Karoline er Nanowrimo-betatt og poster et utdrag fra historien sin =D

Jeg har en ørliten mistanke om at denne måneden vil være en mye større suksess enn oktober lesemessig sett selv om jeg teknisk sett ikke burde hatt tid til å lese omtrent med alt dette Nanowrimo-kjøret. Men jeg leser i vei og jeg skriver i vei og nå har jeg over 60 sider og over 21 000 ord på Nanowrimo så det vil ikke ta så lang tid før jeg er halvveis. Ja, jeg er gal! Men historien min skal faktisk være på ca 75 000 ord og det som hadde vært råkult er om jeg nådde hele denne summen i løpet av november og ikke trengte å bruke de første dagene av desember til å avslutte ting 😉 Det jeg liker veldig godt med i år er i alle fall det at jeg har planlagt hele historien, også slutten, for en gangs skyld vil jeg ikke være drittlei en historie og finne på en tulleslutt bare for å bli ferdig, i år vet jeg hva som skal skje og alt. Jeg syns det er sååå fint!

Og ellers gjør Nanowrimo og karakterene mine meg så lykkelig for tiden at det er helt magisk. Jeg skriver og det går så fint å skrive og jeg elsker karakterene mine og det er veldig fint når man nesten blir forelsket i figurer man har diktet opp selv, når det en skriver blir så levende for en at det virker som dataen er alt som står i mellom dere og du får lyst til å skyve din Damian Evil ut av historien og Word-dokumentet og inn i din virkelighet der dere kunne dratt på kafé sammen og diskutert musikaler og skriving og han ville spandert en kopp kakao. Jeg har etter hvert funnet ut at Damian Evil er en karakter jeg liker så godt at jeg får lyst til å ta en sånn Tore Renberg-vri med ham, skrive masse bøker der han er involvert på et eller annet vis og der man følger ham i forskjellige aldre og slikt. Merkelig hvordan jeg plutselig skriver om mannlige karakterer en del for tida og det faktisk går veldig fint, det føles til og med ganske naturlig 🙂

Og nå, etter et fint høstbilde som bryter opp innlegget som en fin illustrasjon, så skal jeg for første gang dette året driste meg til å poste et utdrag. Her introduseres den ene av historiens hovedpersoner, Damian altså, og som en kan se ut i fra utdraget har han noen småting til felles med meg (men jeg kan bare nevne at han er ganske ulik meg på mange andre punkter, for eksempel sverger Damian vanligvis til pessimisme, han drikker rødvin bare fordi det virker poetisk å skrive foran en vinflaske etter hans mening, han er mer kald og kynisk enn meg, han er gutt og han liker faktisk vinter veldig godt så vi har en del ulikheter som ville gitt oss ting å diskutere om Damian bare fantes i virkeligheten). Uansett tenkte jeg å poste et lite utdrag, jeg beklager at oppsettet er ganske tett, og jeg håper virkelig det faller i smak og vil sikkert poste flere utdrag etter hvert. Og så avslutter jeg innlegget mitt med det utdraget og blogger igjen på torsdag eller eventuelt fredag (men jeg tror mest på at det blir torsdag):

Hvilken lokalavis han finner annonsen i glemmer han med en gang, men det er heller ikke relevant. Det viktige er at den interesserer han og han begynner å fundere på denne muligheten, en brevvenn. Kanskje er nettopp det en god ide!

 

Denne «han» er Damian, Damian Evil, en djevel med svart kort hår, mørkebrune øyne og et smil som alltid får det til å se ut som han pønsker på noe, uavhengig av om han faktisk gjør det eller det bare er en ren tilfeldighet. Damian er litt under gjennomsnittet høy til gutt på atten å være og har levd et langt liv som den gutten som var lavere, mindre og tynnere enn alle de andre guttene i klassen, et liv han forøvrig har vendt seg til nå selv om det irriterte ham veldig da han var yngre. Damian var han som ble valgt sist i gymtimene og som hatet sport med et blindt hat han ellers kjente oftest når han hørte folk synge musikalsanger på feil måte, annerledes enn når hans yndlinger som for eksempel Phlip Quast sang dem og alt var helt riktig. Videre var Damian han som ikke kom i stemmeskiftet før han var seksten og kunne se tilbake på hele tiende klasse som han som nesten hørtes ut som en jente blant ti gutter der alle tilfeldigvis var høyere og i alle fall hadde litt mer fett på beina. Damian klarte ikke å unngå å være tynn og spinkel med armer som av uante grunner bestemte seg for å leve sitt helt eget liv proporsjonsmessig og som var litt for lange og med litt for lange fingre (selv om det dog skal sies at Damian likte fingrene sine, han fant dem elegante og likte at det fantes i alle fall en ting ved seg selv som kunne tolkes som elegant). Ja, en kan fortsette å berette i timesvis om hvem Damian var og mer essensielt, alt han slettes ikke var uansett om han så prøvde å være, prøvde sitt beste for så å feile. Det viktigste var uansett Damians mørke trekk i sterk kontrast med en blek hud som en kort stund i tiende klasse hadde gitt ham noen beundrende blikk fra de tre «Twilight»-omane jentene i klassen hans som en stund tydeligvis håpet at han var en vampyr, noe de fant ut at han ikke var da de så ham i sollys en dag med en litt for liten t-skjorte som lot det være åpenbart at han ikke glitret. Da det slo dem at han i grunnen ikke ga særlig inntrykk av å ha spesielle krefter eller hoggtenner heller mistet de helt interessen. Damian hadde så smått vurdert å skape en glitreeffekt ved bruk av store mengder glitterlim, men slått ideen fra seg mest fordi han egentlig ikke følte noe behov for at noen skulle interessere seg for ham. Aller helst ville han bare leve sitt eget liv, bli oversett av de fleste og så heller bli populær om en fem, seks år da han sikkert hadde fått gitt ut minst en bok og vunnet noen litterære priser på toppen av det hele. Bøker og musikaler, det var slike ting Damian ville ha oppmerksomhet for, ikke alle andre slags uvesentligheter. Og nå skrev han på en episk skrivehåndbok med mange sider om viktigheten av å ha en virkelig vakker autograf så han var nok på god vei.

 

Men nå handlet ikke livet om musikaler eller bøker eller de koselige tankene om hvor patetisk han var, tanker han dog likte meget godt og ellers stadig vendte tilbake til, nå handlet livet om biblioteket og lokalavisa og den fascinerende brevvenn-annonsen han fant der. Damian hadde aldri vurdert å få en brevvenn før, han pleide i grunnen å være veldig dårlig til å sende brev generelt sett og syntes ofte det var så ufattelig mye enklere med et liv levd på nettet. Men så var det noe med denne annonsen som fikk ham til å fundere på om brevvenn var en god ide, som fikk ham til å tenke at det kanskje var nettopp det. Det var ikke det at annonsen, som var skrevet av en Gabriel Od, hvis navn umiddelbart underholdt Damian siden det ble G.Od om man skrev kun intialene til fornavnet og det virkelig hørtes en smule guddommelig ut på en fin og småkomisk måte, var så fantastisk skrevet. Den var ikke det, hvis Damian var helt ærlig syntes han den var heller dårlig skrevet og nesten litt vel tydelig skrevet av noen med alt for dårlig selvtillit og Damian syntes alltid det var litt irriterende hvis det skinte for tydelig frem at noen manglet helt tro på seg selv. Han kunne forstå det, meget godt faktisk, han hadde slettes ikke verdens beste selvtillit selv, snarere derimot. Men han følte at man burde late som, smile en del, se ut som om man trodde mer på seg selv enn man gjorde for en slik forkledning hjalp, det var han overbevist om. Og han visste jo med seg selv at når han smilte og prøvde så godt han kunne å tro på at han kunne få til noe så gikk det bedre, noe som sikkert forklarte det ene faget der Damian stadig fikk femmere, norsk, det trodde han bevisst at han hadde alle muligheter for å gjøre det bra i og vips. Brevvenn-annonsen strålte heller av usikkerhet og det ville ofte bare irritert Damian, men denne gang kjente han i tillegg en annen følelse. Hva var det? Han kjente etter og så kjente han følelsen igjen, det var omsorg. Det var en rar, litt uvant følelse, noe Damian ikke pleide å kjenne særlig ofte, men nå kjente han det og i grunnen var det litt deilig. Litt fint å fylles med et lite ønske om å oppmuntre, trøste og gi noen mer trygghet på seg selv, noe den godeste Gabriel Od nok virkelig trengte. Likevel var Damian stadig litt usikker for var han noe flink til å skrive brev da, han manglet jo helt erfaring. Damian hadde omtrent like mye erfaring med brev som forelskelser, dvs. Ingen erfaring omtrent i det hele tatt og dette var litt skremmende. Men handlet ikke livet om å gjøre seg erfaringer, prøve nye ting. Og var ikke det Damian ville aller mest i hele verden å skrive, brev ville i det minste gi ham en hel del skrivetrening å ta med seg videre. Så om alt gikk til helvete hadde han blitt bedre til å skrive og da var alt ganske flotters likevel.

 

 

13 kommentarer
    1. Jammen dette er bare et lite utdrag, alt jeg har skrevet i år er ikke tettskrevet. Skulle ønske du faktisk hadde kommentert noe på det som var skrevet fremfor bare å si at det var tettskrevet.
      Og ja da, veit om bloggen din.

    2. Jeg kom jo med kommentarer om andre ting med historien din (skrev at du var flink til å komme fort inn i handlingen, at du har god fantasi, konstruktiv kritikk når det gjaldt hvordan du satte opp dialoger, jeg prøvde bare å hjelpe siden jeg vet hvordan tekster skal settes opp, jeg har masse erfaring fra skriving). Men jeg vil ikke krangle og jeg har jo beklaget ting i kommentar på bloggen din.

    3. Kjenner meg igjen i det å bli betatt av sine egne karakterer… Damian Evil virker strengt tatt ganske kul, men jeg syns han virker litt for barnslig til å være atten, men det trur jeg har mest å gjøre med skrivestilen din, som jeg sikkert har sagt før jo er litt naiv. Ikke at det nødvendigvis er noe negativt, altså, men jeg tenker dermed at målgruppa di virker yngre enn atten. Men ja, gøy å lese!

    4. Jeg tenkte på det du nevnte, det om skrivestilen min og funderte på å prøve å skrive noe som var ment for barn, men den historien jeg har tenkt ut fullstendig og som jeg nå skriver for er ment mest for tenåringer og unge voksne i grunnen. Men ideen min er at om jeg, noe som kan skje i og med at jeg er veldig effektiv og skriver mye for tiden, blir ferdig med denne historien før november (eller 11. desember som er siste frist jeg har satt for meg selv) så skal jeg begynne på en ny historie som er ment for barn. Fint at det var gøy å lese da og det er fint at jeg ikke er den eneste som blir betatt av egne karakterer til tider 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg