Beneath a moonless sky =D

Heisann! Teknisk sett er det nesten ikke noe poeng i at jeg blogger eller liknende ting for det er ikke så mange som viser interesse og det er ganske få som kommenterer og sånt. Men jeg klarer ikke å la være å poste ting på bloggen min eller andre steder på internett likevel for jeg blir så entusiastisk over ting og så må jeg dele tanker med verden og internett er der man kan gjøre sånt. Og uansett kan det jo hende dette er midlertidig, at bloggen min snart kommer inn i en periode der den engasjerer flere. Med det sagt tar jeg gjerne i mot tips, ideer til hva dere har lyst til at jeg skal bable om, kan ikke love at oppfordringene følges, men det er jo en god hjelp 🙂

Ellers så er ting fint. Jeg leser fine bøker, skriver i ny og ne og ser film og alt det er supert. Og programmet for Oslo Kulturnatt er å finne her: http://www.prosjekt-oslokulturnatt.oslo.kommune.no/  nå og det er supert for da kan jeg allerede begynne å planlegge. Det er jo en av høydepunktene mine i livet mitt denne høsten 🙂 Nå venter jeg bare på program angående Oslo Bokfestival 😉 Yay! Og jeg gleder meg generelt til høsten kommer ordentlig i gang og t-banene slutter med sommeravganger og biblioteket med sommeråpningstider og teatrene spiller i vei og det blir spillkvelder på Humanismens Hus og alt det som jeg syns er fenomenalt. Nå når det er august og teknisk sett en sommermåned, men hverdagslivet mitt har vært i gang føles det litt som en mellomstasjon og jeg elsker høsten mye mer enn sommeren når alt kommer til alt for høst er perfekt for meg. Med sommer er det mest ideen om sommer jeg liker og man har for høye forventninger i bunn. Dessuten er sola ekstra vakker om høsten, sånn når det er oktober og trærne har pyntet seg og det er sola og gatelyktene og trærne i skjønn harmoni og alt er oransje-rødt og magisk og jeg i tillegg skriver mer enn om sommeren fordi inspirasjonen er dårligere til å leke gjemsel.

Og noen ganger tenker jeg på rare ting. Som med steder eller andre ting som jeg er vant med og hvordan jeg av og til kan se på disse tingene og se dem sånn jeg så dem før da jeg ikke var vant med dem. Plutselig huske hvordan Oslo sentrum fortonet seg for meg da jeg først begynte på Videregående og dro på Norli i Universitetsgata for å kjøpe skolebøker og hvor forvirrende Oslo sentrum var da rett og slett fordi jeg ikke pleide å være i sentrum noe særlig. Eller på butikken der jeg jobber og det stadig omarrangeres og pyntes på nye måter og jeg plutselig ser på et område i butikken og husker hvordan det var akkurat der for eksempel i mars og får en følelse av at alle tider eksisterer på tvers av hverandre eller at minnet vibrerer i lufta foran meg, skjørt og lett og plutselig borte. hvordan verden igjen er den samme som før og likevel annerledes.

Og jeg tenker på forfatterdrømmen og hvordan jeg fortsatt ønsker å bli forfatter, men samtidig har en mer avslappende holdning til det. For jeg er veldig glad i å skrive, men jeg skriver ikke hver dag og noen ganger lurer jeg på om jeg ikke har lidenskapen til å lykkes for man hører i filmer eller i bøker om folk som brenner for ting. Som våkner og det eneste de vil er å synge eller stå på scenen eller male eller skrive og det er ikke sånn med meg. Når jeg våkner er det jeg vil å spise frokost, drikke solbærtoddy og sjekke internett og hvis jeg har under 100 sider igjen av en bok så vil jeg lese ut den boka sånn at jeg kan pakke med en ny og ulest bok på jobb fremfor å pakke boka jeg leser på og en annen bok i tilfelle den første boka leses ut i løpet av dagen og man jo må unngå å risikere å sitte på t-banen hjem fra jobb uten å ha noe å lese på. Og jeg er ikke noe flink til å avslutte ting eller redigere ting og det vil ta tid før jeg får gitt ut bok uansett hvor fantastisk det høres ut og likevel bekymrer jeg meg mindre over det. For jeg har klart Nanowrimo 5 ganger og med det teknisk sett skrevet fem bøker og jeg har kanskje ikke publisert noe, men jeg kan skrive, uansett hva som skjer (dessuten var det et forlag som viste interesse for noe jeg sendte dem i fjor høst og det ble ikke noe ut av det, men det er det nærmeste jeg har kommet så langt). Og jeg har lyst til å ta forfatterstudie etter hvert og før var det mest for å bli forfatter, men nå er det mest fordi jeg så gjerne vil utvikle meg. Jeg ser for tiden en del begrensninger for hva jeg kan skrive om og jeg vil ikke se begrensninger, bare muligheter. Målet mitt er å bli flinkere til alt jeg vil bli flinkere til og videre tar jeg ting som det kommer 🙂

 

Ellers så er denne sangen fra “Love never dies” (oppfølgeren til “Phantom of the Opera”) fantastisk. Kommentaren med høyest markering sier alt (“This truly is the greatest song about sex”) for ja, dette er en sang som Phantom  og Christine Daae synger om en gang de hadde elskov ti år tidligere (under perioden da handlingen i “Phantom of the Opera” tok plass). For seriøst, dette er et utdrag fra teksten:

And I touched you.
And I felt you.
And I heard those ravishing refrains.
The music of your pulse.
The singing in your veins.
And I held you.
And I touched you.
And embraced you.
And I felt you.
And with every breath and every sigh.
I felt no longer scared.
I felt no longer shy.
At last our feelings bared
beneath a moonless sky.

Det er jo über-åpenbart hva det hele handler om. I tillegg så er denne sangen fantastisk fordi de synger superflott og fordi den er så pompøs og de synger det så dønn seriøst at jeg for min del fniste i vei da jeg så denne scenen på “Love never dies”-film i går (en film jeg så ferdig i stad og som var en fabelaktig musikal mest på grunn av musikken og sangstemmene, handlingen var nemlig mer så som så og det er litt vel dramatisk, dessuten tror jeg ikke det kan være sunt av Christine å besvime så mye). Hva angår musikalen “Love never dies” så liker jeg fortsatt å forestille meg at “Phantom of the Opera” slutter der den slutter og at den ikke egentlig fortsetter. Men sånn er det jo til dels med en del oppfølgere til Disney-filmer også, oppfølgere jeg fortsatt syns er grei underholdning, men ikke regner som canon på samme måte som originalfilmen. Men “Love never dies” er likevel finfin, godt hjulpet av at Andrew Lloyd Webber er godt over gjennomsnittet flink til å komponere musikk 🙂

Men nå er i grunnen dette bablete lille innlegget langt nok, men jeg skal blogge igjen enten torsdag eller fredag og så bables vi!

2 kommentarer
    1. ein av dei fine tinga med å byrje på skulen igjen etter ferien, er biblioteket er fire mil heimanfrå. skulen er på same stad, så plutseleg kan det verte mykje hyppigare biblioteksbesøk! 🙂
      og så må eg seie at eg liker refleksjonen din omkring skrivinga. det er fint å skrive berre for å skrive, fordi ein liker det. kose seg med å skrive, i staden for å stresse med det. sjølv om eg deler forfatterdraumen. men ein kombinasjon, ja takk begge deler, liksom. drøyme, men ikkje gløyme at det er fint berre å skrive, også.
      (skulle gjerne greidd å kommentere noko klokt og skikkeleg, men men.)

    2. Flere biblioteksbesøk er alltid en strålende ting og fint at skriverefleksjonene falt i smak =D (Og syns kommentaren din var finfin, så det så!)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg