litt for alminnelig. Og det mangler det lille ekstra som gjør en film til noe mer enn en film, som gjør en film til noe magisk. Utenom det er dette en ganske perfekt skildring av et Oslo 31. August som er sårt og vakkert, ensomt og forenende og som puster gjennom lerretet så slik at man kan trekke inn pusten etterpå og ha en bit av Oslo i hjertet uansett hvor man er.

 

Terningkast 5!

4 kommentarer
    1. Fikk ikke helt til essensen i dette innlegget, men det høres ut som om det er en grei by og bo i selv om men kan være ensom blant mange mennesker.

    2. Essensen var jo å prate om Oslo og om filmen og så kombinere anmeldelse med prosaisk tekst liksom 🙂 Men det kan ha vært for flytende kanskje, var i det tankefulle hjørnet da jeg skrev det i hvert fall. Oslo er en fin by!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg