Vær og ve og Watership Down

Heisann! Jeg er hos faren min for øyeblikket, livet er fint og vi ser på en interessant film (som likevel ikke vil bli med på lister over filmer jeg ser denne måneden i og med at jeg ikke har fulgt med hele veien og multitasket i massevis med f.eks. å spille Pokemon-spill). Ellers har jeg kjøpt aviser i dag, men ikke lest dem enda, kjøpt en veske på jobben og deretter kommet til pappa der veske var den litt forsinkede bursdagsgaven fra ham, noe som er litt komisk. Men i grunnen så gjør det ingenting, begge veskene er jo kjempefine og kommer godt med. Og jeg kan sikkert ha med bilder av dem i mitt neste blogginnlegg, men i dag tar jeg ikke meg tid til å leke fotograf. 

Jeg har forresten funnet ut en ting som irriterer meg og det er klagingen over været og f.eks. Dagbladets avisforside i dag der de skriver “Beklager folkens: Sommeren er avlyst” bare fordi det ikke er spådd strålende sommervær fremover heller. Greit, jeg skal gå med på at det har vært en del regn denne sommeren og det ideelle hadde selvsagt vært en høytrykksbølge som ble liggende noen uker, men det har jo vært oppholdsvær en del og. Det er perioder med sol, perioder med regn og perioder med overskyet vær og det er jo normalt sommervær, dessuten er man bare naiv hvis man tenker at det skal være Syden-temperaturer for her er det snakk om Norge tross alt, Syden-vær er snarere unntaket enn regelen. Og jeg skjønner at det er slikt som selger avisforsider, men hvorfor er det som om det eneste som finnes i følge alle aviser er enten strålende vær eller drittvær, det hadde vært så fint om forsidene rett og slett var noe sånt som “fremover kommer litt sol, litt regn og ingen kommer til å være 100% fornøyd uansett, men man får ta det som det kommer”, det hadde vært mye bedre. I tillegg er forsidetekster som “sommeren er avlyst” teite fordi de impliserer at det ikke er sommer hvis det ikke er fint vær. Sommer er det uansett vær og hvis sommeren mot all formodning ikke er helt som en skulle ønske kan det hende at høsten blir bra og da har man kanskje riktignok ikke ferie, men det er fortsatt helger, fortsatt muligheter til å nyte finværet. Jeg syns rett og slett at man bare skal ta ting som det kommer, benytte det og nyte det når det først er sol og generelt sett slutte å ha for høye forventninger til sommeren. Og i dag var det faktisk ganske fint vær og sommeren er langt i fra over så alt ordner seg.

Men nå skal jeg bable om en annen finfin bok jeg har lest og det er boka “Watership Down”. En klassiker av beste slaget som jeg lenge har tenkt at jeg burde lese og som jeg så fant på hytta og nå har lest og som passer for alle mellom ni og nittini år og som virkelig fortjener massevis av lesere. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget med å poste et bilde av forsiden og deretter en lengre anmeldelse av denne episkheten av en bok:

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Watership Down

One of the most beloved novels of our time, Richard Adams’s “Watership Down” takes us to a world we have never truly seen: to the remarkable life that teems in the fields, forests and riverbanks far beyond our cities and towns. It is a powerful saga of courage, leadership and survival; an epic tale of a hardy band of adventurers forced to flee the destruction of their fragile community…and their trials and triumphs in the face of extraordinary adversity as they pursue a glorious dream called “home.”

 

“Watership Down” is a remarkable tale of exile and survival, of heroism and leadership…the epic novel of a group of adventurers who desert their doomed city, and venture forth against all odds on a quest for a new home, a sturdier future.

(Goodreads synopsis av «Watership Down»)

*

Dette er en episk, storslagen fortelling med spenning og eventyr og alt som trengs for å ha en super leseropplevelse. Og det handler om kaniner.

Ja nettopp, kaniner og det fine er at de virkelig ER kaniner også, oppfører seg og lever på kaniners vis fremfor å være for menneskelige. Og disse kaninene bor trygt og godt i en koloni frem til Fiver, en kanin med profetiske evner, aner fare og han, Hazel (bror av Fiver og bokas hovedperson på mange måter), den tøffe Bigwig og et utvalg andre drar av gårde for å finne et nytt bosted. Og så opplever de en masse eventyr, får nye venner i andre kaniner og en fugl blant annet, møter på den onde kaningeneralen Woundwort og jeg har i grunnen ikke tenkt å oppsummere særlig mye for denne boka bør oppleves. Virkelig! Om ikke annet fordi den ga meg assosiasjoner til Ringenes Herre selv om det er to vidt forskjellige bøker.

Grunnene til Ringenes Herre-assosiasjonen er dog ikke så alt for dum for her er det også interessante karakterer på reise, spenning og eventyrlighet og en av kaninene heter til og med Pipkin (som er veldig likt navn som Pippin, just saying). Men mer enn det handler det bare om hvor gjennomført fortalt ting er. Med Ringenes Herre var det så mye mer enn bare historien i form av språk (alvespråk og slikt), mytologi, historier og dikt som krydret fortellingen og et detaljert språk som gjorde at alt som hendte blir levende for leseren og med nydelige beskrivelser attpåtil. Hvis man bare bytter ut alvespråk med kaninspråk så finnes alle disse elementene også i «Watership Down» og det er noe av grunnen til at jeg likte denne boka så mye. For alt er så gjennomført, alle stedene finnes til og med i virkeligheten og det er så himla åpenbart at forfatter Richard Adams ikke bare har gjort enormt god research på forhånd, i tillegg er det åpenbart at han virkelig brenner for historien han forteller og syns den er viktig og da blir den viktig også for leseren.

Ellers så er karakterskildringene supre, man blir virkelig kjent med og engasjert i karakterene og jeg ble for min del særlig glad i Bigwig, som er en skikkelig tøffing og som har enkelte bøllete kvaliteter, men som når alt kommer til alt har hjertet på det rette stedet og byr på storslagent mot i tillegg og Hazel. Sistnevnte er bokas hovedperson og han som leder kaninene på ferden deres og er hverken blant de største eller sterkeste kaninene, uten at det stopper ham fra å føre vennene sine av gårde med idealisme, sympatiskhet og en evne til å se utenfor boksen som virkelig kommer til nytte. Likevel, Bigwig er kongen, det er ingen tvil, han er så fenomenal at han alene er grunn nok til å lese «Watership Down». Han burde ha egen fanside på Facebook og vel så det.

Ellers så er det nydelig skrevet. Her er noen eksempler:

?My heart has joined the Thousand, for my friend stopped running today. ?

Dette sies om en kanin da de tror ham er død og det viser seg at han ikke er død da likevel, men uttrykket er uansett nydelig. Det er virkelig noe av det mest vakkertriste man kan si om noen man er glad i som dør, uavhengig av om de er en kanin eller menneske eller noe annet.

?The full moon, well risen in a cloudless eastern sky, covered the high solitude with its light. We are not conscious of daylight as that which displaces darkness. Daylight, even when the sun is clear of clouds, seems to us simply the natural condition of the earth and air. When we think of the downs, we think of the downs in daylight, as we think of a rabbit with its fur on. Stubbs may have envisaged the skeleton inside the horse, but most of us do not: and we do not usually envisage the downs without daylight, even though the light is not a part of the down itself as the hide is part of the horse itself. We take daylight for granted. But moonlight is another matter. It is inconstant. The full moon wanes and returns again. Clouds may obscure it to an extent to which they cannot obscure daylight. Water is necessary to us, but a waterfall is not. Where it is to be found it is something extra, a beautiful ornament. We need daylight and to that extent it us utilitarian, but moonlight we do not need. When it comes, it serves no necessity. It transforms. It falls upon the banks and the grass, separating one long blade from another; turning a drift of brown, frosted leaves from a single heap to innumerable flashing fragments; or glimmering lengthways along wett wigs as though light itself were ductile. Its long beams pour, white and sharp, between the trunks of trees, their clarity fading as they recede into the powdery, misty distance of beechwoods at night. In moonlight, two acres of coarse bent grass, undulant and ankledeep, tumbled and rough as a horse’s mane, appear like a bay of waves, all shadowy troughs and hollows. The growth is so thick and matted that even the wind does not move it, but it is the moonlight that seems to confer stillness upon it. We do not take moonlight for granted. It is like snow, or like the dewon a July morning. It does not reveal but changes what it covers. And its low intensity—so much lower than that of daylight—makes us conscious that it is something added to the down, to give it, for only a little time, a singular and marvelous quality that we should admire while we can, for soon it will be gone again.?

<3 på hele det utdraget i grunnen, det er så presist beskrevet og så intenst nydelig og så skjønne bilder det skaper.

*

Så jeg likte skrivestilen og karakterene og i grunnen veldig mye med denne boka og en fin ting med den er at den er en av de bøkene som man liker enda bedre når man er ferdig med den enn når den leses. For mens jeg elsker bøker må jeg innrømme at målet mitt om å lese så mange bøker som mulig i løpet av en måned til tider gjør at jeg ikke alltid nyter bøker så mye som de fortjener. «Watership Down» fortjener at man gir den to uker og leser den sakte, lar den smelte på tunga som sjokolade og nyter hvert sekund. Jeg leste den derimot på en uke og tok meg av og til i å tenke på biblioteksbøker og tidligere innkjøp og alt jeg skulle lese senere. Og «Watership Down» var likevel en fin leseropplevelse og alt det der, men jeg har likevel bestemt at jeg skal lese den senere en gang, da saktere, roligere, gi meg hen til opplevelsen helt og ikke vie en tanke til andre bøker som må leses.

Når alt kommer til alt er likevel konklusjonen at dette er en veldig fin bok og den får en til å tenke, engasjerer, pirrer, alt det der. Og mens den ikke er like umiddelbar som de bøkene jeg virkelig forelsker meg i, så er den vakker og storslagen og i grunnen ganske perfekt. Så terningkast 5 og femmeren er veldig sterk og nå håper jeg at jeg får sett filmen basert på boka snart og at jeg får lest mer av Richard Adams for han fortjener definitivt å bli lest og det er ikke det spor rart at denne boka er en klassiker.

***

 

4 kommentarer
    1. Jeg skjønner ikke hvorfor du irriterer deg over noe så simpelt som er forside på Dagbladet. Jeg irriterer meg over at jeg ikke kan få en jobb som jeg trives i og at jeg heller ikke i natt skal få lov til å ligge sammen med ham jeg elsker.

    2. Vesker er kjekt å ha og den boka er superfin 🙂 Greia gjaldt ikke forsiden på Dagbladet først og fremst da, Anne-Mari, men generelt sett at folk er så negative angående været når det faktisk jo også er sol en del og det beste uansett er å ta det som det kommer og nyte det når sola skinner. Og det var en teit forside!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg