Bloggferie, gitarmannen og annen fascinerende babling =D

Heisann! Dette blir et innlegg der hovedpoenget er a) å poste en kort historie som jeg skrev for ikke så lenge siden og b) fortelle om at jeg etter dette innlegget tar en liten bloggferie. Dessuten har jeg litt babbel i stikkordsform som jeg later som at er fryktelig fascinerende!

Fascinerende fakta:

1) Bloggferien skyldes at jeg drar på hytta på Stavern på søndag og der vil jeg riktignok ha muligheten til ca to timer internett hver dag pga. kaféen et kvarters spasertur fra hytta, men jeg bruker vanligvis mye mer tid enn det på å skrive blogginnlegg og har følgelig besluttet å ikke blogge mens jeg er på hytta. Dermed blir neste blogginnlegg mandag niende juli tenker jeg 🙂

2) Jeg har hatt det med å tenke at man må pakke ekstremt mange ting uansett hva man skal, men har nå klart å skru på den fornuftige stemmen i hodet mitt som sier meg at det holder i massevis å pakke seks uleste bøker og en bok jeg har lest før i reserve i og med at jeg også har masse lesestoff på hytta og sikkert vil kjøpe ditten og datten i løpet av de neste to ukene. Ellers skal jeg pakke masse filmer og dataen min som jeg kan se dem på (en data som ellers skal brukes til de nevnte to timene internett om dagen på kaféen og å skrive på det nyeste skrivekonseptet mitt der jeg har mål om å være på side 20 minst når jeg drar hjem fra Stavern og er på side 3 for øyeblikket). Og så må selvfølgelig Nintendo DS og mange musikalcder pakkes, det er jo åpenbart!

3) I morgen skal jeg jobbe og etter jobb skal jeg på kino og se “Moonrise Kingdom” siden jeg har en følelse av at den kan være en “å vakre episkhet”-film. Dessuten er en sentral grunn til å dra på kino det faktum at jeg har lyst på popcorn denne helgen 😉

4) Neste torsdag har jeg bursdag! Det gleder jeg meg til, ikke minst fordi jeg alltid får taco til middag på bursdagen min og jeg heldigvis er på hytta sammen med mamma slik at jeg kan bli vekket med gaver på senga (noe jeg ikke helt klarer å se for meg en bursdag uten siden jeg er et barn i en voksens kropp hva bursdager angår)! =D

5) Jeg skal få skrevet mange bokanmeldelser de neste ukene så det er bare å forvente seg en del av sånt når jeg kommer hjem fra Stavern 🙂

Ok, det var kanskje ikke såå fascinerende fakta, men det var i alle fall litt informasjon og nå skal jeg poste en historie som jeg skrev til Kortlest-konkurransen. Det gikk ikke så bra under den konkurransen, men det går bra, det kommer alltids nye muligheter og ting skjer når de skjer og i alle fall tenkte jeg å poste denne ene novellen som kanskje er litt klisjé, men det gjør sikkert ikke så mye. Historien er inspirert av en ekte hendelse på t-banen for en del år tilbake da det faktisk var en vakker fyr som spilte gitar på Vestli-banen, men er ellers fiksjon og skrevet i en mer muntlig tone enn mye annet jeg skriver. Og jeg følte meg veldig edgy mens jeg skrev den bare fordi den inneholder snev av banning og jeg er en sånn uskyldig type som banner særdeles lite og sier sånne irriterende ting som “banning vitner om begrenset vokabular” hvis andre banner. Jeg satser uansett på at denne historien faller i smak og ikke er helt håpløs og avslutter dette innlegget her og nå med denne historien og et klart ønske om at alle må ha det like fint de neste to ukene som jeg har tenkt å ha det på hytta (der jeg forøvrig har mål om å være mer ute enn jeg pleier og har tenkt å leke fotograf en del)! Og så blogger jeg igjen når jeg kommer hjem fra Stavern tenker jeg 🙂

 

 

Gitarmannen

 

Alt begynte på en mandag, ting har det med å starte på mandager, hverdagen, arbeidsuken, historien jeg nå skal fortelle. Jeg var jævla trøtt, satt der på t-banen og nesten-sov og var fylt med en hel del teite tanker jeg ikke bør gå videre inn på siden det aller mest var patetisk. Og oppi alt dette var jeg jo også på t-banen og den liker jeg jo, men den har en hel del irritasjonsmomenter ved seg som at jeg virkelig ikke var interessert i technoen til gutten som satt overfor meg på t-banen og stadig glemte at jeg satt der tydeligvis, i alle fall hadde han det med å slenge beina opp på fanget mitt før han beklaget seg (sorry, glemte at du var her, chillern bare) og så gjentok det seg. En skulle nesten tro det var med vilje, akkurat da var jeg troende til at det var det, det hadde vært innmari typisk hvert fall og her satt jeg da og var i elendig humør. Og t-banen humpet og gikk og jeg satt feil vei og følte meg småkvalm på grunn av det og rundt omkring på alle kanter var biter av konversasjoner som ga meg like lite som om jeg skulle lese ti tilfeldige sider i ti forskjellige bøker og begynne rundt midten på hver av dem. I tillegg skal man jo ikke kalle folk stygge ting, men dama som satt ved siden av meg var rett og slett feit, det var liksom ikke å komme bort i fra og hun pressa meg inn mot vinduet på en måte som gjorde alt bare enda mer ubehagelig. Med andre ord alt var dritt, absolutt alt. Og det var da alt begynte.

 

(Neste stopp Hasle), beskjeden klang over høyttaleren før t-banen stansa og den feite dama omsider gikk av, puppene hennes som dissa mens hun gikk, hun hadde nok ikke på seg bh, jeg som pusta letta ut når jeg var bombesikker på at hun ikke hørte det og deretter ham. Utenfor vinduet regna det, i strie strømmer, tegnet frem dråpespill, ruta som fikk kondens eller hva det nå heter, hvert fall kunne jeg tegne på ruta og skrev ordet “HELP!” baklengs så det kunne leses utenfra, med hensikt om at et eller annet romvesen bare skulle komme forbi, se det, sette meg fri. Jeg hadde alltid trodd til en viss grad at det var romvesner for om det bare var mennesker, dyr og planter som var levende organismer i universet ville det vært inderlig patetisk, tenkte at kanskje en ufo var på gjennomreise, fløy så nært inntil bakken at de ville se “HELP”-et mitt og skjønne alt instinktivt og redde meg, ville så gjerne flykte, verden var for liten for meg, hverdagen for tom. Ventet, ventet. Så begynte altså alt, kapittel 1, første vers, en ny passasjer som gikk på. Og det første jeg så var brunt hår som var rufset til av vinden, som lå hjelpeløst og draperte ansiktet hans, forsvarsløst mot regn, vind og frost. Men inne i hodet mitt ble det på mystisk vis forvandlet til håret til en fotomodell, vakkert og bølgete på en måte som minna om glansbildeengler og Disney-prinser, han var rett og slett vakker tenkte jeg og ble sittende å stirre på ham et minutt, tok inn alt sammen. Han hadde på en litt slitt jeans-bukse, hvit hettegenser som det sto “Music is my girlfriend” på, hverken lue eller jakke og hetta hang ned i stedet for å være tredd over hodet hans, øynene hans hadde litt lange vipper som ga ham et litt feminint tilsnitt, munnen bidra til dette, øyenfargen ble jeg ikke helt sikker på, enten blå eller grønne hvert fall. Også hadde han en gitar da, en sånn klassisk kassegitar som han bar på med den samme omtanken som en holder babyer med. Så tok jeg meg i hva jeg drev med, så bort for jeg kunne ikke akkurat stirre på ham. Jeg var en idiot, det visste jeg jo, men en trengte ikke å gjøre det for åpenbart. I stedet fant jeg frem notatboka mi og tegnet litt uten mål og mening mens jeg granska ham mer i smug. Gjemte fascinasjonen bak en tilsynelatende likegyldig ramme, prøvde å skjule at jeg var enormt interessert sånn plutselig. Så trengte jeg ikke å skjule interessen lenger siden den spredte seg som en infeksjon gjennom hele t-banen. Han begynte nemlig å spille og det skal godt gjøres og ikke bli fascinert når det står en vakker gitarist midt i ei t-banevogn og spiller.

 

Jeg syns gitarer er jævla fascinerende, det er en slags råhet og upolerthet med det uttrykket de bringer for dagen og jeg syns de fineste sangene er de der det bare er gitaren og sangen, gjerne bare gitaren også. Men gutten med bølgehåret sang også med en klar, ren og øm stemme, en som minna meg om vanilje og det han sang var vel så fint som ham, en eller annen sang han kanskje hadde skrevet selv og plutselig gikk det opp for meg at han like gjerne kunne ha sunget om meg. (She sits at coffee shops, visits libraries, dreams. Hides from reality, ripped at the seams. She sits at the subway so bored, yet alive. Waits for her fairy tale, just like a child.) Der var det meg i noen få strofer, iboende i en herlig melodi. Det var så fascinerende og jeg lytta med hele meg, ville puste inn sangen, stemningen, fange den inne i hodet som et sånt minne som ikke kunne viskes bort.

 

Han spilte og spilte og det varte i noen minutter, men det kunne like gjerne vært sekunder eller timer, jeg ante ikke, bare lytta, tok det hele inn, forflyttet alle tankene mine til den sangen, de tonene, som om det bare var ham og meg i hele universet. Og så slutta han da, like brått som han hadde begynt og jeg hadde så lyst til at han skulle fortsette og satt der med så mange spørsmål på tippen av tunga og visste ikke ut eller inn.

Jeg åpnet munnen, men ingenting kom ut, prøvde å finne noe i si til ham, men var tom og på neste stopp gikk han av. Jeg satt igjen og betraktet de rundt meg som var opptatt av seg og sitt, som virket fullstendig uberørt av hele greia. Det var helt rart, uvirkelig som snø i juli, sommerfugler i januar, og jeg begynte nesten å lure på om alt bare hadde vært en drøm da jeg tittet på ruta og så at “HELP”-et jeg hadde skrevet ikke sto der lenger og da visste jeg at han hadde vært der. Han hadde vært hjelpen og jeg takka Gud selv om jeg egentlig ikke tror på ham fordi han endelig hadde vist at han lytta til meg.

 

Av og til er det alt man behøver, et tegn i form av en kjekk mann som spiller gitar med toner som visker bort alle sorger…

 

5 kommentarer
    1. Kos deg masse på ferie! Og eit hurra på forskot for bursdagen din 🙂
      Og forresten, liker teksten. (og endå eit forresten: det gjekk betre for deg enn for meg, eg vart aldri ferdig å skrive, så eg leverte ikkje eingong…)

    2. Kos deg på hyttetur! Liker novella, men skal innrømme at jeg ikke helt syns at den skrivestilen kler deg så godt. Men det kan jo selvfølgelig bare være fordi jeg er vant til at du skriver annerledes.

    3. Takk for tilbakemeldingen angående novella og jeg har ikke noen planer om å skifte skrivestil, jeg bare eksperimenterer litt 🙂 Og jeg koser meg på hytta!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg