The fault in our stars (uspoilende og uartikulert om en virkelig fin bok)

Heisann! Jeg skal ikke bable så mye nå siden jeg nettopp skrev en superlang bokanmeldelse og dette innlegget skal brukes til denne anmeldelsen. Saken er at jeg nemlig har lest “The Fault in our Stars” og den var fantastisk og da må jeg jo selvsagt blogge om den så det setter jeg like greit i gang med nå:

The Fault in our Stars av John Green

Da jeg var 12 år elsket jeg bøkene til Lurlene McDaniel selv om jeg etter hvert som jeg ble eldre innså at hver eneste bok av henne egentlig var den samme. I hver av dem er det en eller annen sykdom og noen som dør og så er den som dør ganske perfekt og likevel hadde jeg veldig sansen for disse bøkene og gjorde til og med et (mislykket) forsøk på å skrive en bok i helt lik stil. Og hvis jeg skal være helt ærlig har en del av meg alltid hatt en fascinasjon for sykdommer og syndromer, moren min hadde et hefte om ulike syndromer da jeg var yngre og den leste jeg flere ganger og hvis jeg lekte med Barbie foretrakk jeg gjerne og enten leke at de hadde sangkonkurranse eller at en av dem hadde et mareritt og våknet brått med masse feber og ble skikkelig syk. Jeg var åpenbart rar alt som barn. Uansett, jeg har jo kommet over Lurlene McDaniel-fasen, men jeg syns fortsatt det er interessant å lese blogger eller bøker om sykdom og følgelig var det alene en av grunnene til at jeg ble interessert i «The Fault in our Stars».

I tillegg liker jeg John Green bedre og bedre. Mitt liv med John Green startet da jeg ved en tilfeldighet kjøpte «Looking for Alaska» på en bokhandel for en del år siden (jeg husker ikke akkurat når, men jeg leste den på hytta på Hadeland om sommeren i hvert fall). Dessverre har jeg ikke eksemplaret mitt av denne boka lenger siden jeg lot den ligge på den nevnte hytta og faren min i ettertid har kastet mye vi hadde liggende der siden vi ikke bruker den hytta lenger, men jeg husker følelsen da jeg leste den. Jeg husker at jeg likte den boka utrolig godt og at den fikk meg til å tenke og føle og bli inspirert. Siden har jeg lest flere bøker av John Green, men det har hver gang hvert mer tilfeldig, at jeg plutselig kommer over bøkene hans i en bokhandel og kjøpt dem og så likt dem godt, ikke like godt som «Looking for Alaska», men godt likevel. Så kom 2010 og sommerferien og jeg var på en langweekendferie i London (som jeg for øvrig lengter tilbake til, den ferien var vidunderlig) og fant «Will Grayson, Will Grayson», som var skrevet i et samarbeid med David Levithan, i en bokhandel der og det var med den jeg virkelig ble fan av både David Levithan og John Green og innså at jeg i John Greens tilfelle særlig nå hadde et klart definert mål om å lese alt han gir ut.

Og med disse tingene kombinert med lovnaden til John Green om å signere førsteopplaget på «The Fault in our Stars» var det jo ikke det spor rart at jeg feiret Nanowrimo-seier med å forhåndsbestille «The Fault in our Stars», noe jeg ikke har angret det spor på. Dette er nemlig John Greens beste bok så langt etter min mening.

«The Fault in our Stars» handler om Hazel Grace Lancaster som er 16 år og har hatt kreft siden hun var 13 og grunnet et medisinsk mirakel lever hun, men hun må dra rundt på en oksygentank hele tiden fordi lungene hennes, i Hazels egne ord, «sucks at being lungs». Siden foreldrene hennes bekymrer seg for henne siden hun bare er hjemme blir hun overtalt til å dra på en støttegruppe for ungdommer som har eller har hatt kreft og der har hun en venn i Isaac og blir etter hvert kjent med Augustus Waters. Så skjer ditt og datt og det oppstår kjærlighet mellom Hazel og Augustus og særlig mer om handlingen har jeg ikke tenkt å si siden jeg vil unngå og spoile så godt jeg kan.

Og i første omgang er det flotte ved denne boka karakterene. Jeg har hørt noen kritikker om at John Green skriver de samme bøkene flere ganger, men jeg syns dette er høyst overdrevet. Ja, bøkene hans inneholder ofte smarte tenåringer og en reise i en eller annen form, men de er svært forskjellige likevel. Sarah Dessen, uansett hvor mye jeg liker bøkene hennes, er mye verre på dette med og egentlig fortelle den samme historien hver gang. Og «The Fault in our Stars» skiller seg ut uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg har «terningkast 5»-likt John Greens bøker før, men dette er en «terningkast 6, å hvorfor kunne du ikke vart evig, å jeg vil diskutere deg med noen som har lest deg»-bok og jeg håper alle ender opp med å lese den.

Jeg liker hvordan denne boka er skrevet. Jeg liker karakterene og spesielt Augustus som jeg ble ganske betatt av og som var nok en ting som minnet meg på hvordan de beste guttene tydeligvis insisterer på å være oppdiktede. Og jeg liker hvordan dette var en av de bøkene man i begynnelsen bare liker ganske godt og så blir man sakte, men sikkert dratt inn i bokas verden uten å merke det før noe i boka skjer og man er på nippet til å skrike til den og innser at man ikke lenger er på «like»-stadiet, men har nådd «<3»-stadiet.

Ærlig talt blir dette en ganske håpløs anmeldelse siden jeg virkelig hadde sansen for denne boka og ikke klarer å skrive noe fornuftig om den uten og spoile og derfor skal jeg nå bare poste noen utdrag fra boka som var elsk:

?My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.?

?I’m in love with you, and I know that love is just a shout into the void, and that oblivion is inevitable, and that we’re all doomed and that there will come a day when all our labor has been returned to dust, and I know the sun will swallow the only earth we’ll ever have, and I am in love with you.?

og

?Sometimes, you read a book and it fills you with this weird evangelical zeal, and you become convinced that the shattered world will never be put back together unless and until all living humans read the book. And then there are book which you can’t tell people about, books so special and rare and yours that advertising your affection feels like a betrayal.?

Seriøst, jeg kjenner meg så igjen i det siste utdraget der, jeg har opplevd den følelsen noen ganger og jeg elsker den.

Så ja, «The Fault in our Stars» fortjener å bli lest og er nydelig skrevet og utrolig fin og det eneste jeg egentlig kan kritisere er at jeg syns slutten var litt plutselig, men det syns jeg nesten alltid så det sier ikke så mye. Advarer dog om at denne boka tidvis er ganske trist, men det gjør ikke noe. Og jeg likte veldig godt hvordan denne boka på en måte gjør litt narr av sjangeren den tilhører og hvordan det er en bok om kreftsyke ungdommer uten og av den grunn være en «kreftbok» og hvordan ting er realistisk og upolert og helveisfint. Og ja, denne boka er <3

6 kommentarer
    1. Jeg har vurdert å lese The Fault In Our Stars en stund, siden mange kule folk sier den er bra, men JEG er derimot ikke så glad i bøker om folk som er syke, for jeg er litt hypokonder. Men den virker veldig neat, så jeg skal lese den før eller seinere!
      Lo forøvrig godt av beskrivelsen av Lurlene McDaniel sine bøker.
      <3

    2. Håper du ender opp med å lese den etter hvert for jeg tror den kan falle i smak, men jeg skjønner problemet (hypokondergreia) og gøy at du er enig i Lurlene McDaniel-greia 🙂
      Takk for fin kommentar!

    3. trur setninga om kvifor du ikkje får til å skrive ein skikkeleg anmeldelse av boka (eg synest du gjer det), var nok aleine til å overbevise meg. denne vil eg lese!

    4. Så bra at du følte det ble en skikkelig anmeldelse tross alt og at du fikk lyst til å lese boka, den fortjener å bli lest <3 Og takk for koselig kommentar! =D

    5. Takk for enda en god anmeldelse! Kreft har jo, som du sier, en tendens til å bli ekstremt klisjé, men jeg skal nok vurdere å lese denne hvis jeg kommer over den.

    6. Værsågod angående anmeldelser, kjempegøy å skrive dem uansett 🙂
      Og håper du ender opp med å lese den etter hvert, den er verdt det <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg