The Artist (der jeg i teorien anmelder en film og i praksis skriver en hyllest til denne filmen siden den er perfeksjon)

Heisann! Siden sist har jeg altså ikke vært hos tannlegen (timen ble utsatt til neste torsdag), men jeg har sett to filmer og konkludert med at “The Artist” er verdens mest perfekte film EVER og at “Elevator” ikke helt er min type film (det var en thriller-grøsser mix og jeg satt med hendene halvveis foran øynene mye av tiden), men likevel var grei underholdning og bedre enn jeg fryktet (det kan hende det kommer en grundigere anmeldelse av “Elevator” senere, vi får se hva som skjer). Og jeg har fått tak i et nytt Pokemon-spill 🙂 Men nå har jeg tenkt å poste en slags  anmeldelse av “The Artist” og siden blogge igjen enten mandag eller tirsdag. Da setter jeg i gang:

 

The Artist

Da jeg så traileren for «The Artist» ble jeg forelsket for jeg likte ideen om en stumfilm i svart-hvitt laget i vår tid så godt og filmen hørtes fantastisk ut. Så leste jeg om prisene den fikk under Golden Globe og slikt og ble enda mer nysgjerrig og så fikk jeg sett den i går under filmarrangement på Folketeateret. Og jeg hadde jo veldig troa på denne filmen, men jeg visste likevel ikke at jeg ville gå ut av kinosalen med tårer i øynene og et stort smil og en konklusjon om at dette nok var verdens mest perfekte film ever.

Jeg har egentlig ikke noe forhold til stumfilm fra før og har generelt sett flere filmer fra nyere tid enn før 1940 og slikt. Men jeg har sett «Singin in the rain» mange ganger og den behandler det samme temaet som denne filmen, perioden på slutten av 1920-tallet da lydfilmen tok over for stumfilmene, en periode som satte mange skuespillere i fare. Og det er dette som skjer med George Valentine i filmen «The Artist», han er superstjerne i Hollywood som alle elsker og med i de store stumfilmene og så bestemmer selskapet han tilhører seg for å lage lydfilm i stedet og George er skeptisk og bestemmer seg for å regissere og spille i en stumfilm han lager selv, noe som ikke blir noen stor suksess akkurat. Og den ene delen av historien er historien om fallet fra stor stumfilmstjerne til fallen stjerne, en reise som byr på mange nedturer for George Valentine, nydelig spilt av en Jean Dujardin som man tror på og føler med.

Samtidig er dette også historien om Peppy Miller, en ung og vakker jente som via tilfeldigheter kommer inn i Georges liv og etter hvert får større og større roller i filmene hans frem til hun blir med filmselskapet og lage lydfilmer og blir den neste store stjernen.

Og så er dette en kjærlighetshistorie om George Valentine og Peppy Miller, hvordan de blir en del av hverandres liv og følger hverandre gjennom forskjellige oppturer og nedganger. Og min indre romantiker frydet seg 🙂

Jeg skal ikke prate noe mer om plottet eller hvordan det hele ender (selv om slutten av forståelige grunner var ganske så <3 etter min mening), men jeg bare elsket denne filmen. Det er ikke det at plottet er det mest originale i verden eller noe, det er bare noe med hvordan det er fortalt. Her har vi i stor grad stumfilmformatet der det ikke snakkes, men heller spilles på lyder og musikk og at bare det viktigste og mest essensielle vises i en sånn rute de har i stumfilmer der det står hva som sies. Dette gjør også at det naturlig nok spilles en hel del på fysisk komikk og slikt, noe som funker fortreffelig. Og alt er løst så fantastisk; musikk, spill, stemning, dette er en av de filmene der jeg satt og fulgte intenst med hele veien og nøt hvert sekund. Herregud, jeg elsker denne filmen, Elsker med stor E, forguder den nok kanskje litt til og med. Jeg sitter fortsatt nå og tenker at dette er en av de filmene som er fullstendig perfeksjon =D

En av grunnene er skuespillerne. Jean Dujardin er George Valentine og «The Artist» himself og han er helt fantastisk. Han har looken, en sånn Clark Gable møter Gene Kelly møter Charlie Chaplin, en sånn gjennomført estetisk 1920-talls filmstjerne-look som i seg selv er noe av sjarmen. Men så er han jo attpåtil en super skuespiller, han ER rollen han spiller, det kunne ikke vært noen andre enn ham som «The Artist», han er kongen av genialitet, definitivt.

Så har vi Bérénice Bejo som Peppy Miller som også er fantastisk. Hun er den unge drømmeren som blir stjerne og George Valentines love-interest og er nydelig og spiller kjempebra hun og. Ellers så er alle de andre skuespillerne flotte og fabelaktige de og, men min favoritt, utenom Jean Dujardin er nok Uggie, Georges sin trofaste hund.

Jeg må nesten ha et eget avsnitt til å bable litt om hunden Uggie (han heter visst det både i filmen og i virkeligheten) som spiller George Valentines hund og er helt perfekt. Seriøst, det er mange flinke dyr, men her sitter jeg liksom og tenker at denne hunden fortjener Oscar for beste mannlige birolle, så flink er denne hunden. Og så er den ekstremt søt også =D

Sånn nå burde jeg ta for meg det negative og det er?
Her skal ? liksom symbolisere hvordan jeg virkelig føler at det ikke er noe negativt med denne filmen i det hele tatt, den er ikke for kort, ikke for lang, den forteller en fin historie, alt er gjennomført fra musikk til skuespill, dette er på mange måter en elendig anmeldelse siden jeg ikke klarer å finne en eneste ting å kommentere på.
Med andre ord, se «The Artist», den er mer perfekt enn både musikaler og animasjonsfilmer (to sjangre jeg elsker) og fortjener terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!
<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg