Karolines påskekrim – Musikalmorderen del 1

Jaaa! Livet er fint =D Jeg er i så himla godt humør for tiden og det er herlig vær og snart påske og jeg har skrevet mye de siste dagene og alt blir så mye finere når man har gjort noe kreativt <3 Og nå har jeg Villa Farris ved siden av meg og det er jo også supert. Og i dag tenkte jeg å poste årets påskekrim anno Karoline 😉

Tilfeldigvis blir ting jeg skriver av og til veldig langt så dermed vil jeg nok måtte dele opp påskekrimmen i to innlegg, men de vil postes rett etter hverandre og så satser jeg på at det går bra. Jeg skal jo presisere nøye hva som er del 1 og hva som er del 2 tross alt. Og først skal jeg poste en illustrasjon:

.
Jeg brukte gårsdagens lunsjpause til å tegne de fire mistenkte personene i påskekrimmen min og tenkte at det kunne akkompagnere den her (bare overse det om de ser for unge eller gamle ut for alderen sin) =D Og nå kommer del 1 av årets påskekrim og den avslutter dette innlegget som så følges opp av innlegget med del 2 av påskekrimmen min:

 

Musikalmorderen Del 1

 

      Akima får et nytt oppdrag

 

Akima Montgomery satt på kontoret sitt og leste avisen, uvitende om at nettopp denne dagen ville være en begynnelse på noe mye større, nemlig en ny kriminell utfordring. Foreløpig var det bare en dag og da en torsdag og en ganske grå torsdag, preget av regnværsskyer og en og annen sølepytt, generelt sett vær som gjorde at det passet Akima ypperlig å være innendørs. Og uansett var avisen (kulturavisen til Aftenposten) en smule interessant så livet inne på kontoret var for så vidt finfint. Akima leste i vei mens hun spiste en sjokoladebolle og drakk en kopp kakao og syntes alt var riktig fint og harmonisk da det plutselig ringte på. Ringingen var sterk og insisterende og Akima spratt opp, gikk ut fra kontoret og bort til utgangsdøren og åpnet den så vidt mens hun spurte hvem det var.

«Jeg søker detektivhjelp,» sa den besøkende med en stemme som røpet langt på vei at den besøkende nok hadde vært i gråt kort tid tidligere og Akima slapp henne inn.

«Bli med meg til kontoret og forklar alt så skal jeg gjøre alt for å hjelpe til,» sa Akima og førte den besøkende inn på kontoret sitt. For Akima var så visst en detektiv og en riktig flink en også og nå var det en ny sak på gang tydeligvis.

Så snart den besøkende var satt seg ned i en stol inne på kontoret tok Akima et overblikk og betraktet denne personen foran seg og så med det at det var en ganske ung jente, tidlige tyveårene ville hun tippet, med fregner på nesa, kort blondt hår og brune øyne. I tillegg hadde hun en åpenhet i trekkene sine som gjorde at hun så svært sympatisk ut og til å stole på og Akima følte et snev av omsorg for personen foran seg allerede nå, før sakens kjerne var fortalt.

«Jeg heter Miriam Solei,» sa den besøkende med en skjør, men likevel klar stemme.

«Og jeg er detektiv Akima, hvorledes kan jeg hjelpe deg?» spurte Akima.

«Jo, jeg er altså datteren til Ophelia Solei,» sa Miriam og Akima stusset litt for rang ikke dette navnet en bjelle? Jo, det var noe kjent ved det og Akima ble riktig nysgjerrig på å finne ut mer.

«Du kan ha hørt om Ophelia for hun ble intervjuet av et knippe aviser for to måneder siden da hun åpnet Ophelias Musikalverden, en butikk som selger musikalfilmer og musikalcder,» begynte Miriam og Akima klappet ivrig i hendene for dette var noe hun hadde hørt om. Akima hadde en viss interesse for musikaler selv og hadde vært innom denne butikken flere ganger og hun husket Ophelia, hvordan hun alltid hadde vært så blid og hyggelig og hatt en utstråling som viste at dette var noe hun virkelig fant viktig og essensielt.

«Hva med Ophelia?» spurte Akima ivrig, en iver hun snart ville angre litt på i og med at svaret hun fikk på ingen måte var noe hun ønsket seg.

«Ophelia, moren min,» begynte Miriam før hun snufset og dro frem et lommetørkle og blåste kraftig. Så fortsatte hun, «mamma ble funnet død i går morges utenfor butikken.»

«Å nei!» utbrøt Akima for dette var definitivt en kjip nyhet.

«Jo, jeg begynte å hjelpe til i butikken for litt over en uke siden og da jeg kom på jobb i går morges fant jeg mamma død utenfor butikken og politiet vet jo alt, men når sant skal sies har jeg mer tro på at du vil løse saken enn dem for de har jo så mye annet å styre med,» sa Miriam.

«Vel,» sa Akima, som ikke følte seg like sikker på sine egne ferdigheter selv om det jo var fakta at hun hadde løst et utvalg saker. Så helt håpløs var hun nok ikke.

«Jeg skal gjøre mitt beste,» sa Akima endelig og så spurte hun, «har du noen flere detaljer, noen mistenkte eller noe sånt?»

«Ja, jeg tror sannsynligheten er veldig stor for at morderen er en av våre fire stamkunder. Det er ingen gedigen kundekrets på musikalbutikken, men det er fire kunder som kommer innom flere ganger i uka og har full oversikt over når butikken åpner og stenger hver dag. Det er uklart nøyaktig hvordan mamma ble drept, men hun ble i alle fall funnet i en haug med blodige musikalcder.”

Akima følte plutselig et lite behov for å fnise for situasjonen var jo dypt seriøs, men det var noe som hørtes en smule komisk ut ved scenarioet «funnet død blant blodige musikalcder». Men Akima innså at et fnis i denne sammenheng ikke ville blitt særlig satt pris på så hun tok seg sammen og tenkte intenst i et minutt på regninger. Dette var det mest deprimerende temaet Akima visste om og det gjorde utslaget. Straks ble hun igjen alvorlig nok for situasjonen.

«Jeg skjønner,» sa Akima og la til, «jeg begynner i morgen med å dra til de fire mistenkte, hvis du bare kan skaffe meg navnene deres så skal alt gå fint.»

«Det skal vi ordne,» sa Miriam og for første gang lekte et ørlite smil på leppene hennes, dette et takknemlighetsfylt smil som gjorde Akima bare enda mer sikker på at hun skulle gjøre alt i sin makt for å løse denne saken. Koste hva det koste ville!

Like etter dro Miriam og like etter det igjen dro Akima på kafé og neste dag begynte Oppdrag: Musikalmorderen!

 

      De fire mistenkte

 

Akima fant ut at de fire mistenkte var Kain Kaspersen, Ingeborg Regndal, Amelia Mikalsen og Martinus Nikolas og snart nok hadde hun adressene deres og da var det bare å dra av gårde for å intervjue. Dette ville sikkert føre frem. Akima følte den selsomme følelsen av pågangsmot som alltid hadde det med å dukke opp når hun skulle i gang med en ny sak, ønsket om å redde situasjonen, ordne opp i alt som var galt. Hun følte seg virkelig betydningsfull i slike sammenhenger og den følelsen elsket hun. Og dette var en særdeles viktig sak uansett. Akima nikket konstaterende før hun besluttet å begynne med å besøke Ingeborg Regndal. Så hun dro av sted.

Ingeborg Regndal er hjemme i huset sitt der hun bor sammen med mannen sin Gustav Regndal og sin femårige datter Elida. Elida sitter og pusler med Lego-klosser med stadige pauser for å spørre om alt mulig mellom himmel og jord (hvorfor er himmelen blå? Hvem har mest striper av sebraer og tigre? Tror du engler kan snakke alle språk eller bare noen få?) Ingeborg har som regel få svar, men syns uansett det er søtt og tolker det som et åpenbart tegn på at hun har en skikkelig smart datter. Utenom å ha mann og barn har Ingeborg noe annet essensielt, nemlig en stor interesse overfor musikaler. Hun elsker særlig alt der Jason Robert Brown er involvert, men interessen strekker seg i mange retninger og er en interesse hun setter sterkt pris på. Ingeborg er faktisk såpass interessert at hun har mål om å åpne en egen musikalforretning og nå har hun arvet en del penger av farfaren sin som dessverre døde for ikke så lenge siden og det gjør at drømmen føles nærmere virkelighet enn før. Det kan jo bli ganske supert og Ingeborg vet at farfaren hennes nok ville ønsket at hun brukte pengene på noe hun brant for. Og dette, dette engasjerte henne virkelig. Ingeborg fortsetter med å ta oppvasken, det er egentlig dette hun driver med, ikke å dagdrømme, selv om de siste minuttene har visst tegn på det sistnevnte. De har spist grønnsaksuppe og skålene lengter etter renhet. Dessuten har hun ingen oppvaskmaskin. Plutselig ringer det på døra?

«Hei,» sier Akima da damen som nok er Ingeborg åpner opp.

«Hei, hvordan kan jeg hjelpe?» spør Ingeborg vennlig.

«Jeg lurte bare på om jeg kunne prate litt med deg om noe som hendte i går,» sa Akima og Ingeborg nikket.

«Mamma skal bare prate litt med damen, hvis du trenger meg er jeg på kontoret,» sa Ingeborg til noe som måtte være datteren hennes, en jente som så ut til å være rundt fem år og var intenst opptatt med å lage noe storslagent av Lego. Så gikk de inn på et lite kontor som minnet litt om Akimas kontor og der satte de seg på hver sin stol.

«Jo, jeg heter Akima,» sa Akima og fortsatte, «og jeg er her på grunn av Ophelias Musikalverden, en butikk jeg har fått høre at du besøker ganske ofte.»

«Det stemmer,» sa Ingeborg og lyste opp og Akima la merke til at kvinnen foran henne, som så langt hadde sett ganske alminnelig ut og litt sliten, egentlig var ganske pen. Hun var høy og hadde skulderlangt blondt hår og en naturlig rødhet i kinnene som gjorde at hun så ganske sunn ut. I tillegg var hun kledd i en lyseblå genser som matchet de vel så lyseblå øynene og hadde et snev av dialekt som røpet at hun nok var nordfra i utgangspunktet. Og hun elsket åpenbart musikaler for man kan ikke lyse så opp av noe uten at det er noe man elsker. Slik var det bare.

«Du har kanskje hørt det, men det skjedde noe veldig dumt i går,» sa Akima.

«Nei, hva da?» spurte Ingeborg.

«Ophelia ble dessverre funnet død utenfor butikken i går morges,» sa Akima trist.

«Å nei, det var virkelig ikke bra,» sa Ingeborg.

«Niks. Og jeg skulle bare prate med de fasteste kundene i Ophelias butikk for å løse saken og du var blant dem så her er jeg,» sa Akima.

«Jeg skjønner,» sa Ingeborg, «men jeg lover deg, jeg ante ingenting.»

«Det tror jeg på, men jeg skal bare spørre deg noen spørsmål bare for sikkerhets skyld, det er min oppgave som detektiv,» forklarte Akima.

«Fyr løs!» sa Ingeborg.

«Hvor var du i går morges?» spurte Akima.

«Jeg var og leverte Elida, datteren min, i barnehagen. Hun skal begynne på skolen til høsten, det blir skikkelig spennende,» sa Ingeborg og smilte.

«Så flott!» sa Akima.

«Har du alltid vært glad i musikaler forresten?» spurte Akima rett etterpå og Ingeborg nikket.

«Bestandig. Jeg har faktisk tenkt å åpne en egen musikalbutikk selv, det er litt av grunnen til at jeg ofte besøkte Ophelias butikk, må jo sjekke ut konkurransen,» sa Ingeborg. Det siste sa hun spøkefullt, men Akima fikk på geföhlen at det ikke var så spøkefullt ment likevel.

«Hm?» mumlet hun og Ingeborg så spørrende bort på henne.

«Å, ikke noe, drømte meg bort,» sa Akima og la til, «var det noe du ikke likte med Ophelias musikalbutikk eller var den noe du hadde virkelig sansen for?»

«Jeg kan ikke komme på noe å klage over, kanskje at det var litt lite utvalg av Jason Robert Browns musikaler og hun hadde visst ikke en gang hørt om Parade, men det er jo småting. Og så ville hun jo blitt vanskelig å overgå musikalbutikkmessig sett, men det ville sikkert gått fint,» sa Ingeborg optimistisk.

«Jeg skjønner,» sa Akima.

«Da var det i grunnen ikke noe mer,» sa Akima rett etterpå og deretter avsluttet de samtalen før Akima dro, nå klar for nye besøk. Denne gangen hos Martinus Nikolas.

Martinus Nikolas vasker. Han har allerede vasket to ganger i dag, både gulv og bord og tatt oppvask, men syns fortsatt ting ser skittent ut. Likevel vil han ikke si at det er en kompulsivitet eller at han er vaskeavhengig for han kan klare seg helt fint uten å vaske. Men det ser jo mye finere ut når han har vasket. Mens Martinus vasker har han på en playliste han har laget på Spotify med musikalsanger som på et eller annet vis har med vasking eller rydding å gjøre. Dette fordi han a) er fan av musikaler og b) fordi det er utmerket motivasjon. Martinus smiler mens gulvet blir bare renere og renere og sannsynligheten for at basilusker og slikt skal dukke opp blir mindre og mindre. Smiler mens han følger opp vaskingen med å tørke støv og beholder smilet like etter da han støvsuger sånn for sikkerhets skyld. Så gir han seg selv lov til å sette seg i sofaen sin, klar for å søke på Spotify etter alt som har med Martinus sin personlige Gud å gjøre, Stephen Sondheim. For utenom å være glad i musikaler og vasking kan man legge til Sondheim-dyrking på listen over Martinus interesser. Martinus har nettopp begynt med søkingen da en rar ringende lyd durer i vei. Etter litt betenkningstid innser han at det er lyden av ringeklokka hans og reiser seg. Han har visst besøk, han satser på at det er et kort besøk som ikke roter til noe.

«Hvem er det?» spør Martinus og åpner døra til huset sitt så vidt, akkurat nok til at Akima kun kan se litt av ham.

«Akima her, jeg bare lurte på om jeg kunne prate litt kort med deg,» sa Akima.

«Er det veldig viktig, jeg har nettopp vasket her?» spurte Martinus.

«Vi kan sitte ute og, det vil ikke ta lang tid, jeg har bare noen få spørsmål,» sa Akima.

«Uff, hm, ålreit da, på balkongen min. Ta av deg skoene her så blir det mindre skittent,» sa Martinus med et sukk.

«Ok og takk,» sa Akima og fulgte etter Martinus ut til en ganske liten balkong der det passende nok sto et lite bord og to stoler. «Hva var det?» spurte Martinus så snart de hadde satt seg.

«Jeg er Akima Montgomery, detektiv og hadde bare noen spørsmål,» sa Akima.

«Martinus Nikolas her,» sa Martinus, «fyr løs da.»

Etter å ha tenkt et øyeblikk med fascinasjon på hvordan hun nå hadde hørt to personer bruke uttrykket «fyr løs» med kort mellomrom, et uttrykk hun ellers ikke hadde vært borte i på flere år, satte Akima i gang.

«Jeg har hørt at du er en fast kunde på butikken Ophelias Musikalverden,» sa Akima.

«Var, ikke er, jeg har tenkt å boikotte den butikken og kjøpe alle musikalting på Amazon,» sa Martinus surt.

«Hvorfor det?» spurte Akima og der hun tidligere hadde vært i det profesjonelle hjørnet var det nå bare Akima som snakket. Et øyeblikk glemte hun sin detektivstatus.

«Er det ikke åpenbart? Jeg fant alt for lite Sondheim der og han er jo Gud og da jeg spurte henne dristet Ophelia seg til å si at hun likte Andrew Lloyd Webber bedre,» sa Martinus og sukket et så kraftig og overdrevet sukk at det tydeligvis var en katastrofe om man var mer into Lloyd Webber enn Sondheim. Akima på sin side likte både Lloyd Webber og Sondheim, men bestemte seg for å unngå temaet, det var nok det lureste.

«Vel, grunnen til at jeg er innom,» sa Akima endelig, «er at Ophelia, eieren av denne butikken, ble funnet død i går morges.»

«Å nei,» sa Martinus og det var som om all ambivalensen han hadde hatt overfor Ophelia pga. Sondheim vs. Lloyd Webber-problematikken forsvant. I stedet fikk han et oppriktig trist uttrykk.

«Så forferdelig dumt, vi var jo uenige om vårt, men i bunn og grunn gjorde hun jo en viktig jobb for musikalelskerne i Oslo, ga oss en butikk for å dyrke vår interesse,» sa Martinus alvorlig.

«Så sant,» sa Akima. Hun benyttet dette øyeblikket til å betrakte mannen på stolen ved siden av seg litt nøyere, tok inn det svarte håret og de mørke øynene, blikket som hadde et snev av alvor uansett. Ellers var Martinus kledd i sort dress og var innehaver av et fornavn Akima ikke hadde hørt om før og han stirret nå intenst ned på balkonggulvet, som om det fantes mønstre eller fascinerende skyggespill der. Kanskje det var det, man kunne aldri vite.

«Og hva gjorde du i går morges?» spurte Akima snart nok.

«Var hos tannlegen,» sa Martinus.

«Uff,» sa Akima som ikke var særlig glad i noen former for leger i det hele tatt.

«Jeg liker faktisk tannleger veldig godt,» sa Martinus.

«Hver sin smak,» sa Akima.

«Vel da har jeg fått svar på alt jeg lurte på,» sa Akima rett etterpå.

«Skjønner,» sa Martinus og reiste seg fort opp som om han var veldig, veldig klar for å få huset sitt for seg selv igjen. Akima følte seg ikke så veldig mye klokere, men satset på at alt ville gi mening etter hvert. Og kanskje besøket hos Amelia Mikalsen ville utgjøre en sentral forskjell.

 

 

5 kommentarer
    1. Skal ikke prøve å gjette hvem som er morderen før jeg har lest begge delene, men vil benytte anledninga til å påpeke en liten bagatell:
      “‘I tillegg ble Miriam drept av å slås bevistløs av en slegge før noen kastet musikalcder på henne, jeg fant henne i en pøl av musikalcder,’ sa Miriam alvorlig.”
      Det blir jo feil?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg