Little hands clapping

Heisann verden! Jeg har faktisk over 39000 ord nå og nærmere 120 sider på Nanowrimo og jeg syns egentlig det er sykt mye å ha skrevet allerede, vi er jo bare halvveis i november. Det hjelper riktignok litt at jeg er for dum for å få jobb og har veldig mange dager som jeg ikke har noe å fylle med, men likevel 😉 En del av meg har forresten gitt opp det å få seg en jobb litt for uansett hva det er så er det noen med mer erfaring eller utdannelse enn meg og jeg har kommet til intervjuer, men det har bare blitt med det. Og jeg har veldig lyst på jobb, det og å bli publisert er de tingene jeg har mest lyst til i hele verden og jeg har en sånn rar tanke om at verden ikke lar noen bli for heldige. Så siden jeg jo har det ganske fint mesteparten av tiden og er heldig nok til å glede meg over små ting og ikke opplever særlig med problemer tenker sikkert skjebnen at jeg ville vært FOR heldig om jeg fikk jobb og ting publisert på toppen av det hele. Kanskje jeg rett og slett ikke fortjener de tingene jeg ønsker meg mest…

Unnskyld, det der ble litt for negativt, er egentlig i godt humør her jeg sitter, blir bare så full av rare tanker til tider. Og jeg har det jo fint, i dag er for eksempel kafébesøksdag og det er kos =D

Men nå skal jeg poste en anmeldelse siden jeg har lest en virkelig fin bok som minner meg om filmer som “Corpse Bride” og Brødrene Grimms eventyr før Disneyfiseringer har tatt plass og så skal den anmeldelsen avslutte dette innlegget og når det er avsluttet vil jeg nok sikkert spise en sjokoladebolle 😉

 

Se så vakker boktrailer “Little Hands Clapping” har, den er nydelig og akkurat like stemningsfull som boka selv <3

 

«Little Hands Clapping» av Dan Rhodes

 

Noen ganger leser man en bok som man liker fordi den på mange måter er en sånn type bok man selv ønsker å skrive og fordi den har en naiv skrivestil en selv kjenner seg igjen i. «Little Hands Clapping» var akkurat en slik bok og nå skal jeg skrive litt om hvorfor.

 

«Little Hands Clapping» sin setting er i hovedsak et selvmordsmuseum i Tyskland som egentlig skal få folk fra å begå selvmord, men som oftere gjør selvmordsinteresserte bare mer overbeviste om at selvmord er veien å gå. Og her følger vi Pavarotti (ikke den ekte Pavarotti, han bare likner veeeeldig mye) og Pavarottis kone, en gammel mann med sans for å spise edderkopper, en doktor med hang til kannibalisme og hans hund, Hulda og Lotte og Mauro, Madalena og en ulykkelig forelsket baker blant annet. Dette er med andre ord en bok med et stort persongalleri, men man føler likevel at alle karakterene er definerte og blir levende for en.

 

Og jeg liker så veldig godt hvordan denne boka ble fortalt, hvordan vi følger alle karakterene i ulike deler frem mot slutten da alt bindes sammen på perfekt vis, hvordan man aldri blir lei av å følge en karakter siden den vi følger skifter så ofte og man får akkurat nok informasjon hver gang til å være like interessert neste gang vi følger den og den karakteren. I tillegg elsker jeg fortellerstilen for her er det kannibalisme og mang en bisarr hendelse, men alt fortelles med en hverdagslig selvfølgelighet som gjør at man stadig stopper opp og releser en setning for å være sikker på at det var akkurat det som sto. Det minner meg litt om novellene til Roald Dahl og de elsker jeg jo. I tillegg er dette på mange måter en barnebok for voksne for på grunn av de groteske tingene i denne boka passer den definitivt ikke for barn og samtidig er skrivestilen litt som i bøker for barn, lettlest og naiv og virkelig eventyrlig. Så ja, denne boka var på veldig mange måter helt perfekt for meg.

 

Og det virkelig fascinerende er jo at historiene vi følger ofte er triste eller vakre, eventyrlige som i filmene til Pixar og samtidig har de alt det mer groteske som kjennetegner Tim Burton så jeg tenkte mye av boka at den stilistisk sett kunne vært kjærlighetsbarnet til Pixar og Tim Burton og det er et veldig kompliment for en bok. Da ER den ganske awesome fortalt, sånn er det bare. Dvs. Jeg MÅ få kjøpt denne boka sånn at den kan settes på yndlingsbokhylla og jeg må få lest mye mer av Dan Rhodes for dette er åpenbart en forfatter etter mitt hjerte og en jeg må lese massevis av. Og en fin ting med boka er merkelig nok det at den aldri tar av, fra baksiden forventet jeg litt et skikkelig crescendo når alt bindes sammen på slutten, men også det fortelles i den samme avslappede og samtidig eventyrlige stilen og jeg liker det, hele boka blir til en rolig affære som er behagelig å lese, en slik bok man bare nyter i små porsjoner som ikke forandrer verden, men som gir deg en fin blanding av reaksjonen «å, elsk» og reaksjonen «what?» som er virkelig genial og elskbar.

 

Samtidig er ikke «Little Hands Clapping» en bok for alle. Noen vil finne den kjedelig fordi karakterskildringer og små fortellinger blir viet mer tid enn hovedplottet og den er slik bok som slentrer av gårde og tar seg tid. Noen vil tenke at det er for groteskt og ekkelt (godt hjulpet av koselige scener med edderkopper som spaserer inn i en munn og prøver å komme seg ut igjen, men blir spist før de rekker det). Og noen vil rett og slett ikke forstå denne boka i det hele tatt. Men for meg var «Little Hands Clapping» bortimot perfekt for den blir så nydelig fortalt og er egentlig både vakker og rørende, egentlig er dette jo mest en fryktelig romantisk historie som bare tilfeldigvis er supplementert av groteske elementer og en humor som jeg likte veldig godt. Jeg syns uansett denne boka fortjener et forsøk for jeg er overbevist om at man, hvis man først liker denne boka, liker den veldig godt.

 

Så takk, Dan Rhodes, for en vakker, eventyrlig og morbid opplevelse som jeg gir terningkast 6!

2 kommentarer
    1. Så bra at du har klart å komme så lang når det gjelder Nawrimo. Håper du får det du ønsker deg i livet. Magien som hender oss er den magine vi fortjener. Jeg tror at du en dag vil finne en jobb du trives i og at du har et stort talent for en dag å bli en forfatter vis det er det du ønsker. Jeg tror livet handle om å måtte kjempe for sine mål og for å nå dem. Kanskje har du noen hverdagsengler som passer på deg. De gir deg utfordringer, men som alltid vil være der når du faller. De mennesken kan i visse tilfeller være veldig strenge både mot seg selv og dermed sette stoer krav til andre. Dette er mennekser som gir av seg selv uten tanke på hvordan det gagner dem, men bare finne glede i å glede andre. Disse meneken er veldig sårbare å jeg tror at vi må ta vare på de. Likevel er det kanskje de mennekene som til syvede og sist står der, De har en enorm resurs som vi i dag glemmer at er viktig nemilg medmennsklighet. Jeg tror at det er de mennekse som ikke pynter på sanheten som kommer med den virklige meningen skapt i medmennklighet som kan hjelpe deg fram i livet. Ta vare på deg selv og de du har runt deg, Du vet aldri når du møter en hverdagsengel som er klar til å trekke deg opp til nye høyder. Det handler om å lære seg å lytte. Hva ligger bak, med mer medmeklighet komemr vi ennå et setg viderei livet. Lykke til med Nanowrimo og dine drømmer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg