Tankespill og utdrag fra et av mine mange forsøk på å skrive “Cinema Blues”

Heisann! For det første gikk tannlegetimen min (som ble forflyttet fra forrige torsdag til i dag) fint. Jeg bekymra meg alt for mye på forhånd siden jeg ikke har boret og tatt fyllinger siden jeg var 16, men det eneste som var i nærheten av vondhet var å ta bedøvelse og det var jo snakk om sekunder. Faktisk var det hele nesten koselig, godt hjulpet av at tannlegen var søt og man tross alt ikke hadde så mange andre steder å se enn rett opp på ansiktet hans mens han holdt på 😉 Uansett, om et år når jeg blir kalt inn til tannlegen igjen, skal jeg prøve å huske at slikt alltid går mye bedre enn man frykter.

Ellers så er bøker og nintendo tingene jeg tenker mest på for tiden, noe som ikke er noen overraskelse når det gjelder meg, og jeg skal på Disney on Ice i morgen siden jeg har utviklet en viss motvilje mot å bare sitte hjemme på fredager. Det er så mye morsommere å finne på noe og jeg har jo råd så da er det jo greit.

Men nå tenkte jeg å poste et utdrag fra et av alle de konseptene jeg har begynt på for så å skrive 26 sider og deretter starte på et nytt konsept fordi jeg er dårlig på å opprettholde motivasjon eller avslutte ting. Tross alt, kanskje vil det å poste utdrag her være nettopp det som inspirerer meg til å fortsette, skrive videre, jeg vil jo egentlig det. Og noen ganger har man de ideene som begynner med et navn og som man så gjør gjentatte forsøk på å skrive, ideene der man stadig begynner på nytt, revurderer, der noe likevel alltid er konstant, navnet og hovedkonseptet. “Cinema Blues” er en sånn ide. Jeg vet ikke når jeg faktisk vil klare å skrive den ferdig, men det er en ide jeg har tenkt på i flere år og som jeg vil skrive en gang. Det skal handle om personlige sanger og vennskap og kjærlighet og være en ganske liten historie, men stor på sin egen måte. Jeg vet til og med akkurat hvordan den skal slutte, den er bare så vanskelig å skrive. Og jeg vet ikke om jeg burde konsentrere meg om denne ideen min eller om jeg burde prøve å redigere Nanowrimo fra i fjor i stedet. Jeg må hvert fall redigere den en gang for jeg tror det kan bli til noe. Jeg vet ikke. I alle fall har jeg tenkt å poste et lite utdrag fra en av de mange begynnelsene på “Cinema Blues” som dreier seg om det første møtet mellom Cinema Blues og Melchior Olstad (hi hi, dette er tredje romankonseptet mitt der jeg bruker navnet Melchior på en av hovedpersonene, jeg er virkelig alt for glad i det navnet, jeg velger å skylde på “Spring Awakening” der). Jeg håper det faller i smak og avslutter innlegget mitt nå med dette utdraget og så blogger jeg igjen på lørdag eller søndag =D

Om å huske i januar

Skyggene lå lange om kvelden, danderte fortau og gater som snirklete trerøtter, innsmigrende på et spissferdig vis. Egentlig var det mest poetisk, skjønt det poetiske ved det ikke tok særlig stor plass i hjernen til Melchior akkurat da. I stedet tok han seg i å tenke at det egentlig var skikkelig kaldt. Han hadde latt seg forføre av tankespill, men nå vek tankene hen for så å erstattes av tanken «oi, det er egentlig innmari kaldt nå». Og Melchior tok seg i å tenke at det i grunnen var mest patetisk å tenke over kulden for det var jo ganske opplagt at det ville være kaldt på middels sene januarkvelder og uansett var det noe av sjarmen også. Gå rundt uten noe mål ved gåinga og bare føle på at man er, kjenne at man lever ved hvert frostdrag, hver kilende vintervind og knasinga skoen mot snøen skapte. Livet var jo i grunnen litt magisk da. Dette tenkte Melchior og bestemte seg for å nyte ting før han like etter bestemte seg for ingenting siden hjernen hans sluttet å være i «ta beslutninger»-land. I stedet ble alt erstattet av ren forundring, en ting som i grunnen aller mest skyldtes et sånt poetisk syn som man mest forventet seg i meget forseggjorte dagdrømmer. Noen brukte nemlig januarkveldens gryende mørke frampek til huskemanøvrer og det var noe elegant ved det. Et huskestativ like i nærheten av der Melchior var ikke like tomt som det pleide å være. I stedet huska en jente som åpenbart var på Melchiors alder der, huska sånn frem og tilbake i en harmonisk huskedans, sittende i en lang blå kåpe som hun hadde dandert sånn at den dekket over snøen som nok hadde befestet sin posisjon på huska før henne. Og Melchior kunne ikke unngå å tenke at dette øyeblikket var som henta rett ut av en film, ikke noen spesiell film for så vidt, men det var bare så filmatisk. Han følte at det riktigste av alt hadde vært om filmmusikk plutselig hadde begynt å spille og at det hadde blitt klippet sammen bilder av jenta som huska fra ulike vinkler i en litt polaroidaktig stil, generelt sett virka det bare som et sånt øyeblikk som en skulle hatt muligheten til å feste bak kamera. Og deretter kunne se det på bærbar dvd-spiller om igjen og om igjen, sette på pause mens huska var akkurat midtveis i sin elegante sving mellom a og b og tilbake til a igjen i en slags evig sirkel. Fryse et øyeblikk som allerede føltes direkte magisk selv om det bare så vidt hadde begynt.

Melchior funderte litt fram og bak i mente om hva han skulle gjøre nå for å ta initiativ og si «hei» føltes litt vel vågalt og å bare gå kunne han jo hvert fall ikke, ville han ikke heller. Og samtidig ville han føle seg som selve personifikasjonen av begrepet «patetisk» om han bare ble stående med gapende munn og betrakte jenta på husken selv om det forekom ham som det enkleste der og da. Omsider valgte han likevel ingen av tingene han hadde vurdert, i stedet bare gikk han og skjøv bort litt snø fra huska ved siden av huska jenta satt på og satte seg ned selv. Så begynte han å huske litt rolig frem og tilbake og etter hvert ble det som et system av det, en slags balanse, han som husket en vei når hun gikk den andre, de to som begge husket, men likevel ikke møttes på midtveien. Farten økte, det gikk fortere og fortere, som en dans nærmest, vuggende bevegelser på full guffe og så stopp. Hun stanset husken sin, brått, og Melchior prøvde på det samme og var så nær å bare fly av gårde, men hun stanset ham.
«Nære på,» sa hun.
«Ja,» sa han, fant ikke på noe bedre å si. Nå som de satt ved siden av hverandre virket det mer naturlig å betrakte henne litt diskré og det han merket seg først var håret hennes. Det var langt, eller i alle fall mellomlangt, nådde henne til rett forbi brystet ett sted og danderte ansiktet hennes som gardiner på en fin og passende måte. I tillegg var det brunt, en nyanse av brunt han der og da tenkte på som mørk, men som han senere ville finne ut at tilpasset seg litt alt ettersom, i strålende solskinn kunne det nesten se mer gyldenbrunt ut, glitrende og flott. Melchior hadde ellers ikke for vane å tenke særlig over øyenfargen til folk, men her var det en så sterk og knall blåfarge at det syntes umulig å ikke legge merke til det. Ellers hadde hun et pent smil og sikkert masse annet en kunne bemerket eller lagt merke til om ikke hun akkurat da sa noe og avbrøt tankene hans på et vis.
«Skyggene puster om nettene,» sa hun og han svarte med å se spørrende bort på henne. Akkurat da hadde han ikke hatt noen forventninger til hva hun ville si eller han ville si, men han visste med seg selv at han i alle fall aldri ville forventet dette: en kryptisk setning av det formatet en ville forvente fra et slags orakel eller noe. Men kanskje det var nettopp det hun var, et huskende orakel, han hadde jo hatt følelsen av at hun var viktig på en eller annen måte allerede fra aller første øyekast.
«Jeg mener, de virker jo lengre, kanskje grunnet det gyldenoransjeskimrende lyset fra lyktestolpene og når man virkelig tar seg tid til å legge merke til det betyr det gjerne at det er veldig sent og stille. Og likevel er det aldri helt stille, aldri komplett stillhet. Kanskje skyggene alltid puster.»

Melchior hadde fulgt nøye med gjennom hvert ord hun ytret gjennom denne lille tankespillseskapaden, men nå var det som om alt rant i strie strømmer ut gjennom ørene hans, i hvert fall ville han aldri greid å oppsummere mer enn rundt en tredjedel av alt hun hadde sagt og igjen stirret han på henne, de lyseblå øynene hans fylt med en selsom forundring. Han tenkte seg at han kunne svare noe tilsvarende merksnodig, krydre en setning med en haug med fascinerende metaforer som han uansett ofte hadde boblende et sted under hjernelokket. Eller så kunne han si «å ja, selvsagt», late som om han var helt med på notene og følge «fake it till you make it»-filosofien inntil fingerspissene.

«Jeg er Melchior Olstad,» sa han i stedet og strakk ut på hånda fordi han likte denne måten å hilse på. Det var noe med det at uansett hvor formelt det var med et håndtrykk så etterlot det seg et merke, man kjente det kanskje ikke så lenge, men rett etter et håndtrykk hadde man et ekko av håndtrykkets følelse og i tillegg følte man seg så nær noen på den måten. Alt dette tenkte han riktignok ikke over der og da, men i underbevisstheten hans hadde det nok alltid ligget på lur, en tanke som ga mening hvert fall for ham. Uansett strakk han ut hånda og først skjedde det ingenting, som om jenta måtte tenke gjennom litt av hvert før hun svarte ham.

«Cinema Blues,» sa hun omsider, strakk ut hånda si og så kom altså to håndflater hverandre i møte, delte et øyeblikk som kanskje var begynnelsen på noe, kanskje ikke og Melchior følte det hele som noe elektrisk selv om det varte kun et øyeblikk. Likevel, det føltes litt som om han fikk støt i det første sekundet før denne følelsen ble skjøvet til side til fordel for følelsen av at dette var det riktigste av alt. Som om det var meningen, skjebnebestemt, som i filmene han så der to møtes og de er ment for hverandre fra begynnelsen. Jenta, som han fortsatt tenkte på som jenta på husken og ikke som Cinema selv om det ville forandre seg ganske snart, på sin side smilte bare, som om det naturlige ved håndtrykket dem i mellom ga fullstendig mening for hennes del. Og når håndtrykket var over strøk hun over denne nylig benyttede hånden med den andre hånden sin, nærmest som om hun kjente etter spor, spor i hender, skygger, håndflater som hadde vært på et slags besøk. Så var øyeblikket over, like brått som det hadde begynt. Og det som var igjen var delte smil dem i mellom, kvelden og lyktestolper og den skjøre vuggingen til to husker med mennesker på.

«Jeg må hjem,» sa Melchior omsider, rev seg løs fra minuttene, sekundene og millisekundene og smilte beklagende, et sånt smil der ordene «beklager altså, men jeg skal tidlig opp i morgen, håper det går greit» hørte med som usagte ord, men ord like fullt.

«Den er grei,» sa Cinema og husket videre mens Melchior reiste seg og gikk mot leiligheten der han bodde, så smått litt ør av møtet som hadde foregått. Da han var kommet ganske langt unna hørte han Cinema rope etter ham «vi ses!» og han visste med seg selv at disse ordene var fullstendig sanne.

6 kommentarer
    1. Ok du vil ikke sitte hjemme på en fredag. Da kan jo du bli med meg den 9 mars. Det kommer til å bli kjempesupert og utrolig morsom. Siden det er på en fredag er det også topper for deg som ikke vil sitte hjemme den dagen.
      Tannlegen er sikkert ikke så ille vis man bare kommer seg avgårde. Bra det gikk bra da. Prøver å skrive slike lange kommentar som deg, men jeg ser jeg ikke er så flink så jeg avslutter her og håper at du husker bloggen min.

    2. Skal kommentere bloggen din i løpet av enten i kveld eller i morgen og takk for kommentaren. Ja, det gikk fint hos tannlegen og nei, jeg vil ikke bli med deg niende mars, jeg vil finne på ting, men det innebærer ikke at jeg av den grunn vil bli med på hopp.

    3. Leste gjennom hele utdraget, du skriver veldig fint og detaljert! (: Hadde egentlig ikke tenkt å lese gjennom hele, men gikk liksom ikke å slutte midt i, hehe (: Og Melchior var et stilig navn, synes du skal fortsette å skrive på den! (:

    4. Hei! Det er lenge siden jeg har vært veldig interaktiv, men nå var det på tide at jeg stakk innom =) Det er så gøy å lese noe av deg igjen, jeg har savnet stemningen i tekstene dine. Du skaper fortsatt en herlig atmosfære, og fine karakterer må jeg si! Synes absolutt du burde fortsette med denne, for jeg har lyst til å lese videre =D I dag startet jeg faktisk selv med litt skriving, stikk innom om du har lyst: http://underovergrunnen.blogspot.com/

    5. Hei, Lisa Cecilia, koselig med kommentar fra deg =D Takk for hyggelig tilbakemelding angående teksten og jeg har bestemt meg for å fortsette på historien, skjønt muligens fra en annen vinkling, har fått noen nye ideer til den på t-banen i dag 🙂 Skal titte på bloggen din 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg