Zelda-problemet =D

Ting jeg gir fullstendig blaffen i: Valentines Day! Jeg er helt for å feire kjærligheten, men for min del vil i morgen være en helt alminnelig tirsdag hvis ikke Kuzco plutselig tråkker ut av dvd-coveret til Kongerike for en lama og ber meg ut på date eller at helt samme scenario skjer med f.eks. Emmeth fra Legally Blonde: The Musical, Melchior fra Spring Awakening, Javert fra Les Miserables eller de peneste guttene fra SYTYCD og oddsen for at noe sånt skal skje er nok innmari liten. Og det gjør meg ikke så mye egentlig, jeg liker meg som singel og selvsagt hadde det vært fint å bli elsket, men jeg har god tid 🙂

Ellers ble moren min kjempeglad for morsdagsgaven hun fikk av meg (en hvit genser/kjole jeg kjøpte på H&M) og det er jo bra og jeg har vært på vaffelmøte med kule mennesker. Så livet er fint. Men NÅ skal jeg skrive litt om mitt Zelda-problem.

 

Jeg kjøpte “Legend of Zelda: Skyward Sword” like etter jul, men har likevel ikke kommet så langt. Litt fordi jeg kjøpte nytt Professor Layton-spill samme dag og det følgelig var to uker da jeg var helt hekta på Professor Layton og deretter fikk tak i et nytt Pokemon-spill og det samme skjedde med det spillet (som jeg nå har tatt en pause fra siden jeg er elendig på å slå Elite Four og i tillegg ikke er helt sikker på hvor jeg har gjort av Nintendo DS-laderen min). Litt fordi jeg i det siste har hatt superlyst til å spille et annet Zelda-spill (Legend of Zelda: The Windwaker) som jeg idiotisk nok leverte inn til Game Stop da Game Cube-en min gikk i stykker for fem år siden, uvitende da om at jeg senere ville få Nintendo Wii inn i livet mitt og nye muligheter til å spille Game Cube-spill. Sånn seriøst: hvis noen som leser dette tilfeldigvis kan selge eller låne meg Windwaker vil jeg bli supertakknemlig, just saying liksom! Og den siste grunnen til at jeg ikke har kommet særlig langt på Skyward Sword er Zelda-problemet.

Jeg elsker Zelda-serien, musikken, stemningen og karakterene og jeg har det alltid gøy når jeg spiller det, men likevel er det bare ett Zelda-spill jeg har rundet og det var Legend of Zelda: Phantom Hourglass til Nintendo DS. Og det er andre Zelda-spill der jeg har kommet langt, men etter hvert blir det til at jeg spiller Zelda-spillene mine mindre fordi jeg er elendig på bosser og fiender generelt. Og det er jeg jo egentlig uansett spill, men det er ekstra ille på Zelda-spill fordi jeg er litt lettpåvirkelig. For eksempel: Ocarina of Times. Jeg og broren min fikk det like etter at det kom ut og jeg elsket å se på når broren min spilte, men når jeg selv spilte det pleide jeg rett og slett bare å dra og fiske delvis fordi fisking på Zelda er awesome, men mest fordi jeg ble skremt av musikken i Zelda-spill. Og bare gå rundt og utforske ting gikk greit, men så kom det templer med fiender og bosser og det tok flere år før jeg faktisk turte å prøve meg mot noen av bossene på Zelda-spill rett og slett fordi musikken påvirket meg sånn, den fikk meg til å holde meg til trygge ting som fisking og slikt.

Jeg har aldri likt bosser og fiender på spill. Kanskje derfor var Mario Party yndlingstv-spillet mitt i mange år, det var trygt og uten så mange farer, men handlet om konkurranse og småspill og slike koselige ting. Jeg har ellers alltid hatt sansen for spill som Tetris og ordspill og sånt og jeg elsket Super Mario 64 for ja, det var fiender og bosser der, men jeg elsket å dra inn i verdenene i bildene og med Mario-spill har fiendene og bossene ikke føltes så umulige (unntaket er Super Mario Galaxy som jeg elsket i begynnelsen, men som jeg sjelden spiller noe særlig i og med at jeg syns det er for vanskelig nå når jeg har over 60 stjerner og slikt). Samtidig innser jeg at spill hadde blitt kjedelige veldig fort uten fiender og bosser, litt av moroa er å utfordre seg selv, kanskje tenke “å nei, dette klarer jeg aldri”, men prøve likevel og så bli superhappy når man får det til. Og mye av problemet mitt er at jeg gir opp for fort og det gjelder ikke bare tv-spill, men i grunnen det meste. Jeg liker ting i begynnelsen, men så blir ting vanskelig og da fortsetter jeg ikke, men begynner på noe nytt eller holder meg til de tingene det tar lenger tid før blir vanskelige. Og det er så teit, særlig fordi jeg vil bli flinkere til ting og Zelda-spill vil jeg virkelig bli flinkere til.

For det er noe med musikken og stemningen, jeg syns fortsatt Ocarina of Times har verdens fineste spillmusikk og jeg leser gjerne Zelda-fanfiction på nettet, jeg husker Nintendo-bladene de hadde for mange, mange år siden på antikvariatet når jeg var på hytta der det var Zelda-tegneserie. I det hele tatt er jeg Zelda-fan på veldig mange måter, jeg har bare rundet utrolig få Zelda-spill. Jeg kom ganske langt på Wind Waker (Tower of the Gods) før jeg var dum og leverte det inn på Game Stop (angrer, angrer, angrer, vil så gjerne spille det igjen), jeg har kommet ganske langt på Ocarina of Times (til skogstempelet når Link er voksen, der står jeg litt fast pga. lite liv og ymse grunner, i tillegg til at jeg nå ikke har fått spilt Nintendo 64 på lenge) og jeg har kommet til det første tempelet på Skyward Sword og Twilight Princess. Og nå for tiden spiller jeg mest Skyward Sword selv om jeg teit nok har spoilet masse for meg selv og blant annet er overbevist om at jeg aldri i verden vil klare første bossen for den ser vanskelig ut og jeg er ikke noe flink.

Og likevel. Jeg skriver dette litt fordi jeg av en eller annen grunn har hatt lyst til å bable om Zelda-problemet mitt, hvordan jeg alltid har det med å gi opp på Zelda-spill med en gang de blir vanskelige. Og jeg skriver det litt fordi å skrive ned dette problemet viser hvor teit det er for greit, fiender kan være skumle, musikken spennende på en intens måte og bossene kompliserte, men jeg trenger å slutte med å rømme fra vanskelighetene og fortsette. Om det så tar meg flere år før jeg runder Zelda-spillene mine så får det så være, jeg må fortsette og prøve meg. Være Link på et storslagent eventyr og ta sjansen. Drepe de dumme skulltulaene (eller finne gode måter å unngå dem), prøve meg mot bosser selv om jeg ikke har troen på meg selv i forhold til store fiender som vil drepe meg (dvs. Link da) og fortsette å spille til jeg mestrer Zelda-spill og med det er rustet for så mange andre utfordringer.

Konklusjonen er klar: jeg må spille Legend of Zelda: Skyward Sword til jeg runder det og deretter skal Twilight Princess til pers (om ikke jeg på mirakuløst vis får tak i Windwaker igjen)! Jeg er klar!  Bring it on!

 

 

***

Greit, da har jeg babla i vei om mitt forhold til Zelda-spill og litt sånt (muligens ganske uinteressant, men det får så være) og nå skal jeg lage meg solbærtoddy og skrive litt på ting og så kommer det antakelig et nytt blogginnlegg på onsdag eller torsdag. Vi bables!

12 kommentarer
    1. Anbefaler å begynne med å runne ocarina of time, jeg 🙂 Der er du jo allerede litt på vei! Og bare VENT til du kommer til det fantastiske tempelet ute i ørkenen 😉 Btw, musikken i musikktemplet er <3

    2. Anbefaler å begynne med å runne ocarina of time, jeg 🙂 Der er du jo allerede litt på vei! Og bare VENT til du kommer til det fantastiske tempelet ute i ørkenen 😉 Btw, musikken i skogstemplet er <3

    3. Vel, Ocarina of times får jeg ikke spilt med det første. Nintendo 64-tingene våre ligger for øyeblikket i en pose her og er ikke satt opp enda. Men jeg tenkte å ta Skyward Sword først og så Twilight Princess og deretter Ocarina of times tror jeg, hvis ikke jeg ombestemmer meg 🙂 All musikken i Zelda-spill er <3 omtrent!

    4. Blir litt mykje valentines-styr, i alle fall om ein er innom ein butikk eller to for tida! Ser ikkje poenget med fullt så mange bamsebjørnar og hjarte-duppedittar. Heller ei melding eller eit kort, eller direkte prat til dei ein er glad i, også andre enn kjærast! Synest i dag er ein fin dag å fortelle folk at dei betyr noko for ein.

    5. Enig, men det fine med Valentines Day er jo at det blir litt hva man gjør det til, jeg har feiret kjærligheten min overfor for eksempel yndlingskaféen min og skal fortsette å feire min kjærlighet overfor nintendo, bøker og musikaler utover kvelden =D

    6. Åh, Super Mario 64 var mitt favorittspill! Det var lillebrors Nintendo-konsoll, men jeg snek meg til å spille på det hver gang han var borte. Super Mario 64 og Banjo-Kazooie <3

    7. eg synes at Valentin dagene er forferdelig så lenge jeg ikke har kjæreste. Min blogg vente forsatt på kommentarer fra deg! Klem til deg fra meg!

    8. Super Mario 64 er <3 Og Banjo Kazooie og for så vidt, men det var jeg aldri særlig flink til. Men nå har jeg Nintendo 64-ting i en pose her da, vurderer å sette det opp sånn at jeg kan spille det i leiligheten min 🙂 Jeg vet du syns det, Anne-Mari og jeg skal få kommentert bloggen din i løpet av morgendagen, masa 🙂

    9. Ok da, jeg maser mer på internett og du maser mer på meg, jeg maser lite på deg spesifikt, men nevner det på nettet hver gang jeg blogger. Du nevner det sjeldnere på nettet, men du maser mer på meg. Uansett har jeg kommentert nå!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg