om da Karoline dro på Nasjonaltheateret og så “Rockeulven”

Og så var det onsdag og jeg har ingen planer for dagen utenom å kanskje handle nye sko med moren min (det lå igjen noe rart og brunlig da jeg gikk av t-banen og da jeg titta under skoen min hadde en del av hælen på skoen min falt av så den kjørte vel videre med t-banen den da) pga. nevnte hælproblemer nevnt i parantes og andre ting som at skoene mine er fine, men ganske glatte og det på et eller annet tidspunkt jo vil komme snø og is og bli glattere (det er dog ikke noe stress, jeg liker høsten sånn den er nå). I tillegg dagdrømmer jeg daglig om at noe skjer når det gjelder jobb, dvs. mangelen min på det for det er litt kjedelig av og til med å bare henge rundt, dessuten savner jeg lønninger. Men jeg satser på at det skjer noe snart. Og uansett har jeg bare ikke lyst til å bekymre meg for ting, det er jo så mye å smile over. Som fine bøker som jeg har brukt alt for lang tid på å lese. Som kafébesøk og ufattelig mange tekopper og iste i det fine blå glasset mitt. Som teater. Jeg har blitt enormt glad i teater i det siste, ikke bare musikalene de setter opp, men teatre i det hele tatt. De er så flotte <3 Og jeg var på teater i går og det skal jeg skrive om nå =D

Rockeulven

Milde melkespann, så flott tak! Det er så veldig storslagent og man føler virkelig at man inntar et kulturens høysete når man kommer inn på Nasjonalteateret og det er nesten litt så man tenker at man entrer en annen verden og en annen tid, man kunne like gjerne vært i et tidligere århundre på ball ventende på prinsen 🙂

Alt startet med å entre det flotte Nasjonaltheateret som jeg ikke har vært på siden jeg så “Glassmenasjeriet” for fem år siden med noen andre fra klassen min på bibliotekarstudiet (den gang jeg prøvde meg på slike studier uten hell). Men det var en mindre scene og akkurat Hovedscenen på Nasjonaltheateret har jeg ikke vært på siden jeg visstnok i følge mamma så Hakkebakkeskogen som liten (en ting jeg ikke husker i det hele tatt, men så er det jo og mange år siden). Og det var så fint, så inspirerende liksom og jeg følte meg som del av noe fortryllende.

Og etter hvert fikk jeg kjøpt programblad, kommet meg helt inn og satt meg i salen der jeg hadde plass helt fremst og med andre ord hørte og så meget godt =D Utenom med var salen hovedsaklig fylt av barnefamilier, men det viste seg at det slettes ikke var noe barnslig stykke. I stedet er “Rockeulven” en av de få musikalforestillingene som virkelig passer for alle og det i seg selv er ganske unikt. “Rockeulven” var som de beste Pixar-filmene, hadde noe for enhver smak og det gjorde det til en utrolig fin opplevelse.

Stykket er basert på filmen “Rock’n Roll Wolf” (eller “Grimm og Gru” som den ofte kalles når den sendes på Nrk i jula), en film jeg personlig liker godt og var veldig glad i som liten. Og så ble det satt opp som teater i Trondheim (men dessverre får jeg ikke med meg oppsetningene som settes opp utenfor Oslo av ymse grunner) før det sattes opp i Oslo på ærverdige Nasjonaltheateret. Og storyen er ganske enkel og grei. Geita har tre barn og lever et hverdagslig lite liv med dem med høns, sauer og griser i nabolaget, men tar seg av og til ønske at noe spennende skulle skje. Så skjer noe spennende i form av ulven og Geitemamma og han blir kjæreste. Men hva gjør man hvis ulven har lyst til å spise barna dine… Det er ikke så veldig poeng i å legge ut i det vide og brede om storyen for den er ganske enkel og det er uansett ikke storyen som er det viktigste (selv om den er kul). Nei, det man faller for er de mange popkulturelle referansene, de karikerte, men likevel gjennomtenkte karakterene og stykkets ymse samfunnsaktuelle stikk som gir bonusmateriale for voksne, avislesende seere.

Og en ting er musikken. Bandet er fabelaktig og, mens musikken riktignok ikke er noe du går ut av salen og nynner på (med et sentralt unntak i “Mom is home” på norsk), musikken er fin og fengende. Og de synger så bra. At Lena Kristin Ellingsen kan synge visste jeg jo for så vidt fra “Spring Awakening”, men her synger hun helt fantastisk og med en klar, bærende stemme som i tillegg passer musikken perfekt. Øystein Røger synger også flott og geiteskillingene og generelt er musikken veldig god og absolutt en styrke i denne musikalen. Og skuespillet. Jeg må også her trekke frem Lena Kristin Ellingsen for jeg føler virkelig at hun er helt perfekt i dette stykket, hun passer så godt som den snille, men ikke helt tamme Geitemamma som elsker barna sine, men også tar gladelig i mot en fest og kanskje en liten romanse med Ulven. Det er alltid så fint når man ser et stykke og føler at skuespillere er så riktig i en rolle, som om det ikke kunne vært noen annen enn dem i den rollen og slik er det her. Jeg liker og nevnte Øystein Røger som ulven, han er jo i tillegg ganske attraktiv som ulv, man forstår hvorfor Geitemamma forelsker seg i ham for å si det sånn. Personlig likte jeg ellers killingene veldig godt og da særlig Mattei og jeg likte svalen og generelt sett syns jeg alle gjorde det veldig bra. Og det er noe med det karikerte i en del av karakterene som gjør at jeg tenker at dette må ha vært et stykke som må ha vært enormt morsomt å spille i for det blir jo noe lekent over det hele og barn kan være et utrolig takknemlig publikum (barna i salen i går var hvert fall det) og når skuespillere koser seg på scenen smitter det også over på seerne som koser seg vel så mye. Jeg satt i hvert fall og smilte fra øre til øre =D

Videre er scenen smart brukt og jeg elsker kulissene og hvordan orkesteret tidvis gikk opp på scenen og ble integrert i stykket på sitt vis. Og jeg elsker kostymene, det er svært tro til filmen som jo er ganske 70-talls stilmessig, og dyrene er så fine. Hvis jeg må trekke frem noen negativer så har jeg et litt blandet forhold til dialogen som hovedsaklig var på rim. For jeg elsker rim, å lese det, skrive det, André Bjerke er min helt! Men det føles alltid litt rart når folk snakker på rim for det er jo ikke naturlig og det minnet meg litt på at det er et stykke og ikke noe ekte og jeg liker når jeg glemmer virkeligheten helt mens jeg ser teater, at det som skjer på scenen føles så virkelig at man lever seg helt inn i det. I tillegg syns jeg de skulle bygget ut på historien om svalen som blir satt fri og hjulpet av eselet, at svalen dukket opp i andre akt kanskje og det ble en romanse mellom dem også. Jeg syns også at handlingen av og til går litt fort i svingene, man henger jo med, men likevel.

Men bevares, det er bare småting og det er bare fordi jeg er så pirkete og så opptatt av å balansere superlativer med konstruktivitet at de trekkes frem for helhetsmessig var det hele veldig fint. Flinke skuespillere, god musikk og sjarm fra ende til annen og jeg, jeg koste meg jeg. Hadde det superfint! Terningkast 5 definitivt! <3

Bilde jeg tok av meg selv mens jeg satt i en sofa inne på Nasjonaltheateret rett utenfor salen.


Fikk en av de som jobbet på teateret til å ta bilde av meg mens jeg går ned ærverdige trapper. Satser på at de tilfeldige personene i bakgrunnen ikke bryr seg om at de er statister 😉

***

Og ellers da så gleder jeg meg til november, så ser jeg teite komiserier på tv på formiddagen, så har jeg fått dilla på å gå spasertur fra Hasle til Carl Berner etter endt kafébesøk, så har jeg det fint. Og nå er jeg ferdig med dette blogginnlegget, men jeg babler igjen om noen dager!

 

9 kommentarer
    1. Fint å høre at stykket var verdt billetten! Sjøl er jeg fullstendig traumatisert etter å ha sett filmen som fem – seks-åring, og det å se menneskedyr forsøke å spise andre menneskedyr i svarthvitt, var for sterk kost for meg, og jeg klarer ikke å gå forbi plakatene som reklamerer for musikalen uten å bli redd den dag i dag. Seriøst, haha.

    2. Oi, jeg ble heldigvis ikke traumatisert av den som liten (eller traumatisert av noe spesielt i det hele tatt), men jeg kan skjønne hvordan det må ha vært et sterkt inntrykk for et uskyldig barnesinn 😉 Og ja, stykket var veldig verdt det og det er mye mer barnevennlig på scenen enn i filmen kan jeg opplyse om =D Takk for kommentaren!

    3. Hei, så gøy med referat fra Rockeulven! Jeg møtte han som spiller ulven på en fest her om dagen, og ble nysgjerrig på stykket. Kult at du syntes han gjorde en god jobb, da 🙂
      Fin stemningsrapport!

    4. Jeg skriver alltid anmeldelser når jeg ser musikaler, det har blitt en liten karolinsk tradisjon 🙂
      Og så bra at det var en fin stemningsrapport, så koselig å høre. Og tusen takk for kommentaren!

    5. Å, skulle ønske jeg bodde i Oslo noen ganger. Da skulle jeg absolutt vært mer “kulturell” av meg. Tusen takk for kommentaren på mitt forrige innlegg, den varmet!

    6. Oslo er en praktisk by å bo i rent kulturmessig sett og vær så god angående kommentaren, bare koselig 🙂 Og tusen takk for fin kommentar!

    7. åh, teater! eg elskar teater! men det er dessverre hundre år sidan sist eg såg eit stykke.. 🙁 det er nesten så eg snik meg med veslebror på kulturell skulesekk sitt skulerap teater, høhø 🙂 men, åh, teater <3 no har eg noko fint å tenke på!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg