Postkort fra Lillebjørn

Heisann! I går var magisk for da var jeg på loppemarked (og fikk med det tak i en del nye klær, de hadde sånn “fyll en pose for 50 kr”-greie) og deretter på vandring nedover Bogstadveien (de hadde bilfrie dager og markedsgreier, jeg kjøpte dog intet) og etter det igjen var jeg på teater med mamma og onkel A og onkel C før vi dro på indisk restaurant. Og i dag har i grunnen også vært magisk for nå er jeg endelig på Pottermore jeg også og jeg har havnet i Rawenclaw (samme som Luna Lovegood, min favoritt i Harry Potter-universet, jeg er av den grunn meget fornøyd)!

Ellers kunne jeg postet bilder av kleskjøp og bablet om en hel masse rart, men jeg tenkte faktisk å komme rett til poenget som er teater, nærmere bestemt teateranmeldelse. For jeg har jo sett “Postkort fra Lillebjørn” og sånt må bables om =D Og så skal jeg blogge i neste omgang enten tirsdag eller onsdag! Livet er fint, teater er fint, nå skal jeg spise sjokoladebolle og drikke solbærtoddy straks og det er helt episk!

 

 

Postkort fra Lillebjørn

 

De fleste i Oslo (og Norge generelt for så vidt) har et forhold til Lillebjørn Nilsen. Om det så bare er å ha sunget Haba Haba av full hals som barn eller å ha lyttet massevis til «Tanta til Beate», blitt rørt av «Stilleste gutt på sovesal 1» eller å ha sunget «God natt Oslo» når en kveld glir over i natt så er Lillebjørn Nilsen noe man har vokst opp med på lik linje med andre gitarkamerater eller for eksempel Jahn Teigen. Og det er noe koselig med slike viser, koselige melodier med underfundige norske tekster som man kan smile eller inspireres av, lytte til og føle seg forstått. «Postkort fra Lillebjørn» er i så måte en perfekt hyllest.

«Postkort fra Lillebjørn» gir riktignok en ny betydning til uttrykket «tynt plott» i form av at det nærmeste man kommer en historie er en rød tråd i form av en tenåringsgutt med gitar som man følger gjennom stykket. Og jeg hadde lest at det var mer som en konsert før jeg så stykket, men var likevel litt forvirret helt i begynnelsen av første akt siden jeg trodde det skulle være litt mer plott enn det var. Men etter noen få sanger vender man seg til det noe uvanlige formatet og det hele blir ganske fint. For ja, det er mer en konsert enn en klassisk teateroppsetning, men det er da en konsert med et godt utvalg skuespillere og musikere som synger og spiller fantastisk og med ting som skjer i bakgrunnen under hver sang, små fortellinger som tar plass mellom linjene. Alle er forskjellige og jeg er ikke konserttypen, men denne formen for teaterkonsert liker jeg.

Og det er noe med stemningen. Gåsehuden kryper frem under «Stilleste gutt på sovesal 1» og senere under «Regnet er en venn» da den blir værende frem til den erstattes av smil og ren fornøyelse når «Tanta til Beate» spilles opp. Og alt er så fint, fra akkompagnementet og hvordan de som spiller instrumenter og skuespillerne alle er på scenen og glir i ett. Jeg elsket hvordan scenen var løst og skjermen i bakgrunnen, hvordan alt er små historier og scener og gjenkjennelsen alltid er til stede. Om plottet så er bortimot ikke-eksisterende så er stemningen der hele veien og jeg koste meg, jeg gjorde det.

Alle instrumentalister og sangere gjør for øvrig jobben sin meget godt og jeg syns det var ganske så koselig i grunnen med gitarer og fioliner i skjønn harmoni og skuespillere og musikere som sang i vei på finfint vis. Særlig merket jeg meg Henriette Faye-Schjøll (som forresten har imponerende flott cv, i følge informasjonen om henne i programbladet har hun godt både på Bårdar og Teaterhøgskolen og i tillegg en teaterskole i London OG hun har spilt i musikal på West End, det er ganske awesome) som sang flott og hadde sterk utstråling, Elisabeth Carew som hadde utrolig fin stemme og Marvin Amoroso som sang helt herlig og i tillegg var ganske pen å se på. Men her er det spenn fra Unni Wilhelmsen til Ola G. Furuseth (sistnevnte en jeg har sansen for pga. «Skaff meg en tenor» og «Lærere for livet», to andre flotte oppsetninger på Oslo Nye Teater) og i grunnen er jo alle flinke.

Og jeg var der sammen med moren min, onkel A og onkel C og det gjorde ting ekstra fint for det er gøy å dele ting med andre, for eksempel teater, ha en delt opplevelse som vi deretter fulgte opp med å dra på indisk restaurant, også dette en stor suksess. Så ja, jeg anbefaler «Postkort fra Lillebjørn». Det er ikke et perfekt stykke og jeg savnet litt mer plott og sammenheng, særlig under første akt. Men det tar igjen på stemning og talent og hvordan man tross alt forlater salen mens man nynner i vei på Lillebjørn Nilsen-sanger og smiler fra øre til øre. Og jeg får liksom lyst til at det skal komme flere forestillinger som dette, teatralske konserter med musikken til norske musikere, det er jo mange å velge mellom. Og jeg har vært litt usikker på terningkastet, men et «Crescendo i gågata» får meg til å ende opp på terningkast 5!

Så hei og hopp folkens, teateret venter!

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg