A monster calls

Det er mye som er fint for tiden og noe av det er de mange tingene jeg har mål om å få med meg teatermessig utover våren og høsten. Noe annet supert er skriveplaner for i neste uke er siste uka før påske og dermed skal jeg fortsette med min storslagne “skrive påskekrim”-tradisjon og det gleder jeg meg skikkelig til =D Og i går (og det er for så vidt i kveld og) var jeg på Bohemfestival-arrangement og det var superkos, dessuten ble jeg kjempeglad av musikken til Dead Girl Funeral der og jeg leste tekster som jeg fikk fine komplimenter for. Idiotisk nok var jeg litt nervøs først fordi jeg ikke drikker og det bare var noen der jeg kjente, men det var bare kos og jeg innser mer og mer at jeg undervurderer meg selv for jeg er ikke håpløs i sosiale sammenhenger, jeg klarer meg egentlig ganske fint og jeg er heller ikke det spor sjenert. Jo da, noen ganger føler jeg meg litt dum, men slik er det med alle og jeg er når alt kommer til alt mye mer trygg og utadvendt enn jeg gir meg selv kreditt for. Og jeg småpratet med folk og minglet og drakk te og alt var herlig <3

Ellers leser jeg fortsatt mye fint og nå nylig leste jeg noe som definitivt vil komme på yndlingsbokhyllen min og som jeg i grunnen tenkte å obsesse i vei over nå. Så da setter jeg i gang!

 “A monster calls” av Patrick Ness

Wow! Sånn utenom å ha en nydelig boktrailer med fiolinmusikk som er vakkerhet deluxe så er dette også en ekstremt sterk bok. Jeg hadde lest så mye fint om den så jeg kjøpte den etter jobb på tirsdag og så ble jeg fenget fra side 1 og du vet hvordan det er noen bøker som er sånn at du vil lese dem sakte, du vil liksom at de skal vare, men så er de så intenst engasjerende og umulige å legge fra seg at du leser dem ut superfort likevel. “A monster calls” er en sånn bok.

The monster showed up just after midnight.
As they do.
But it isn’t the monster Conor’s been expecting. He’s been expecting the one from his nightmare, the one he’s had nearly every night since his mother started her treatments, the one with the darkness and the wind and the screaming… The monster in his back garden, though, this monster is something different. Something ancient, something wild. And it wants the most dangerous thing of all from Conor. It wants the truth.

Carnegie and Costa Award winner Patrick Ness spins a tale from the final idea of much-loved Carnegie Medal winner Siobhan Dowd, whose premature death from cancer prevented her from writing it herself.

A Monster Calls is an absolutely unmissable novel of coming to terms with loss from two of our finest writers for young adults.

Slik presenteres boka under boktrailereren og så mye mer er det ikke å si om handlingen for denne boka må oppleves. Den må leses, en anmeldelse vil aldri helt kunne fange essensen føler jeg og bøkers handlinger bør uansett oppsummeres i så liten grad som mulig. Men det som må sies er at dette er en historie om historier og om å klare å tørre å være ærlig med seg selv uansett hvor skremmende det er. Det handler om monstre og eventyr og er på alle måter en symbolsk, viktig og intens bok som det vil ta lang tid før jeg får ut av hodet.

Jeg må innrømme at noe av grunnen til at boka ble så sterk for meg var at jeg ikke greide å glemme bakgrunnshistorien, hvordan denne boka er basert på en ide av Siobhan Dowd som hun ikke rakk å skrive før hun døde. Siobhan Dowd har jeg lest en bok av og den var en firer terningkastmessig, men det jeg husker var at jeg så utrolig mye potensiale i nettopp denne boka, noen ganger vet man at en forfatter vil skrive noe virkelig fantastisk senere, at det man leser på en måte er et frø av noe som en dag vil være et gedigent tre. Og så ble det ikke så mange flere bøker siden Siobhan Dowd døde som 47åring av kreft (og av bøkene som kom ut senere ble også noe gitt ut etter hennes død) og mens det alltid er trist når noen dør så er det en del av meg som syns det blir litt ekstra trist når det er forfattere fordi jeg elsker historier og det blir så mange spørsmål igjen om hva som kunne blitt. Dessuten har moren i boka “A monster calls” kreft hun også og det gir det hele flere lag igjen.

Det fine er at jeg har lest hvordan Patrick Ness (som jeg nå definitivt skal lese mer av for han skriver fantastisk) bestemte seg, da han ble spurt om å lage en bok ut av Siobhan Dowds ide, for at han ikke skulle skrive den med hennes stemme. I stedet var målet hans å skrive en bok som hun ville ha likt om hun fikk lest den og det tror jeg han lyktes med. Jeg vet utrolig lite om Siobhan Dowd, men jeg tror likevel at hun ville elsket det Patrick Ness skapte av ideen hennes for “A monster calls” er helt utrolig.

“A monster calls” har for det første fantastiske karakerer. Man føler så for hovedpersonen Conor at det nesten gjør vondt, jeg gråt ikke, men det er litt den følelsen når man leser noe og man føler at det man leser river en i stykker bare at det skjer på innsiden, at det blir for sterkt for gråt og tårer, alt er likevel bare et kaos av følelser og sånn var det her. Conor er så lei av å være “gutten som har en mor som har kreft” og han er så sint og sår at man bare skulle ønske man kunne gå inn i boka og gi ham en god klem eller trøste så godt man kan samtidig som man vet at han ikke ville tatt i mot trøsten, han ville kjempet mot den, kjempet for å bli synlig, kunne være bare Conor igjen. Jeg leser om Conor og inne i hodet mitt lever han videre etter boka, han vokser opp, finner ut av ting og jeg håper at alt vil gå bra med ham tross alt.

Og vi har Conors bestemor som ikke er slik bestemødre skal være etter Conors mening og som han er utrolig ulik, men som han etter hvert innser at er mer lik ham enn han tror. Og vi har Lily, Conors tidligere venn, og Conors mor og sist, men ikke minst har vi monsteret.

Jeg elsker monsteret. Hvordan det som heksa i musikalen “Into the woods” er noe som ikke kan kalles ondt, men heller ikke er godt. I stedet er det sant og det gjør det viktigere enn alt det andre. Og jeg liker hvordan det forteller historier som aldri er enkle. Det blir aldri opplagte eventyr der noen er slem og noen snill, i stedet er det historier fulle av gråtoner, historier som får en til å tenke og som viser hvordan ingenting er enkelt. I stedet har alt flere sider ved seg og det er så fint.

Ellers skriver altså Patrick Ness fantastisk og her er noen få utdrag som viser det:

?Stories don’t always have happy endings.”

This stopped him. Because they didn’t, did they? That’s one thing the monster had definitely taught him. Stories were wild, wild animals and went off in directions you couldn’t expect.?

*

?Because humans are complicated beasts, the monster said. How can a queen be both a good witch and a bad witch? How can a prince be a murderer and a saviour? How can an apothecary be evil-tempered but right-thinking? How can a parson be wrong-thinking but good-hearted? How can invisible men make themselves more lonely by being seen?

“I don’t know,” Connor shrugged, exhausted. “Your stories never made any sense to me.”

The answer is that it does not matter what you think, the monster said, because your mind will contradict itself a hundred times each day. You wanted her to go at the same time you were desperate for me to save her. Your mind will believe comforting lies while also knowing the painful truths that make those lies necessary. And your mind will punish you for believing both.?

*

?You do not write your life with words, the monster said. You write it with actions. What you think is not important. It is only important what you do.?

*

Jeg kunne sitert i vei i timevis, men skal klare å la det være. I stedet skal jeg nevne noen flere elementer som forvandler denne boka til noe EPISK. Den er i perfekt lengde, “A monster calls” er bare 215 sider eller noe sånt, men det er ikke et ord for lite eller for mye, alt i boka føles viktig og som om det må være der og det gjør en stor forskjell. Den tør å være vond å lese og man vil at mirakler skal skje og ønsker seg litt en happy happy ending på samme tid som man innser at slutten (som jeg ikke skal røpe) er det eneste riktige. Og det er så trist og ubehagelig at det er det riktige, men det er det.

Pluss en annen flott ting, “A monster calls” har fryktferdelig nydelige illustrasjoner av Jim Kay og jeg tok litt bilder fra boka mi med kameraet mitt som jeg tenkte å poste her for å prøve å vise noen eksempler:

http://www.jimkay.co.uk/Jim_Kay_Illustrator/A_Monster_Calls.html På denne linken kan man finne en side på hjemmesiden til Jim Kay der han skriver litt om illustrasjonene og man får litt flere eksempler. Et besøk anbefales.

Så vi har en sterk historie, flotte karakterer man føler for, interessante historier, super skrivestil og fascinerende illustrasjoner. Når man så legger til en stemningsfullhet som er helt rå er det ikke til å komme bort i fra at dette er en bok som på absolutt alle måter er kongen av episkhet og bør leses av ALLE!!!

Terningkast 6!

***

Jeg tror muligens dette ble en veldig lang og grundig og obsessende anmeldelse, men det får gå. Og jeg håper virkelig at det gjør at folk vurderer å lese “A monster calls” for det er en virkelig fantastisk bok og jeg elsket den <3

Men nå må jeg kle på meg, finne på ting, det er jo lørdag, jeg skal jo fylle dagen med massevis! Og så blogger jeg nok igjen på tirsdag tenker jeg. Vi bables!


2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg