om filmen “Jag saknar dig”, en blandet opplevelse

Heisann sveisann! Jeg gleder meg til fredag for da skal jeg på teater (“Felix’ fantastiske orkester” på Det Norske Teater, vil anmeldes på lørdag garantert, å gleder meg, teater er blant yndlingstingene mine) og nå ser det ut til at jeg starter på et tiltak neste uke og følgelig vil være ferdig med min periode som arbeidsløs og med alt for mye fritid. Ellers er boka “The name of the star” av Maureen Johnson i ferd med å gå fra underholdende og engasjerende til veldig engasjerende og spennende fordi jeg nesten er halvveis på den og Epic Mickey er Nintendo-spillet jeg har mest dilla på for tiden. Tjo hei!

Og nå skal jeg skrive litt om filmen “Jag saknar dig” og med det misbruke ordet “ambivalent” igjen siden jeg igjen har hatt en opplevelse jeg har delte meninger om.

 

Jeg starter denne omtalen med å si rett ut at jeg virkelig tror denne filmen vil falle i smak mer om man a) ikke elsker boka den er basert på like mye som meg og b) er i tenårene og rett alder. Med det meddelt setter vi i gang =D

Jeg var tretten år da jeg fant boka “Jeg savner deg, jeg savner deg” av Peter Pohl og Kinna Gieth på biblioteket og siden det handlet om tvillinger og jeg som trettenåring var mest glad i Klaus Hagerup og triste bøker der noen dør så ble jeg interessert i denne boka som røper alt på baksideteksten at den ene av tvillingene i historien dør i en bilulykke. Og jeg elsket den. I de neste ti årene lånte jeg den på biblioteket hver tredje måned og etter det kjøpte jeg den så den kunne stå i yndlingsbokhyllen og så leser jeg litt i den i ny og ne og det handler litt om nostalgi kanskje, men det er den boka jeg har det sterkeste forholdet til. Og så ble den altså filmet, noe jeg fant ut sommeren 2011, like før jeg fant ut at den kom på kino i Sverige, men ikke i Norge. Deretter har jeg kort oppsummert ønsket å se den i flere måneder og nå har jeg sett den og jeg angrer litt. Ikke fordi det er en dårlig film, men fordi jeg hadde alt for høye forventninger og lengter litt tilbake til før jeg så filmversjonen og kunne leve i den tro at det var en perfekt film. Men som sagt tror jeg man vil like den mye bedre hvis man ikke har det samme forholdet til boka som jeg og det er jo en fin film.

For å starte positivt syns jeg skuespillet er ganske bra i filmen “Jag saknar dig”. Det er ikke fantastisk og man kan til tider se at det er en del av skuespillerne i denne filmen som ikke har særlig film- og teatererfaring, men det er greit nok og man glemmer mesteparten av tida at det er skuespill og det er jo det som er meningen. Og ellers er det fin musikk og fotografi, god formidling av stemninger og man blir virkelig rørt mange steder og en smule trist på toppen av det hele. Jeg syns også filmen er forholdsvis tro mot boka.

Men dette med at filmen er tro mot boka er del av en av problemene jeg har med denne filmen og kanskje det største problemet mitt og siden greia er at filmen er tro mot boka, ja, men den tar det ikke fullt ut. Det er veldig mange hendelser som er som i boka, men de avsluttes ikke. Et eksempel er når Tina prater med en psykolog i en scene jeg i boka likte veldig godt. Der er det i filmen likt som i boka i begynnelsen, men så mangler det ganske sentrale svaret til psykologen. Slik er det kjempemange ganger, man får fragmenter av hendelsene i boka, men bare deler av dem og resultatet er at jeg følte at denne filmen ikke var helt ferdig. Og jeg innser at en film og en bok er to forskjellige medier og at man ikke kan ha med alt, men å ta med begynnelsen på en scene og så bare gå videre til en annen scene uten at scenen føles ferdig er skikkelig teit. Da er det nesten bedre å bare skippe scenen eller forandre den mer. I tillegg er det få knagger å henge tiden på, det var liksom sånn at jeg trodde det var høst i filmen og så kommer plutselig en scene som skjer på våren. Sukk…

Et annet problem jeg har er at tvillingene i filmen ikke var like nok. Tina har håret sitt farget svart fremfor brunt mens Cilla har naturlig brunt hår og de har forskjellig klesstil i tillegg og så videre. Og det er helt greit det, men da klarer jeg ikke å tro på at folk ikke kan se forskjell på dem for det er jo kjempelett når Tina er den med svart hår og sminke og Cilla den mer naturlige med brunt hår. Jeg vet jeg er pirkete, men i boka blir det sagt flere ganger at de er skummelt like og da er det meningen at de skal være det i filmen og, de er ikke det når hårfarge og klesstil og alt sånt er forskjellig.

I det hele tatt føler jeg bare at denne filmen hadde skikkelig potensiale til å bli virkelig fin, den er tross alt basert på en nydelig bok, men den føles for uferdig og fragmentert og blir bare en helt grei ungdomsfilm som er trist og vakker, men ikke noe storslått. Samtidig liker jeg hvordan Tina og Cilla portretteres i filmen og stemningen og jeg vil igjen understreke at mye av tingene jeg kritiserer nok er ting jeg hadde tenkt mye mindre over om dette ikke var basert på yndlingsboka mi. Og jeg klarte ikke å ikke ha boka i tankene mine mens jeg så på og da blir det en del sammenlikning, det var ikke til å unngå for meg.

Så, jeg gir terningkast 4 og håper dere gir filmen en sjanse uansett om jeg er litt ambivalent. Men les boka først pliiis for den er ti tusen millioner ganger bedre og den får frem utviklingen i karakterene bedre enn i filmen. Både filmen og boka er uansett fine ting på hver sin måte for så vidt.
***

Sånn, nå har jeg bablet litt om denne filmen og nå skal jeg straks legge meg tror jeg. Og så kommer et nytt blogginnlegg på lørdag og da vil det dreie seg om teater 🙂

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg