The Night Circus =D

La meg se, det kan hende det skjer noe nytt og spennende jobbmessig sett denne uka, men jeg må være vag og udetaljert og nyansert siden jeg ikke vet noe sikkert. Men jeg håper da i alle fall. Ellers tjener jeg på det at han ene som jobber på Oslo Nye Teater kjenner meg igjen hver gang jeg er der siden Spring Awakening førpremieren og jeg har nå enda et teaterstykke jeg skal på i løpet av høsten der jeg ikke har måttet betale noe 😉

Men nå skal jeg poste en laaang og grundig anmeldelse av en direkte fortryllende bok som jeg på veldig mange måter elsker.

The Night Circus av Erin Morgenstern

(Bilde av boka, som jeg hadde problemer med å få lasta opp siden blogsoft og bilder tilsynelatende hater hverandre, se så peeen den er <3)

The circus arrives without warning. No announcements precede it. It is simply there, when yesterday it was not. Within the black-and-white striped canvas tents is an utterly unique experience full of breathtaking amazements. It is called Le Cirque des Rêves, and it is only open at night.

But behind the scenes, a fierce competition is underway?a duel between two young magicians, Celia and Marco, who have been trained since childhood expressly for this purpose by their mercurial instructors. Unbeknownst to them, this is a game in which only one can be left standing, and the circus is but the stage for a remarkable battle of imagination and will. Despite themselves, however, Celia and Marco tumble headfirst into love?a deep, magical love that makes the lights flicker and the room grow warm whenever they so much as brush hands.

True love or not, the game must play out, and the fates of everyone involved, from the cast of extraordinary circus per­formers to the patrons, hang in the balance, suspended as precariously as the daring acrobats overhead.

Written in rich, seductive prose, this spell-casting novel is a feast for the senses and the heart.

Slik beskrives boka på Goodreads og dette konseptet fikk meg til å ønske meg denne boka dypt og inderlig i begynnelsen av august da jeg satte den på Amazon og generelt sett begynte å lese alle anmeldelser jeg kom over slik jeg har for vane med nye bibliofile obsessions. Så hendte det, mirakel av mirakler, de hadde boka på Tanum i sentrum og til tross for at jeg ikke er så rik for tida var dette definitivt noe jeg ikke kunne gå glipp av. Og jeg kjøpte den og jeg smilte superfornøyd før jeg begynte å lese den like etter. Og til forskjell fra mange bøker jeg bruker hele åtte dager på å lese var ikke dette her en litt småkjedelig bok som jeg bare av og til leste på, men ofte lot ligge uberørt i veska. I stedet var det en av de bøkene der du leser sakte med vilje fordi det er en så stor nytelse å lese, fordi du drømmer deg bort og alt er magisk mens du leser. Og i går da jeg bladde om siste side var det med en viss vemodighet.

Noen vil finne “The Night Circus” kjedelig for handlingen går sakte fremover og kommer i annen rekke i en bok som i mye større grad handler om stemning og sirkusfølelsen, en sånn bok der man lukter bål og karamellduft mens man leser, der alt henger sammen og mystikken henger som en gardin over hele historien, farger alt i gåtefulle skygger som får deg til å gripe etter pusten og bare beundre. Jeg syns dette er alt annet enn kjedelig og er ufattelig imponert over Erin Morgensterns debut, en bok som absolutt burde bli en klassiker og nå skal bo på yndlingsbokhylla mi 🙂

He goes directly to the ballroom, making his way to the center of the dance floor. He takes Celia?s arm, spinning her away from Herr Thiessen.
Marco pulls her to him in an emerald embrace, so close that no one distinction remains between where his suite ends and her gown begins. To Celia there is suddenly no one else in the room as he holds her in his arms. But before she can vocalize her surprise, his lips close over hers and she is lost in wordless bliss.
Marco kissed her as though they are the only two people in the world. The air swirls in a tempest around them, blowing open the glass doors to the garden with a tangle of billowing curtains. Every eye in the ballroom turns in their direction. And then he released her and walks away. By the time Marco leaves the room, almost everyone has forgotten the incident entirely. It is replaced by a momentary confusion that is blamed on the head or the excessive amounts of champagne. Herr Thiessen cannot recall why Celia has suddenly stopped dancing, or when her gown has shifted to its current deep green. ?Is something wrong?? he asks, when he realizes that she is trembling.

Jeg kan starte med kjærlighetsgreiene. Dette er ikke en spoiler siden det står på baksida av boka, men Marco og Celia, som er de to ledende brikkene i et stort og grandiost spill, blir dypt forelsket i hverandre og jeg elsker hvordan kjærligheten mellom de to beskrives. Jo da, det er på en måte Romeo og Julie på et magisk sirkus, men det skildres så fint og føles helt unikt på samme tid. Det får meg til å tenke på ballscenen i “Enchanted” og “Your song”-scenen i Moulin Rouge, slike scener som på mange måter er klisjé, men likevel ikke siden det føles så magisk når det står på. Og hvordan det hele bygger seg opp fra bare betraktning i smug til full og oppslukende kjærlighet mens man bare vet at det har vært kjærlighet bestandig, sånn innerst inne. Herregud så svulstig jeg høres ut, jeg liker at denne boka gjør meg svulstig.

En av bokas mange styrker er karakterene. Vi har Celia som er så mye sterkere enn hun selv tror. Det er Marco som jeg er litt betatt av, sannsynligvis vil jeg lese denne boka igjen bare på grunn av ham fordi jeg liker ham så godt. Han er helt min type, leser mye, smart og intelligent, men likevel følsom og drømmende og jeg liker ham veldig godt. Vi har Bailey som jeg og har veldig sansen for siden han er en av dem som ser sirkuset utenfra, han er som Meg Giry i “Phantom of the Opera”-filmen fra 2004, den karakteren som er del av alt, men likevel ser alt utenfra og på en måte er leserens (eller seerens) øyne i historien. Og det beste med Bailey er at han ikke er spesiell, han er som alle andre, men han blir en viktig brikke i spillet likevel og det gir håp for alle som ønsker å være del av noe magisk, men føler seg alt for alminnelig og uviktig. Videre har vi Herr Thiesen som er klokkemaker, Tsukiko som er slangemenneske, Isobel som leser fremtiden i tarotkort og de to rødhårede tvillingene Poppet og Widget og de to sistnevnte liker jeg og veldig godt. Sistnevnte kan selvsagt ha noe med min sans for Gred og Forge (eller Fred og George, men de kaller seg jo Gred og Forge hvert fall et sted i Harry Potter-bøkene og det er likbart) som tvillingene i “The Night Circus” umiddelbart minner meg om kun basert på at de er tvillinger og rødhåret. Det er selvsagt sentrale forskjeller som at Poppet og Widget er gutt og jente og har ganske annerledes roller i spillet enn Harry Potter-tvillingene, men likevel. Og jeg kunne egentlig fortsatt å nevne i vei for det er så mange interessante karakterer i denne boka og alle er veldefinerte og har sin rolle i alt sammen og jeg syns Erin Morgenstern er helt rå til å skape karakterer man bryr seg om og virkelig ønsker å følge.

Samtidig er bokas viktigste karakter antakelig sirkuset, “Le Cirque des Reves” (med en liten sånn hake over v-en som jeg ikke vet hvordan man lager på tastaturet) eller “Drømmenes sirkus” hvis man oversetter tittelen til norsk. Mye av boka er beskrivelser av dette sirkuset som er i svart-hvitt og full av symbolikk og magi, som har akrobater, katter og løver, slangemenneske og illusjonister og en masse annet som er helt drømmende beskrevet og som ingen andre sirkus har å by på, “The Sky Labyrinth” og “The Ice Garden” og så utrolig mye mer. Og det er her boka separerer folk litt for noen kan kanskje tenke at det er for mye skildringer av sirkuset i forhold til handling i boka og sånn sett er dette en bok som man enten elsker eller sukker over. Hvis man liker nydelige beskrivelser som får deg til å kjenne luktene som beskrives i lufta rundt en, skildringer som får en til å se alt for seg, hvis man liker bøker som er veldig visuelle og stemningsfulle så vil man elske denne boka. Da vil man sitte matt og betatt etterpå. Er man derimot mer opptatt av handling, at ting skjer fort og at det er mye spenning så vil man irritere seg. Og det er på mange måter en bok som handler mye mer om akkurat hvordan den er skrevet enn hva som er skrevet og selv jeg, som elsker denne boka, må innrømme at det er mer hvordan det hele er pakket inn og fortalt som jeg elsker enn innholdet.

Men hva spiller det noen rolle når en historie er så vakkert pakket inn, når en bok er en så stor nytelse å lese, når alt forsvinner omkring deg mens du leser og du nærmest ser verden i svart-hvitt med en liten dæsj av rødt hver gang du legger boka fra deg og titter opp på virkeligheten igjen. Og det er så fint skrevet, la meg poste noen eksempler:

?Stories have changes, my dear boy,? the man in the grey suit says, his voice almost imperceptibly sad. ?There are no more battles between good and evil, no monsters to slay, no maidens in need to recue. Most maidens are perfectly capable of rescuing themselves in my experience, at least the ones worth something, in any case. There are no longer simple tales with quests and beasts and happy endings. The quests lack clarity of goal or path. The beasts take different forms and are difficulty to recognize for what they are. And there are never really endings, happy or otherwise. Things keep overlapping and blur, your story is part of your sister?s story is part of many other stories, and there in no telling where and of them may lead. Good and evil are a great deal more complex than a princess and a dragon, or a wolf and a scarlet-clad little girl. And is not the dragon the hero of his own story? Is not the wolf simply acting as a wolf should act? Though perhaps it is a singular wolf who goes to such lengths as to dress as a grandmother to toy with its prey.?

og

All around him, lights are popping to light along the tents, flickering like fireflies.

og

The air itself is magical. Crisp and sweet in her lunges as she breathes, sending a shiver down to her toes that is caused by more than the forewarned drop in temperature.

og selvfølgelig

?The circus arrives without warning. No announcements precede it. It is simply there, when yesterday it was not. Within the black-and-white striped canvas tents is an utterly unique experience full of breathtaking amazements. It is called Le Cirque des Rêves, and it is only open at night.?

Man tror på “Le Cirque des Reves”, tror på at det eksisterer. Det er som med Narnia-bøkene der man alltid har et lite håp om at ens klesskap en dag skal føre en til en annen verden eller hvordan man fortsatt tenker at brevet fra Hogwarts bare forsvant i postverket og en dag skal komme selv om det er 15 år siden man var elleve, det er en historie man kjøper, og det er de beste historiene, de som føles sanne selv om alt er skrevne ord og nydelige formuleringer.

Kanskje sirkuset dukker opp i morgen kveld, står helt plutselig på fotballbanen like ved der jeg bor med alle sine lukter og sine svart-hvitt farger og sin særegne magi. Det er lov å håpe på, drømme om fordi man på mange måter er en reveur selv og alt er mulig. Jeg er villig til å vente og i mellomtiden gir jeg terningkast 6 og håper så mange som mulig leser denne boka for den er som et eventyr og er virkelig en bok for alle drømmere <3
***

Sånn, det var en ganske grundig og grei anmeldelse sikkert og nå skal jeg sjekke tven og spise frokost. Vi bables!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg