Mister B. Gone

På torsdag blogga jeg om hvorfor jeg så “Next to normal” for fjerde gang og en liten del av meg tenkte på å vente med å blogge igjen til det var kommentert, men en større del av meg vil blogge nå og det er den delen jeg velger å lytte til.

Uansett var jeg verdens mest happy person i går kveld fordi jeg var på musikal og en Karoline på musikal som kjent er en Karoline som er i himmelen. Og nå er jeg fortsatt i ganske godt humør selv om det ikke er noen teaterplaner i kveld for det er jo lørdag og jeg skal spise smågodt og barberingsis og lese aviser og bare generelt sett er fan av lørdager =D Ellers leser jeg på en veldig fin novellesamling for tida som heter “A better angel” og jeg har ellers sett Idol-opptak tidligere i morges som jeg skrev kommentarer på i en note på Facebook (jeg kommenterer Idol på Facebook uten at det interesserer noen uten at det gjør meg noe som helst siden jeg bare liker å kommentere for min egen del) og nå sitter jeg altså her i verdens mest komfortable røde sofa i en strømpebukse som er kjempefin, men teknisk sett burde kastes siden den har et stort hull på venstre kne og det er ganske upraktisk. Og jeg har egentlig ikke så mye på hjertet i dette innlegget så jeg skal komme til innleggets kjerne som er en ny anmeldelse jeg har skrevet siden jeg har lest den ganske fenomenale boka “Mister B. Gone” og den føltes veldig verdt å bable om. Så da setter vi i gang med det og så lar vi det avslutte dette innlegget og så kommer sikkert neste blogginnlegg på mandag eller tirsdag tenker jeg:

(Før jeg lar anmeldelsen ta til tenkte jeg fort å anbefale folk Mister B. Gone, TvTropes sin side om denne boka er veldig genial. Videre advarer jeg om at “Mister B. Gone” er skrevet i en veldig spesiell stil som jeg har hermet etter i anmeldelsen. Med andre ord vil det fremover forekomme omvendt psykologi og liknende fordi jeg tenkte at anmeldelsen ville bli mer underholdende hvis den var i stil med boka. Og da er alt klart!)

 

«Mister B. Gone» av Clive Barker

 

BURN THIS BOOK.

 

Kjære leser, røm fra denne anmeldelsen, det kommer intet godt ut av den. Her skal jeg bare prate litt om boka «Mister B. Gone» og dens awesomehet og dette vil nok gi deg mareritt og varige men, det vil nok ende opp med at du plutselig får akutt pustebesvær og låser deg inne på rommet ditt der du skrur av alt lys og gjemmer deg under dyna og føler at alle skyggene i taket rører på seg. Ja for er det ikke en liten bevegelse der, en ørliten en som viser at noe er riv ruskende galt, føler du ikke bevisst at noe prøver å sluke deg fra innsiden, noe som kommer krypende beredt til å angripe. Du kjenner svetten nå gjør du ikke, svetten og hvorledes du samtidig fryser, litt som en feber, men mer ubehagelig og skremmende. Som om demoner har vært i gang.

 

Å, er du der fortsatt? Får ikke mine ord deg til å flykte i redsel; skrikende og såpass skremt at du glemmer å ta på deg skoene og plutselig sitter på en eller annen buss barbent mens du tenker på hvor lett livet var for bare noen timer siden. Før du begynte å lese denne anmeldelsen og alt ble snudd opp-ned på, før alt sammen. Ikke? Da får jeg vel bare fortelle mer om boka denne anmeldelsen skal omhandle og så får vi se hvor høy i hatten du er etterpå.

 

«Mister B. Gone» er skrevet av Clive Barker, hvis navn er meg kjent grunnet min sans for Abarat-bøkene i min ungdoms vår. Å som jeg husker hvorledes de tok meg av sted til en annen verden blant storslåtte illustrasjoner og rare hendelser og alt som dette førte med seg. Og Clive Barker er nok en smule genial for Abarat-bøkene var jo en ting og dette igjen er noe ganske annet selv om vi fortsatt på mange måter beveger oss innen Fantasy-segmentet. Men «Mister B. Gone» er en mye mørkere historie.

 

Her er fortelleren Jakabok Botch (som senere i historien oftere omtales som Mister B. Gone) og han er en demon fanget i boka «Mister B. Gone», dvs. boka jeg her og nå omtaler. Den godeste Botch maser stadig på at leseren skal brenne boka sånn at han blir satt fri fra den og bruker ymse skremselstaktikker for å påvirke leseren i denne favør. Og jeg er en sucker for omvendt psykologi, det må bare innrømmes. Hvis en bok ber meg om å brenne den, kaste den eller slenge den fra seg eller på annet vis la være å lese videre tolker jeg alltid det som en invitasjon til nettopp å lese videre. Og hva verre er, jeg nyter å lese videre, jo mer jeg bes om å la det være, jo mer tenker jeg «å så kult, elske på bok ass, må lese videre NÅÅÅÅ!» Følgelig falt jeg pladask for fortellerstilen i «Mister B. Gone» og jeg likte også historien ellers. Mye av plottet går ut på at Botch forteller om livet sitt og det er ganske groteskt. Han er jo en demon og opplever en grusom oppvekst i en av Helvetes laveste sirkler med en ganske ukoselig familie og så brennes han og så blir han fisket opp til vår menneskeverden og så opplever han mye dritt her også og man får en viss sympati med ham selv om han også er en forholdsvis usympatisk karakter. Men mesteparten av tiden bare syns man det er veldig underholdende å lese om alle tingene han opplever og det rare er at man ender opp med å fryde seg over de aller mest groteske detaljene, detaljer man mer skulle tro man ville finne frastøtende. Og så får han en slags «venn» i Quitoon (selv om forholdet deres har veldig mange lag og de også har sine øyeblikk i fiendskap) og det er helt klart romantiske følelser fra Botch sin side i dette tilfellet, noe som også er et interessant aspekt. Ellers har boka engler og Gutenberg og andre awesome ting og jeg er litt dårlig til å beskrive den, men den er veldig genial.

 

Sånn, nå har jeg fortalt litt om denne boka. Kan du rømme da? Eller er du enda interessert, sittende på kanten av stolen eller sofaen eller hva annet du enn sitter på (toalettet?), sittende der mens du lar blikket ditt følge linjene i denne anmeldelsen? Jeg kan se deg helt for meg der du sitter, nippende til tekoppen, kaffekoppen, ølbegeret eller kanskje brusflaska, lesende med skrått smil og storslagen entusiasme. Du er patetisk, det er det du er, der du er som en mark som vrir deg etter min vilje og ikke kan skygge unna, men leser videre.

 

Ja vel, jeg kan fortelle litt til. Jeg har jo bablet litt om handlingen og at jeg elsker fortellerstilen og jeg liker også Clive Barkers språk i denne boka. Jeg mener, bare les dette:

 

As to my mouth, of all my features, I wish I could possess my mouth again, just as it had been before the fire. I had my mother?s lips, generous below and above; and what kissing I had practiced, mainly on my hand or on a lonely pig, had convinced me that my lips would be the source of my good fortune. I would kiss with them, and lie with them, I would make victims and willing slaves of anyone my eyes desired, simply by talking a little, and following the talk with kisses, and the kisses with demands. And they?d melt into compliance, everyone of them, happy to perform the most demeaning acts as long as I was there to reward them with a long, tongue-tied kiss when they were done. But the fire didn?t spare my lips; it took them too, erasing them utterly.

 

Det er jo flott skrevet, virkelig og med et rikt, smart språk som en bare må beundre. Noe som gjør opp for bokas feil for den har feil. Ting som gjør at den ikke når helt opp til den gylne sekseren eller en plass blant mine yndlingsbøker, men bare er en veldig bra bok. For eksempel er den ikke like spennende hele veien og på slutten syns jeg den driver med å være særdeles anti-spennende slik at man skumleser litt. Videre er fortellerstilen ganske smak og behag for det er helt min stil, men for andre vil det bli irriterende veldig fort. Noen vil dessuten mene at det er for groteskt til tider og for ukoselig og andre igjen vil føle at det burde være enda mer groteskt. Så det er definitivt en bok som er litt enten-eller, men jeg likte den og gir terningkast 5!

 

Fornøyd, showet er over, enden er nådd, terningen er kastet, the fat lady has sung and all that jazz. Men nei da, du sitter fortsatt klar for mer. Sukk… du kan få kommentere da, den gleden kan jeg gi deg.

 

Men så må du forlate denne anmeldelsen for jeg mener alvor og ellers vil jeg snart sikkert dukke opp i dine verste mareritt, som en ekkel porselensdukke eller som når faren klikker i «The Shining» eller noe enda verre. Og nå fikk jeg lyst til å si bwahahaha bare for moro skyld. Derfor!

 

4 kommentarer
    1. Trur helt ærlig jeg ville ha syntes at fortellerstilen var litt irriterende å forholde seg til når det er snakk om ei hel bok, men samtidig liker jeg jo groteske ting, så kanskje. Men som jeg sikkert har sagt før, har jeg helt utrolig mange andre ting å lese på, så jeg kommer nok ikke til å prioritere den med det aller første. Men takk for enda en god bokanmeldelse!

    2. Ja, det er jo smak og behag i stor grad i denne boka og jeg skjønner at det ikke er din første prioritet, men den var likevel fin 🙂 Og værsågod angående anmeldelsen. Det er alltid gøy å anmelde bøker =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg