Karolines påskekrim – Musikalmorderen del 2

Jeg satser igjen på at alle skjønner at det er meningen at innlegget under dette skal leses først og deretter dette innlegget siden det er del 2. Og det mest praktiske hadde vært å ha alt i et innlegg, men det er visst enkelte lengdebegrensninger. Forøvrig tenkte jeg at det bare er å gjette i vei og hvis dere er venner med meg på Facebook så sender jeg dere message med løsningen der. Hvis dere ikke er venner med meg på Facebook hadde det beste vært om dere skrev mailadressen deres i kommentaren for jeg kan jo poste løsningen i mitt neste blogginnlegg, men jeg har litt lyst til å unngå det i tilfelle noen leser det neste innlegget før påskekrimmen og med det får ødelagt spenningen totalt. Jeg tenkte ellers at hvis noen som har en blogg gjetter riktig så kan jeg love å kommentere det neste blogginnlegget deres i diktform om de vil det 😉 Anyway, nå kommer del to:

 

 

Musikalmorderen del 2


 

Amelia Mikalsen gjør alltid veldig grundig research, slik har det alltid vært og sånn vil det nok alltid være. Hun husker for eksempel da teatergruppa satte opp «Annie» og hun hadde hovedrollen og farget håret rødt for anledningen for å føle seg mer lik Annie. Eller gangen da hun spilte i «Grease» og begynte å kle seg helt i stil med musikalens 50-tallslook. Og man kunne valgt massevis av eksempler, alt ting som får Amelia til å føle at hun virkelig gjør alt for å oppnå drømmen om å bli storslått musikalstjerne på Broadway. Hun føler seg nærmere enn noen gang nå for tida for nå går hun på Bårdar og det er riktig profesjonelt sånn hun ser det og hun nyter hvert sekund. De synger og danser og spiller og skal snart sette opp en liten oppsetning av musikalen «Chicago» der hun skal ha en av hovedrollene, hun skal nemlig spille Velma Kelly. Dette sistnevnte er noe av det hun er mest stolt av å ha fått til for det er jo en dritkul musikal og hun har alltid elsket å få oppmerksomhet. Noen ganger blir hun nesten litt bekymret for om hun kanskje er FOR glad i oppmerksomhet, men så slår hun bort bekymringene og regner med at alt er som det skal. Amelia smiler og overser den lille følelsen av å ha gjort noe galt som trenger litt på i ny og ne. Hun har jo ikke gjort noe galt, bare veldig grundig research. Så ringer det på.

«Heisann,» sa en litt lav jente med langt brunt hår, brune øyne, og knallrød leppestift som matcher en vel så knallrød kjole.

«Hei, du er Amelia Mikalsen, ikke sant?» spurte Akima.

«Stemmer,» sa Amelia blidt og slapp Akima inn i leiligheten sin, en ganske liten og rotete leilighet som tydelig gjenspeilet Amelias store interesse overfor musikaler. På veggene hang det Broadway-plakater og bokhyllene var stappet til randen av musikalcder og filmer og en masse programblader fra musikaler Amelia har sett opp i gjennom. Akima fikk lyst til å begynne å titte gjennom hyllene i ren fascinasjon, men klarte å dy seg.

«Det er litt rotete her, jeg beklager det, men jeg håper det går fint,» sa Amelia og la til, «vil du ha noe å drikke forresten, kakao, te, brus, jeg har det meste.»

«Kakao,» sa Akima etter å ha tenkt seg fort om og snart nok hadde hun en kopp kakao og satt ved siden av Amelia i den fine, blomstrete sofaen til Amelia.

«Så, hva var det?» spurte Amelia nysgjerrig og med et stort smil om munnen.

«Jeg lurte bare på om jeg kunne stille deg noen spørsmål,» sa Akima og Amelia nikket.

«Det er i grunnen bra dette her, jeg skal bli musikalstjerne og skikkelig berømt så jeg bør nok venne meg til intervjuer,» sa Amelia sprudlende.

«Lykke til!» sa Akima og så satte hun i gang med det første spørsmålet sitt, «hva er ditt forhold til butikken Ophelias Musikalbutikk?»

«Å, den butikken elsker jeg, det er selve himmelen sånn utenom Broadway vil jeg tro,» sa Amelia og strålte.

«Vel, det har skjedd noe veldig dumt og det er at eieren av Ophelias Musikalverden i går ble funnet død utenfor butikken sin,» sa Akima alvorlig.

«Oi, skitt!» utbrøt Amelia, «jeg var jo innom der for bare noen få dager siden, da var hun oppegående og levende og alt var som det skulle. Det der var fryktelig dumt, herre jemini at det er mulig.»

«Så sant,» sa Akima. «I alle fall hørte jeg at du er en av de fasteste kundene på denne butikken og derfor skulle jeg bare spørre hva du gjorde i går morges.»

«Du tror vel ikke jeg står bak? Jeg er uskyldig altså, lover, jeg var uansett syk i går, men jeg er frisk nå altså. Var bare litt feber og sånt og man må ta godt vare på kroppen sin når man skal bli skuespillerinne,» sa Amelia.

«Skjønner. Godt at du er frisk nå,» sa Akima. Hun innså med et at hun syntes Amelia var en veldig koselig person, kanskje litt selvopptatt, men sjarmerende og hyggelig, under andre forhold hadde dette sikkert vært en utmerket person å diskutere musikaler med. Men så bestemte hun seg for å ta seg av det hun tross alt var der for og fortsatte utspørringen.

«Var det noe du ikke likte med Ophelia og butikken hennes?» spurte Akima.

«Absolutt ikke, den butikken er super. Den er jo sikkert stengt akkurat nå, men håper den åpner igjen fort sånn at jeg kan kjøpe mer musikalting der, det hadde vært helt konge,» sa Amelia ivrig.

«Ja. Men da var det ikke noe mer egentlig,» sa Akima.

«Ok, her er telefonnummeret mitt, om to måneder skal vi sette opp Chicago og hvis du ringer meg kan jeg sikkert ordne til noe sånn at du kan se den gratis,» sa Amelia.

«Det hadde vært supert,» sa Akima fornøyd og like etter dro hun av gårde. Nå skulle hun prate med den fjerde mistenkte, Kain Kaspersen.

Kain Kaspersen sitter og leser i en bok han har lånt på biblioteket som handler om Stephen Sondheim og musikalene hans og følgelig er dypt fascinerende lesning. Saken er nemlig den at Kain har en viss interesse for musikaler, han har alltid likt dem og mistenker at det skyldes arv, hvordan han hadde en far som skrev musikaler for seg selv for moro skyld og en mor som var skuespiller. Dessuten har han en meget musikalinteressert kjæreste kalt Elvira og det virker jo inn selvfølgelig. Elvira bor her hun og, men nå er hun på skolen der hun studerer teatervitenskap. Kain studerer selv, men i dag studerer han hjemme i leiligheten siden det ikke var noen viktige forelesninger. Dette er selvsagt litt farlig siden det er veldig lett å prioritere å lese om Sondheim eller lytte til musikaler i stedet for å studere, men han tolker dette som kun en liten pause. Pauser må da være lov. Kain smiler for seg selv før han vurderer å spille litt piano før han gjør noe fornuftig, men innen han rekker noe annet ringer det på.

«Eh? hei,» sa en mannsstemme og Akima forklarte raskt at hun bare trengte å stille noen spørsmål.

«Eh? Ok,» sa den andre etter en kort tenkepause og så ringte det og Akima kunne gå inn i blokka og deretter opp trappene til Kains leilighet.

«Hei, jeg er Akima bare hadde noen få spørsmål og lurte på om vi kunne prate litt sammen,» sa Akima.

«Jeg heter Kain og det er helt i orden,» sa Kain og snart nok satt de på balkongen for det var ganske fint vær.

«Det jeg har hørt er at du er glad i musikaler og ofte besøker Ophelias Musikalverden,» sa Akima.

«Ja, det stemmer, jeg liker meg der,» sa Kain vennlig og Akima la merke til at han hadde en sånn sympatisk stemme. Noen ganger tenkte hun på stemmer som sympatiske og koselige og dette var et slikt tilfelle. Og Kain så generelt koselig ut. Han var vel rundt tjue ville hun tippe og hadde lysebrunt hår til skuldrene, klare blå øyne og en hvit genser og så ut som noen man kunne stole på. Og akkurat nå smilte han beskjedent og det gjorde Akima nesten litt trist hvordan det neste hun skulle si ville viske bort smilet. Men det måtte fortelles.

«Jeg er her fordi Ophelia, eieren av denne butikken, ble funnet død utenfor butikken sin i går morges og jeg skulle prate litt med hennes fasteste kunder, deriblant deg,» forklarte Akima.

«Virkelig?» sa Kain og ble straks snufsete. I tillegg piplet det frem noen tårer i øyekroken hans og han så ut til å naturlig nok bli svært nedstemt av disse nyhetene.

«Virkelig,» sa Akima trist.

«Så du var glad i den butikken? Var det noe ved den du ikke likte eller var alt fryd og gammen?» spurte Akima.

«Jeg var og er kjempeglad i den butikken, det er så få butikker der man kan kjøpe musikalting så jeg syns den er super. Dessuten er, nei faen det blir vel var, unnskyld språket, Ophelia veldig hyggelig og det eneste jeg har å kommentere på er prisene, jeg syns det var litt dyrt der og jeg er blakk student,» sa Kain.

«Jeg forstår,» sa Akima.

«Hva gjorde du i går morges?» spurte hun deretter.

«Var på skolen, jeg studerer litteratur. I dag studerer jeg i teorien hjemme, i praksis gjør jeg ikke så mye fornuftig,» sa Kain.

«Ja, det er ofte mye som frister mer enn det man bør gjøre,» sa Akima.

«Sant,» sa Kain.

«Ja men da har jeg spurt om tingene jeg lurte på,» sa Akima.

«Ok. Og så trist med Ophelia, håper det går bra med alle som er glad i henne for det er det sikkert mange som er,» sa Kain.

«Jeg er detektiv, jeg skal løse saken,» sa Akima kjekt.

«Så fint,» sa Kain og stemmen hans var veldig oppriktig. Like etter dro Akima, nå ferdig med intervjuene sine.

 

      Akima funderer

 

Akima Montgomery hadde nå pratet med alle de fire mistenkte og følte seg ikke så mye klokere. Og egentlig syns hun alle fire virket ganske uskyldige i grunnen og det var en del av henne som ikke ønsket å tro at noen som elsket musikaler også kunne begå et mord av en eier av en musikalbutikk. Det var litt pussig. Men en av dem var det nok og plutselig slo det Akima at hun hadde en teori. Og det var i det minste en god begynnelse.

Nå, kjære leser, hvem tror du det er?

5 kommentarer
    1. Amelia minner meg igrunn veldig om Rachel i Glee 😉
      Men uansett. Jeg er igrunn sikker på at det er Amelia som er morderen. Hun liker å gjøre grundig research, skal spille Velma i Chicago, og et mord kan vel i den sammenhengen betegnes som research.

    2. Interessant teori (og jeg tenkte ikke på det, men hun er nok en smule inspirert av Rachel i Glee antakelig, de er veldig den samme typen), du får vite om noen dager om det er riktig eller feil =D

    3. Får ikke lest den sikkelig, vi skal reise på fjelle i morgen å der er det ikke nett. Hadde vi fått den på mail kunne vi jo skrevet den ut. Men da må vi få den i tidelig. Så kan vi sent det vi tror er løsningen på melding. Anne-Mari vil gjerne ha kommentar på bloggen sin, men ikke i diktform takk. Ha en fin påske. Klem fra oss.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg